De 4 store

Nei, vi snakker ikke om Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Vi snakker om Pensjonisten, Sjefen, Gullet og Border’n. Min klasseforstander ville blitt rørt over at jeg husker navnet på de 4 store. En av mine 4 store er faktisk til og med oppkalt etter henne. Ved det første møtet mellom henne og Pensjonisten utbrøt hun: «Tenk at en så vakker skapning kan være oppkalt etter meg». Det er jeg enig i. Mine 4 store, er de vakreste skapninger i verden.

Foto: Nathalie Cathrin Aluwini

Pensjonisten (Frøydis). Pensjonisten er Drømmemannens hund. En safe hund som vet hva som er lov og ikke lov. En tvers-igjennom-god hund som vet at hun er pensjonist og kan gjøre som hun vil. En viljesterk hund som til stadig blir frekkere og frekkere rett foran øynene på deg, bare for å kompensere for alle sine tidligere lovlydige år. Og hun er dronningen. Hun bestemmer. Men ikke fortell det til Sjefen.

Foto: Frederic René Halvorsen

Sjefen (Bølla). Jeg har alltid drømt om å ha en hund som henter tøflene mine. Det gjør Sjefen. Særdeles lite trening har jeg lagt ned i det også. Riktignok henter hun dem ikke til meg, men hun henter dem. Når hun blir glad snapper hun opp tøfler, slippers, sko, votter – og alt annet man gjerne har bruk for. Så freser hun avgårde i en rasende trippefart opp til andre etasje der de hellige remedier lagres i og rundt hennes private gyngestol. For hun har da egen gyngestol. Man skulle vel egentlig tro at det var Pensjonisten som hadde egen gyngestol med tilhørende strikketøy, men nei, vi snakker om Sjefen i egen person. Pensjonisten har da recliner. Sjefen er sjef i eget hus, og sjefen har gyngestol. Hun har oppsyn med alt som foregår. Hun sitter på sofarygglenet og følger med ut av stuevinduet. Nesa er godt trykket inn i vindusruta og ingen husdyr, ville dyr, naboer eller biler stopper ubemerket hen i nærheten av hennes hus. Sjefen bestemmer også over hvor gøy man skal ha det. Leking kan ikke foregå i for mange av døgnets minutter. Når ball-og frisbeelek har pågått lenge nok tar hun enhver form for festlig leke med seg innendørs. Her skal ingen ha for mye gøy. Nok er nok.

Foto: Annette C. Lund

Border’n (Hurra). Border’n er et kapittel for seg. Border’n er en skikkelig hund. Den ligger rett på stuegulvet og har pels. Ikke for det, den er ikke så lang, men den finner veien til stuegulvet. Border’n ankom en vakker dag i juli, rett før familiens årlige ferietur. En annens tragedie, ble min lykke. En perfekt agilityhund dumpet ned i fanget mitt og har gjort livet mitt flere hakk lykkeligere og ytterligere lærerikt. Jeg elsker utfordringer, her har jeg fått én og denne skal løses.

Foto: Annette Christin Lund

Gullet (Streken). Så har vi gullet da. Sin mor, Pensjonisten, opp av dage, tvers-igjennom-god og 15 ganger mer tålmodig enn henne. Det skulle ikke være fysisk mulig, men det er det. En whippet som følger deg i tykt og tynt. En whippet som daglig er med på kaffeslabberas med prinsesseattributter og andre finurlige påfunn. En whippet som er på vei mot å bli Agility Champion og en whippet som satser mot landslaget og VM.

Dette innlegget ble publisert i Meg og mine, Whippet og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.