Status COVID-19

Vi befinner oss i en absurd og uforståelig situasjon. En situasjon som ingen har opplevd maken til og som eskalerer for hver dag som går. Eller gjør den egentlig det? Norge har vært tidlig ute med preventive tiltak og forhåpentligvis gjør dette at vi unngår en eskalering. Likevel er dette en krevende situasjon for alle. Fremtiden er preget av usikkerhet og vi vet ikke hva som kommer til å skje. Livet er satt på pause – i uant bestemmelsestid. Bare dette er vanskelig i seg selv.

Jeg er nok av den typen som trenger et konkret agilitymål for å bli motivert for å trene. Nå som alt er usikkert blir da også motivasjonen mindre. Jeg velger heller å gjøre andre ting sammen med hundene mine – hvilket kan være både bra og dårlig. Vi fikk imidlertid en god kvalitetsøkt før alle koronatiltak ble strammet hardt inn, og det er jeg veldig glad for.

Det er også mye annet jeg er veldig glad for. Jeg er veldig glad i vinteren og skigåing, og det var med tungt hjerte jeg hadde valgt bort resten av vinteren til fordel for optimal agilityforberedelse hver eneste helg fra slutten av februar og fram til landslagsuttaket. Når plutselig alt av treninger og konkurranser ble avlyst fikk jeg dermed tilbake vinteren, og jeg har kost meg hvert minutt av denne. Skiløypene innen noen mils radius er fortsatt spektakulære, og skiløypene bak huset kan fortsatt benyttes dersom man ikke er så kresen. Det har imidlertid de seneste dager også blitt bart på veiene, hvilket åpner muligheten for sykling til jobb. Jeg elsker å sykle til jobb! Det gir en god start på dagen, det er effektiv bruk av tid, man sparer penger som ellers ville blitt brukt til drivstoff, man sparer miljøet, man er ferdig med egentreningen når man kommer hjem og det er fin måte å «sykle av seg» sykehusets koronahverdag på. For mitt vedkommende er det dessverre ikke mulig å kombinere barn i barnehage og sykling til jobb, så de siste årene har jeg med tungt hjerte også måttet velge vekk sykling. Derfor har pandemien stått meg bi også her, siden barnehagen nå er stengt. Det at alle aktiviteter er avlyst gjør også at jeg får mer kvalitetstid sammen med barna mine, noe som jeg nyter til det hele og fulle.

Vi kan også glede oss over at både vi og vår krets er friske og raske, at jeg har en jobb å gå til og at vi har flotte butikker med bra matvareutvalg – inkludert dopapir. Vi har flotte turmuligheter i umiddelbar nærhet og vi trenger ikke klage på hytteforbudet, da vi ikke har annen hytte enn bobilen, som vi kan reise på tur med uansett. Midt i det hele fikk vi også en hyggelig pakke fra Provit med produkter som vi kan bruke mens vi venter på hva tiden vil bringe.

Jeg håper også du kan klare å holde positivt fokus midt i det hele og ønsker alle våre følgere en riktig god påske!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine | Legg igjen en kommentar

Hundefestivalen 2020

Hundefestivalen 2020 startet ikke helt etter planen. Det var skissert at klasse 3 skulle ha tidligste briefing kl 13 på lørdag og vi bestemte oss derfor for å ha en rolig fredagskveld hjemme (les: 17 km på ski) før vi reiste lørdag morgen. Vi kjørte over Lygna i strålende solskinn. Det var snø på trærne, blå swix-temperatur og et vakkert vintereventyr i sikte. Jeg måtte gang på gang minne meg selv om at det er mitt helt eget valg å velge bort kilometervis med superpreppa løyper på dagtid, og heller løpe rundt på kunstgress inne i en mørk hall i helgene. Det er jo ren galskap å velge vekk vinteren – og jeg lurer stadig vekk fortsatt på hvorfor jeg har gjort det. Jeg skulle gjerne ha valgt begge, men den harde sannhet er at man må velge her i livet. Heller ikke jeg rekker alt jeg har lyst til.

Vi hadde beregnet god tid på kjøreturen nedover, men da bobilen havarerte like utenfor Hønefoss sprakk tidsskjemaet ganske så fort. Vi tok det likevel med knusende ro, og mens vi ventet på bergingsbilen ble det tid til både vasking av vinduer i bobilen og tørking av støv. Vi fikk også spist lunsj og gjort litt forefallende. Etter en time-halvannen ble vi plukket opp og fraktet til Pro Auto Service som heldigvis hadde mulighet til å ta imot oss på rappen. Kjerringa tok seg en spasertur med hundene imens og vipps så var bilen klar til å kjøre videre. Det var en lykke! Heldigvis for oss så hadde tidsskjemaet i Mjøndalshallen også sprukket, så vi var ikke så sent ute som vi kunne ha vært heller. Det skulle imidlertid holde hardt å rekke briefingen i det første løpet. Jeg fikk da en god idé om at jeg kunne briefe litt i bilen, dersom noen kunne sende meg en film av noen løp. Tonje gjorde en ypperlig innsats for å få til noen briefingfilmer til meg, men innen de var meg i hende hadde jeg allerede kommet frem til hallen, så det ble ingen utnyttelse av ventetiden i bilen. Da var det bare å pugge banen fra sidelinjen. Streken var først ut, og da farten var lavere enn forventet, var det om å gjøre å briefe for border collie samtidig som man førte whippet! Det gikk jo selvfølgelig dårlig (og var litt urettferdig overfor Streken) og endte dessverre i en disk til slutt (film her). Med Hurra endte det på en 13. Plass, men med tredje beste tid. Hun fikk dessverre en vegring i tillegg til at føreren løp i veien på et par hinder, hvilket gjorde at hun rev. Jeg er imidlertid fornøyd med at hun hadde et fint svingfelt ned fra bommen. En annen ting jeg er veldig fornøyd med er hennes fantastiske «bli-på-start» som var tilstede gjennom hele helga!! Vi har slitt litt med tjuvstarter og jeg har ikke hatt tiltro til henne på start. Jeg fikk imidlertid et kjempegodt tips fra André til hvordan jeg kunne løse dette problemet, og det har sannelig vist seg å fungere. Det er veldig deilig å kunne stole på at hun faktisk blir på start! I hoppløpet disket vi dessverre i slalomen. Den stod plassert inn mot publikum og var en typisk «sende-slalom» som hunden måtte fullføre alene. Jeg tenkte som så at «slalom kan hun jo på egenhånd», og glemte å ta høyde for at det kunne være tøft for en stakkars hund å fullføre alene rett inn i både publikum og hunder langs sidelinjen. Derfor ble vi stående her å «træle» en liten stund, før vi omsider gikk videre og løp i mål. Del 1 av løpet ses her, og del to her.

Så var det søndagen sin tur. Den startet med et hoppløp der jeg følte at hund og eier var «all over the place» med null kontroll. Når jeg ser på filmen så er det nok ikke riktig så ille som det opplevdes, men det var langt fra bra nok. Vi tar imidlertid med oss 5. plassen og gjør oss klare til agilityløpet. Her hadde dommeren laget 190 meter med diverse utfordringer og «runder på runder» der man måtte holde hodet kaldt. Streken som var først i ilden, tok et par klassiske «whippetfelt» der man sniker seg ned til feltet for deretter å sprette over som om feltet er lava! Bortsett fra det syns jeg hun gjør en super innsats med mye større fart enn i går. Hurra skal gå nesten aller sist, og de tyske glosene finjusteres før vi går inn i ringen. Vi starter med hopp, bom og deretter en «inn» på hinderet etterpå. Hurra vrengte laaangt inn og syntes det var litt i voldsomste laget med inn-kommando fra min side, så hun rekker å kjefte på meg før hun freser videre. Vel fortjent kjeft til meg. Etter dette syns jeg det flyter ganske bra, men jeg tør ikke håpe på at det er feilfritt når jeg kommer i mål, for det pleier ALLTID å være et eller annet rusk. Det var det jo for så vidt denne gangen også, med et par større uønskede svinger, men det var ikke noe mer alvorlig. Jeg måtte spørre flere langs ringen om det faktisk var feilfritt, før jeg turte å stole på at vi faktisk hadde gjennomført – men det var sant. Ikke nok med det, så var vi i tillegg raskest og vant! På toppen av det hele fikk vi vårt etterlengtede siste cert og kan nå titulere oss med «agilitychampion». Det var nok ingen som strålte mer enn meg den formiddagen!

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet | Merket med | Legg igjen en kommentar

Miljøtrening er ikke oppskrytt!

Som mange av dere vet, hadde vi et kull i høst. Derfor holder vi nå på å oppdra en rekrutt ved navn «Lille Vy». Navnet er en parodi på Lille My, da dette er bitteliten frekk tispe. Hun er André sin nye hund, og er derfor fast med gjennom Andrés arbeidsdag på bussen. Siden André jobber for selskapet Vy, ble det til at hun fikk navnet «Lille Vy».

For å få en harmonisk valp, og på sikt voksen hund, som fungerer i hverdagen, er det flere ting som er viktig for meg. Noe av det første valpen lærer hos oss er «kontakt». Da skal valpen se meg inn i øynene når jeg lager en liten smattelyd. Det andre de lærer tidlig er å komme på innkalling, og følge husets normer og regler. Det er f.eks. ikke lov å gå på kjøkkenbordet, stjele menneskemat eller leke med barnas leker. Videre er det kjekt at valpen kan litt grunnleggende hverdagslydighet, som å gå pent i bånd, samt «sitt», «ligg», «bli» og «gå og legg deg». Den siste kommandoen kommer litt senere i forløpet, men den starter allerede når valpen er liten ved at den lærer seg å ligge på plassen sin og trives der. I vårt tilfelle er dette buret. Alle våre hunder elsker å ligge i bur, og vi har flere bur i huset stående med døra åpen. Vi har ikke ett til hver, da vi også har mange andre hundesoveplasser i huset vårt, men de voksne hundene syns absolutt det er gjevest å kapre buret! Da må den neste «stakkars» hunden ta til takke med en sakkosekk eller en sofastol…

Samtidig som man lærer hunden å fungere hjemme, så begynner miljøtreningen utenfor husets fire vegger. Jeg vil anbefale alle som har skaffet seg en valp, å melde seg på valpekurs. Enten man er nybegynner og har fått sin første hund, eller er en erfaren hundeeier, vil det være svært nyttig for både hund og fører. Det er nemlig ikke sånn at valpen automatisk kan «sitt», «ligg», «bli» og gå pent i bånd når den møter andre hunder eller forstyrrelser som ikke finnes hjemme. Da er det fint å kunne øve på dette i trygge rammer, og kanskje få noen tilbakemeldinger på hvordan man gir kommandoer til hunden, slik at man kan få et enda bedre samspill.

For meg er det veldig viktig at hunden er trygg i alle mulige situasjoner. Det er selvsagt ikke mulig å øve på absolutt alt, men du vil få mye igjen for å trene på det som er mulig og tenkelig av situasjoner som kan dukke opp. De aller fleste kjører for eksempel bil med hunden sin. Da er det kjekt å ha øvd på dette før man plutselig skal kjøre på en lengre ferietur eller lignende. Det er mange måter å lære inn dette på, og jeg kommer ikke til å gå inn på innlæringsmetoder i denne artikkelen. Målet er i stedet å oppmuntre alle som har valp (og hund generelt!) til å legge til rette for seg selv og hunden, slik at hverdagen fungerer knirkefritt. Man vil få mye tilbake for å miljøtrene hunden godt.

Når jeg er ute med hundene mine er det mange som kommenterer at de er «så lydige». Hundene mine er ikke spesielt lydige, og selv syns jeg de er langt fra lydig nok. De er imidlertid såpass oppdratt at det fungerer for meg å ha dem med rundt omkring i hverdagen min. Hvis hundene hadde mast, dratt i båndet, hylt i bur, løpt bort til alle hunder vi møtte og vært engstelige i mange situasjoner, så hadde det jo ikke vært noe hyggelig å ha hund. Det hadde blitt et styr. Hadde de ikke vært lydige, kunne jeg heller ikke hatt så mange. Tenk å ha 4-5 hunder som alle drar i hver sin retning, løper på spisebordet og hyler i buret når du skal sove. Det hadde ikke fungert. Jeg er veldig glad i å gå på ski, og jeg har gjerne med meg hundene mine på dette. For meg fungerer det svært dårlig å ha whippeten i bånd når jeg går på ski, og derfor har jeg lært dem opp til skikk og bruk i skiløypa. Jeg husker spesielt én episode for noen år tilbake der jeg var på min sedvanlige skirunde, med tre løse whippets trippende bak meg i skisporet. Litt foran meg observerte jeg en krangel mellom en hundeier som hadde hunden sin i bånd og en annen som hadde hunden sin løs, der den løse hunden hadde blitt angrepet av hunden i bånd. Der stod det da en liten klynge mennesker midt i skiløypa, med en og annen hund under mer eller mindre kontroll, og jeg var ikke så interessert i å blande meg opp i dette. Derfor fortsatte jeg bare rett frem i sporet, med mine tre trippende whippets bak meg i løypa. Det føltes som en liten seier inni meg når krangelen plutselig stilnet opp i ren forbauselse over at det plutselig passerte tre løse hunder som ikke brydde seg noe om oppstyret som foregikk.

Miljøtrening kan være så mangt. Det kan være vel så mye å lære seg å ikke gå bort å hilse på andre hunder, som å lære å omgås andre hunder når man er løs. Det kan være å gjøre hunden trygg når det er barn eller rullestolbrukere i nærheten, eller hva med andre husdyr? Hvordan reagerer hunden din på katt, hest, ku og sau? Det er ikke alltid man klarer å få hunden til å elske alle dyr, men dersom man har vært i situasjoner med andre dyr, så vet man vertfall hvordan hunden kommer til å reagere hvis det plutselig skulle oppstå en lignende situasjon – og da kan man faktisk ha kontroll likevel. En ting som har vært viktig for oss er å lære hunden å sitte i ryggsekk. Det kan jo høres litt merkelig ut, men for oss har det vært veldig praktisk. Det er selvsagt ikke relevant dersom man har en stor rase, men for mange mindre raser (inkludert whippet, som jo konkurrerer i LARGE i agility…) anbefaler jeg det. En av våre første hunder (Frøydis) ble gjerne sittende i sekken etter at sekken var kommet ned på bakkenivå, for hun syns det var så ålreit å være der. Dersom valpen lærer seg å sitte i ryggsekk er det mye enklere å ha den med seg på lange turer. En valp skal ikke gå alt for langt i begynnelsen, og da kan den få lov å sitte i sekken når den har gått langt nok. Whippeten hos oss har sittet mye i ryggsekk både ved sykling og skigåing, også i voksen alder. Det kan også være lurt at hunden er vant til å bli løftet på, for plutselig havner man i en situasjon der hunden blir skadet og må bæres hjem. Da blir ikke situasjonen noe enklere hvis hunden ikke er vant med å bli båret. Jeg var selv svært takknemlig for at whippeten min følte seg trygg i mine armer da hun fikk en skade i labben på skitur. Jeg hadde dessverre ingen ryggsekk med meg på den turen, men kunne løfte henne opp og (heldigvis) renne mange kilometer nedover, samt skøyte litt til vi kom til bilen. Det går ganske fort å renne nedover på ski, men hun leet ikke en labb, og nøt bare at vinden blafret i ørene. Det eneste problemet som oppstod, var at jeg ble litt sliten i armene…

Det siste jeg vil oppfordre til er å venne hunden til bybildet – spesielt dersom du bor på landet slik som oss. Vi har faktisk ene og alene reist inn til storbyen for å ta tog, buss, trikk, t-bane og øve på trafikk, mennesker og larm. I byen er det mye som kan virke stressende på hunden hvis det ikke har blitt opplevd før. Ta med godbiter og belønn hunden masse. Det gjelder jo for så vidt uansett hva du trener på eller er ute for. Jeg har alltid med meg godbiter, selv om jeg ikke har tenkt til å trene på noe spesielt. Jeg har godbiter i alle jakkelommer, sekker og lett tilgjengelig ved ytterdøra hjemme. Da vet jeg at jeg har mulighet til å forsterke belønningen til hunden når den gjør noe som er bra – og så er det jo dobbelt så kult å komme på innkalling.

Så min oppfordring er: Ta med deg hunden på det du driver med i hverdagen, venn den til det som den kan komme til å møte en dag i fremtiden – enten det er kanopadling, båtturer, svømming og vann, byturer, skogsturer, startbokser på en rettbane eller forskjellige hinder i en agilitybane. Jo mer du trygger hunden din i forskjellige situasjoner– jo tryggere vil den bli.

Lykke til!

Angan inspirerer alpakkaen.
Bølla på ridetur med mor og Tor
Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine, Trening, Valper | Legg igjen en kommentar

Bildekavalkade med noen av valpene våre

I dag har vi vært ute og trent litt innkalling, godbitsøk og selvsagt kaninfille, med fire av valpene fra kullet vårt 🙂 Det er for tiden dobbelt så mange hunder her (altså åtte….) som det til vanlig pleier å være, men man merker jo ikke det. Et par til eller fra spiller ingen rolle! Under ser dere Eimi (helsvart hannhund), Eik (svart hannhund med hvitt), Chotty (brindel hannhund) og såvidt det er Lille Vy (svart tispe). God uke!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Nytt år, nye muligheter!

2020 er allerede godt i gang, og også konkurransesesongen har blitt sparket i gang etter en rolig høst. For oss ble det en slags sesongstart 4. dag jul med fire løp på rappen i Kongsvingerhallen – fire løp der jeg egentlig følte at alle ble stang ut. I agilityløp nummer én ble jeg kjempeoverrasket da Hurra faktisk løp forbi flere hinder og disket fordi hun derav fikk tre vegringer. Dette skjedde antagelig fordi vi er vant til å trene tettere inntil hverandre og at jeg tar det for gitt at hun skal ta hinderet som jeg tenker er i hennes logiske linje, i stedet for å støtte henne mer. Det rettet jeg opp i neste løp. Der fikk vi dessverre to riv fordi jeg forstyrrer henne når hun hopper, og strengt tatt hadde vi ikke vippe heller, selv om det ikke ble bedømt. Vi ender på en 8. plass – men med best tid. I neste hoppløp blir det en 5. plass med ett riv og i det siste løpet glemmer jeg faktisk banen. Jeg havner derfor på en 10. plass med én vegring og ikke akkurat rekordfart. Resultatmessig var det allikevel ikke så halvgalt, da det jo var rundt 30 startende. Løpsmessig derimot – helt krise.

Den 5. januar var det på nytt fire løp, denne gangen i den flotte Kanonhallen på Haslemoen. Om jeg følte det ble stang ut forrige helg, ble det vertfall stang ut da! Jeg hadde imidlertid som mål å være der for å øve meg på stor bane, og det syns jeg at jeg fikk gjort. I det første agilityløpet hadde jeg som mål å teste om Hurra klarte å ta tunnel, frem hopp og høyresving tilbake over bommen på egenhånd. Det klarte vi ikke på første forsøk, så da ble det en disk før vi klarte det på andre forsøk. Vi hadde også en alt for tynn vippe, som vi ble dømt på med rette, og hvorfor jeg på død og liv skulle følge henne helt inn i hinder 2, bare for å gå i veien – ja, det lurer jeg fortsatt på selv…. I dagens andre agilityløp var målet å ta vippa om igjen dersom vi ikke fikk denne riktig. Før vi kom så langt fikk vi store slalomvansker. Dette har jeg aldri opplevd før, og det kunne se ut som hun fikk så stor fart at hun faktisk sklir forbi noen av pinnene. Deretter så låser det seg helt og hun hopper over pinner gang på gang. Når man så har avbrutt banen både én og to ganger blir det rimelig kaotisk før vi kommer i mål. Det er det nok flere som kjenner seg igjen i. I hoppløp nummer 1 løper jeg rett inn i linja hennes så hun river ett hinder, men ellers har vi god flyt gjennom banen og ender på en 4. plass med beste tid. I dagen siste løp (Hoppløp nr 2) er jeg rimelig sliten av å ha vært oppe siden 05.30, men det er jeg ikke alene om denne dagen. Jeg må gå gjennom banen VELDIG mange ganger både ovenfra, fra sidelinjen og inne i hodet mitt for å være sikker på at jeg faktisk husker den. Jeg vil jo ikke ende opp med banedemens, slik som forrige helg. Vi kliner til, men jeg finner aldri riktig tidspunkt å informere henne om at det er en høyresving etter tunnelen…. – ergo ingen høyresving. Bortsett fra det kommer vi oss ganske ok gjennom. Hva har vi lært? En MASSE!

Jeg er så glad for alle mine agilitybekjentskaper på utsiden av ringen. Det er hyggelig å komme på stevne! Det er koselig å se igjen gamle og nye konkurrenter. Jeg ser i grunnen ikke på noen som konkurrenter heller. Vi er bare en gjeng splitter gærne hundemennesker som står opp kl 05.30 helg etter helg, kjører alt for mange mil i bil og møtes for å gjøre det vi synes er aller morsomst: holde på med agility! Jeg setter kjempestor pris på alle heiarop og tilbakemeldinger både under og etter løp – og ikke minst de som tar seg tid til å filme! Når jeg kommer ut av ringen etter et løp, så husker jeg nesten ikke hva som har foregått de siste 35 sekundene. Det demrer av og til etterhvert, men det er ikke alltid lett å lære av egne feil kun fra hukommelsen. Det er ikke alltid det man husker er helt riktig eller at det faktisk gikk like elendig som det føltes. For det føles som regel helt elendig når jeg kommer i mål med Hurra. Jeg føler vi har kommet ganske langt i samspillet vårt siden jeg fikk henne for 1,5 år siden, men det er fortsatt så sykt mye vi ikke får til – ting som vi faktisk burde ha fått til. Ekstra nedtur er det når jeg VET hva jeg gjør feil, men fortsatt ikke klarer å rette på feilen. For det er jeg som gjør feil – hver bidige gang. Jeg har den mest fantastiske hunden i hele verden. Hun gjør BARE det hun får beskjed om, så hvorfor kan jeg ikke snart gi henne gode beskjeder? Det er frustrerende mildt sagt. Da er det godt å kunne stille til start med Streken. Min lille gullwhippet som (nesten) alltid blir plassert. Min lille gullwhippet som faktisk har blitt hoppchampion. Min lille gullwhippet som jeg vet hvordan jeg skal handle, for at vi skal komme trygt i mål. Min «safehund». Derfor er det ekstra kjedelig når hun for gang nummer to skader seg og blir satt ut av spill i enda flere måneder. Streken kan ikke måle seg med de andre i klassen sin, hun er faktisk bare en whippet; men det gir likevel mestringsfølelse å komme gjennom banen med henne. Så når jeg nå reiser rundt alene med Hurra, må jeg derfor samle litt ekstra mental styrke. Derfor er det ekstra hyggelig når jeg får tilbakemeldinger om elementer som vi faktisk har fått til <3 For vi får til noe, selv om det er laaaangt frem. Jeg tar med meg det positive, som f.eks. at vi ikke har hatt en eneste tjuvstart på våre siste 8 løp, vi hadde ypperlige stigefelt på helgens løp (noe Hurra hadde da jeg fikk henne, og som jeg har prøvd å vedlikeholde), og vi har hatt mange supre slalominnganger og noe flyt – til tross for store svinger. Jeg ser frem til kommende stevner. Vårt neste blir på Kløfta 19. januar.

Keep smiling! #agilitysmilet

Skrevet i Agility | Legg igjen en kommentar

God jul!

Vi ønsker alle våre følgere en riktig god jul <3
For de av dere som har savnet julekalenderen vår fra 2015 – her kommer en liten kortversjon 🙂

4 lys er tent, og det er jul.
Det må vaskes til jul, mens man synger julesanger…
Det skal bakes….
….og smakes.
Og vi må for all del ikke glemme Lucia!
Og stjernegutten må være med!

God jul alle sammen!!!!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk | Legg igjen en kommentar

Hva er det egentlig med mørket?

Jeg har aldri vært spesielt fan av mørket. Jeg har alltid syntes at mørket har vært ubehagelig og den faste ti-kilometeren, midt i dypeste skauen, har aldri vært førstevalget etter mørkets frembrudd. Jeg har dog ikke latt mørket hindre meg i gjøre det jeg vil, men alt er så mye enklere når det er lyst. Hvorfor det egentlig? Hva er det egentlig med mørket?

Mørket har aldri vært noe positivt. Det er bare gå i hvilken som helst litteratur, enten det er Fantasy, religion eller historie. Mørket er ikke bra. Mørket er ondt. Vi trenger ikke gå lenger enn til årets barne-TV-kalender der vi finner «Mørke». Stedet der det er forbudt å gå, fordi det er farlig, skummelt og ondt. Jeg er imidlertid ikke enig. Ikke nå lenger.

Mørket trenger ikke være noe farlig, noe uvisst, noe vi ikke helt vet hva er. Mørket trenger ikke gjemme på masse skumle hemmeligheter eller skjule ukjente mennesker og dyr. Mørket trenger ikke være noe negativt. Det var negativt for meg før, men jeg har snudd mørket fra å være noe negativt til bli noe positivt. Når jeg er ute i mørket står tiden stille. Det er bare meg, hundene og naturen. Joda, det er nok én elg, ti rådyr, en rev og en grevling i skogen min også. Jeg vet at det finnes en og annen turgåer også – for jeg har sett sporene. Jeg treffer dem likevel svært sjelden, og følelsen av at det bare er oss og naturen er vakker. Lyden står også helt stille; alt er veldig stille. Det er ingen som maser, det er ikke noe som skal gjøres, stress finnes ikke og man har verden helt for seg selv. Og for ikke å glemme stjernene? Jeg elsker stjernehimmelen! Det har jeg alltid gjort. Det å få oppleve stjernehimmelen på fjellet, der alt ellers er mørkt, eller fra toppen av Kilimanjaro – det er fantastisk. Noen av de beste minnene jeg har fra videregående skole, er de kalde vintermorgenene, der jeg slepte meg ut av senga, før alle andre hadde stått opp. Jeg måtte pakke på meg diverse lag med ull og ytterklær, og gå opp den korte veien til stallen for å ta ut alle hestene. Det føltes noen ganger som et ork, men med en gang jeg kom ut, så var det verdt det. Det var stjerner, det var mørkt, det var stille og det var bare meg og x antall hester. Nå har morgen blitt til kveld og hester blitt til hund, men opplevelsen er fortsatt den samme. Når man først har kommet seg over dørstokkmila er det helt fantastisk og man angrer ikke ett sekund.
Jeg er selvfølgelig enig i at mye av det samme kan oppleves i dagslyset. Jeg er også smertelig klar over alt det positive dagslyset fører med seg. Det er bare én ulempe. Mens dagslyset koser seg utenfor, fra skyfri, klar vinterhimmel, så er jeg på jobb. Det er mørkt når jeg reiser til jobb og det er mørkt når jeg kommer hjem. Så i stedet for å sitte inne og være bitter fordi det er mørkt ute, har jeg valgt å spille på lag med mørket. Jeg har lært meg å like mørket og sette pris på alt det positive som jeg får tilbake når jeg er utendørs – også når det er mørkt.
Det er mange grunner til at jeg ikke ønsker å flytte til Nord-Norge; men mørket er ikke lenger en av disse. Mørket er fantastisk. La tiden stå stille og gå ut i mørket du også.

Foto (inkludert forsidebilde): Frederic René Halvorsen
Skrevet i Hverdagsøyeblikk | Legg igjen en kommentar

N A(H) Ch All Zet Cheer Hurra

Bloggen har lenge vært preget av E-kullet, da vi har hatt 8 fantastiske små whippetrebeller i huset i lang tid. Nå har mange av de små forlatt redet, selv om det i skrivende stund er et par hannhunder vi ikke har funnet rett hjem til enda.

Tiden går fort og det har allerede også gått flere uker siden Dogs4all. Jeg ser imidlertid tilbake på helgen og minnes en et par fine dager på Lillestrøm. Streken hadde dessverre blitt skadet i forkant og satt hjemme med skjerm og sykemelding. Det ble derfor en avslappende tur med kun border collie denne helgen. Lørdagen startet med et agilityløp der føreren presterte å rive et hinder på egenhånd ved å strekke ut en arm og dunke borti en hinderstøtte allerede på hinder nummer 3. Det hadde nok ikke spilt så stor rolle resultatmessig, da det var alt for mye hund som eksploderte på banen. Vi hadde både flyvende vippe og alt for mye krutt til at vi kunne vise frem noe fin agility, hvilket var litt vemodig siden både min niese, søster og bror hadde kommet mannssterke for heie. Det var imidlertid veldig hyggelig at de hadde satt av tid til å treffe oss og se hva slags galskap vi benytter store deler av livet på. Tålmodigheten fikk nok imidlertid prøve seg for dem som ikke er vant til lange stevnedager. Løp nummer to gikk mye bedre, selv om føreren glemte å presisere hvilken vei slalomen skulle forseres. Vi tapte svært mye tid på dette, men kom allikevel feilfrie gjennom og endte på en 5. plass. Som lucky looser fikk vi også det siste certet som vi trengte for å kunne bli agility hopp-champion. For å få denne tittelen må man i tillegg ha blitt premiert på utstilling med en viss premiering. Nå har det seg slik at for å kunne delta på små «alminnelige» utstillinger må rasen border collie også ha en gjeterhundmeritt. Har man ikke dette får man kun lov å delta på internasjonale utstillinger. Hurra har ikke gjeterhundmeritt, så vi har strevd litt med å finne et internasjonalt stevne som det har passet å delta på. Vi fikk det til i sommer, men oppnådde dessverre ikke tilstrekkelig premiering da. Vi hadde derfor håp om at vi skulle få det til på Dogs4all. Jeg har selv kun erfaring med å stille ut whippet, og det begynner å bli mange år siden. Jeg følte meg derfor ikke veldig komfortabel med å skulle stille ut Hurra, og ble svært glad da min erfarne svoger Alex Lund (Kennel kifani og Kifani Hundeutstyr) hadde mulighet til å hjelpe meg med dette. Litt press fikk han jo på seg, i og med at vi nå hadde oppnådd 3 cert og kun manglet utstillingsmeritt for å kunne kalle oss champion. Det gikk imidlertid veldig bra. Hurra skjønte fort at her var det bare å stå pent, for da ble man overøst med godbiter; og jammen fikk hun ikke også en blå sløyfe, selv om hun er mindre rasetypisk.

Jeg er så heldig å ha to hopp champions i hus. Nå jakter vi videre på agilitychampionatet. Hurra mangler kun ett cert for å titulere seg med dette. Streken har litt lengre vei, men har fra før svensk agilitycert. Neste konkurranse blir i Kongsvingerhallen i romjula. Sees der!

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser | Legg igjen en kommentar