Det er i motbakke det går oppover

I helga var det 10 års jubileum for Lundehøgda Opp i Moelv. Det er et 6,6 km langt motbakkeløp med 450 m stigning, som går på godt kjente stier i nærområdet. Jeg var så heldig å få lov å stille til start, og hadde aldri sett for meg at jeg kom til å bli BESTE DAME. Det var imidlertid veldig stas <3
Jeg kan ikke huske sist jeg konkurrerte uten hund, og hadde i utgangspunktet gledet meg i lange tider til å løpe Tour of Mjøsa helgen før. Det ble dessverre pandemiavlyst, så iveren etter å løpe økte desto mer frem til Lundehøgda Opp. Dette er en flott løype i lommekjent terreng, og jeg koste meg fra start til mål.

Når jeg konkurrerer innen utholdenhetsidrett, enten det er ski, sykkel eller løping, setter jeg meg alltid 3 mål:

1. Ha en fin tur.
2. Disponere kreftene riktig.
3. Plassere meg så høyt opp på resultatlista som mulig.

– i nevnte rekkefølge! Målene mine henger nøye sammen. Det skal være en fin tur, og det blir det jo hvis man disponerer kreftene riktig. Og hvis man disponerer kreftene riktig plasserer man seg jo så høyt på resultatlista som mulig – og det er jo ingen hemmelighet at det blir ekstra gøy når det klaffer. Når man gjør det bra på noe øker motivasjonen. Men hva hvis man ikke gjør det så bra? Hva skjer da? Hos noen forsvinner nok motivasjonen og hos noen trigger det lysten til å bli enda bedre.

Jeg syns det er veldig gøy å konkurrere og har i flere år konkurrert alene (uten hund) i forskjellige utholdenhetsidretter på mosjonistnivå. Jeg har også i mange år konkurrert innen forskjellige hundesporter og de siste årene har jeg satset på agility. Det er et ganske interessant fenomen at jeg motiveres av stikk motsatte ting når jeg konkurrerer uten hund versus med.
Det er mange som motiveres av å melde seg på et idrettsarrangement mange måneder frem i tid. Da har de et mål – noe å trene mot. Det gjelder ikke for meg. Jeg melder meg ALDRI på et idrettsarrangement lang tid i forveien. Det er et skikkelig stressmoment. Da må man jo trene til dette! Da må man legge inn spesifikke økter hver uke, ha så og så mange kilometer i beina og faktisk trene på det man har meldt seg på. Ufattelig stressende. Jeg har prøvd det før, og det fungerte særdeles dårlig. Jeg mistet helt treningsgleden. Ikke noe for meg – for jeg liker å være glad og ha det gøy. Jeg elsker å bevege meg, og jeg er aktiv med det som passer. Jeg gjør det jeg har lyst til og det jeg rekker. Hvis jeg har lyst til å trene på X-fit Innlandet, så gjør jeg det. Hvis jeg har jeg lyst til å løpe blodharde intervaller, så gjør jeg det. Hvis jeg har lyst til å henge etter Border’n på skitur i mange mil, så gjør jeg det. Hvis jeg ikke rekker å trene annet enn å løpe 2,8 km etter eldstejenta på sykkel, så er det bra nok. Hvis jeg bare rekker å trene Tabata 20:10 x3 mens jeg venter på hente en unge på en eller annen aktivitet, så er jeg fornøyd med det også. (Og hvis jeg ikke har lyst til å trene en dag, så er det helt greit også!) Så nei, jeg melder meg aldri på lang tid i forveien. Men hvis det nærmer seg et arrangement og jeg føler meg i form, ja, da melder jeg på! Noen ganger melder jeg på hvis jeg ikke føler meg i form også – bare fordi det er gøy å være med…. Og så er det jo ikke alltid følelsen stemmer overens med fakta; noe jeg fikk erfare senest på Lundehøgda Opp!

Når det gjelder agility er det helt annerledes. Da er det veldig viktig for meg å ha et mål. Hvis jeg ikke har et mål, så gidder jeg ikke trene. Det er ikke fordi det ikke er gøy å trene agility, men jeg må ha en mening med det jeg gjør. Jeg kan ikke trene «på måfå», og det blir det fort hvis jeg ikke har et konkret mål. Jeg har ikke råd til å melde på konkurranser, «bare for å være med». Det er for dyrt. Da er det andre aktiviteter jeg heller kunne prioritert. Men hva hvis man ikke når målet? Da får man bare utsette hovedmålet og legge til flere delmål. Jeg må ha oppnåelige, men samtidig passe vanskelige delmål som jeg kan kose meg med underveis. Det er nemlig veldig viktig å kose seg. Og ha det gøy. Hvis du ikke koser deg og har det gøy med det du gjør, anbefaler jeg deg å slutte med hva du enn driver med. Finn på noe annet. Finn noe som du trives med. Livet kommer nemlig ikke i reprise.

Skrevet i Agility, Hverdagsøyeblikk, Konkurranser, Mental trening, Trening | Legg igjen en kommentar

Norges første whippet som agilitychampion <3

Endelig, endelig, ENDELIG ble Streken Norsk Agilitychampion – og attpåtil som den første whippeten i Norge.

I dag har vi konkurrert på Stange, bare et steinkast hjemmefra. Til tross for sommervarmen løper Streken et fantastisk løp, godt innenfor tidsfristen. Hun er den eneste feilfrie i sin klasse og får sitt etterlengtede siste Cert og Championat. I tillegg tar hun med seg 3. plassen i sitt løp nummer to. Streken har vært ute med skader periodevis, hun har slitt med å treffe feltene og hun har hatt flere «stang ut» med 0,1-0,3 sekunders tidsfeil. Så kom pandemien, stevnene måtte opphøre og hunden ble eldre. Jeg har vært inne på tanken om at Strekens karriere var over, men vi gav aldri opp.

Nå, endelig, har vi klart å nå målet vårt – og det er jeg stolt over. Det ligger utallige tålmodige timer bak inntreningen av en whippet på agilitybanen. Streken er den 5. whippeten jeg har konkurrert med, og jeg har lært mye av å trene dem alle sammen. Med Streken valgte jeg å gå «all in» og virkelig satse på agility; hvilket også har gitt resultater. Jeg er stolt over å vise frem at også andre raser enn de tradisjonelle «arbeidshundene» kan nå høyt innen agility. Ha tro på deg selv og hunden din, og gi aldri opp. Det er mulig.

Vi hadde aldri klart å komme dit vi er i dag uten back-up fra så mange hold. Vi er så takknemlig for sponsorene som vi har i ryggen. Tusen takk!

Intersport Moelv
X-fit Innlandet
Evidensia Dyreklinikk Lillehammer
Hoka One One
Kifani hundeutstyr

Skrevet i Agility, Whippet | Legg igjen en kommentar

Team Mjóhundr – Status quo

Nå er det lenge siden noen har hørt noe som helst fra Team Mjóhundr. Hva kan man si? Lei av pandemi? Ja. Ganske. Eksepsjonelt mye, faktisk. Men det er lys i tunnelen – heldigvis. Vi har nå meldt oss på vårt første stevne på aldri så lenge, og gleder oss veldig til det går av stabelen Kristi Himmelfartsdag. Mens vi venter i skrekkblandet fryd, kommer en liten status quo for Team Mjóhundr.

I skrivende stund bor det intet mindre enn 5 hunder, et halvgammelt ektepar og to gærne unger på Skredderhaugen Racing. I tillegg bor det et helgammelt ektepar nesten vegg-i-vegg og vi har fått en ny hyggelig nabo midt på tomta. Der bor det også to firbeinte venner av samme rase som eget eie, hvilket vi er veldig glade for. Om ikke alt for lenge flytter det også inn en katt der. Det er noen av oss mindre glad for, men Bølla ser svært frem til kommende intervalltrening.

Bølla. Bølla er fortsatt husets overhode. Dronningen i flokken og prinsessen på erten. Ligger kun i myke omgivelser og har førsteretten på alle husets puter. Fortsatt notorisk opp-plukker av sko, tøfler, votter, luer og andre nyttige remedier hver gang hun blir overlykkelig når vi kommer inn døra – etter å ha vært borte i evigheter (les: alt over 10 minutter). Remediene oppbevares i andre etasje, hvilket husets Border Collie er meget klar over.

Hurra. Husets border collie og hovedansvarlig for innkjøp av robotstøvsuger. Skredderhaugens eget ordenspoliti som holder overoppsyn med at alt foregår etter lover og regler. Fast plass under stuebordet og følger sin eier hakk i hæl hvor som helst i huset. Hun er ytterst oppmerksom på at hun ikke er sjefen her omkring, og skal man opp i annen etasje – ja, da lister man seg svært stille og snikkikker rundt trappehjørnet for å se om kysten er klar. Og ligger det en svart Dronning synlig, må det tas en ny vurdering på om det er helt nødvendig å oppholde seg i annen etasje.

Lille Vy. Husets yngste tilskudd og eies helt og holdent av mannen i huset. En liten kreativ rampunge som bare er søt og aldri gjør noe galt. Hun må helt og holdent skjermes for agility, som er roten til alt ondt, skal vi tro Husets mann. Ertekrok nummer én og en perfekt miks av bestemor Frøydis, mamma Bølla og tante Angan. Kan det bli bedre?

Flóki. Husets siste tilskudd. Helbror til Lille Vy, men dog 4 år eldre. Flóki måtte dessverre omplasseres fra sine tidligere eiere og har flyttet inn hos oss på heltid. En kjernekar av dimensjoner, men med et par issues. Disse blir imidlertid bedre for hver dag som går og han stortrives sammen med sin nye unge eier på 5 år (i skrivende stund), som han gladelig trekker rundt på ski eller akebrett, og gjør det aller meste for – bare det vanker en godbit.

Streken. Så er det Streken da. Whippeten som det er bare godt i og som har fast plass under dyna – hvis Dronning Bølla tillater det vel og merke. Hunden som tar i mot alt av bråk fra den gjengse flokk, uten så mye som å vise en tann tilbake. Den mest eksemplariske hunden i verden, som trofast gjør alt man ber om og som man rett og slett ikke merker at man har med å gjøre. Det eneste problemet med Streken er fargen. I Fruens OCD-verden skjærer det ganske mye i øynene at 4 av 5 hunder i heimen er svarte og hvite, mens Streken er av lys farge og blåbrindel. Men når alt kommer til alt har farge ingenting å si, for Streken er den beste whippeten i verden (bare ikke fortell det til de andre).

Jeg vil avslutte med en liten hverdagshistorie. Det er jo sånn at når man har 5 hunder litt i hytt og gevær; mer eller mindre under oppsyn, så er det et og annet som kan skje. Det skjer gjerne også i løpet av svært få sekunder, når man har med en rase med toppfart på 60 km/t å gjøre. Denne dagen intet unntak. Familien hadde vært borte en sedvanlig ettermiddag og det vrimlet av glade dyr på tunet etter ankomsten. Fruen i huset holdt akkurat på å bære inn en sovende unge – særdeles fornøyd med at man slapp å bruke ekstra tid på legging – da hele hurven på 5 hunder setter avgårde i makstempo bortover oppkjørselen. Litt lenger borte i veien var naboen ute med en liten pelskledd dott, som muligens kunne forveksles med en katt, og dette hadde Mjóhundrgjengen tenkt å få oppklaring i – snarest. Fruen med den sovende ungen, hadde med ett en ikke-sovende unge og var optimistisk nok til å forsøke å kalle inn en og annen hund på avveie. Streken (selvfølgelig) og Hurra snur ganske kjapt, og ikke lenge etter er også Bølla på vei tilbake. Det var jo bare en kjedelig hundedott, og ikke dagens kattedelikatesse som spankulerte borte i nabolaget. Fruen var svært fornøyd med at 60 % var under kontroll, og til sin store overraskelse ble 60 snarlig til 80 % da Lille Vy spurter av alle krefter tilbake. Innkalling er jo en dødskul kommando! Etter to små dobbeltsjekk-svinser kommer også husets siste tilskudd (og ny som han er i flokken, er han litt mer unnskyldt enn resten av gjengen som bør ha oppdragelsen helt på plass) i fullt tempo tilbake – og alt innen kort tid. Tilbake på tunet står jeg med hele gjengen intakt på egen eiendom innen få minutter og kunne aldri vært stoltere av egen hundeflokk. Litt lydige er de jo faktisk <3

Streken & Bølla
Bølla
Hurra
Lille Vy
Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine | Legg igjen en kommentar

Flóki, dag 3-7

Flóki har nå kommet godt inn i flokken og trives godt i sitt nye bur. Han leker fint med lille Vy og (til alles store overraskelse) tar også Hurra initiativ til å leke med den nye lillebroren sin! Barna i huset snakker han gjerne med og er alltid blid og forteller hemmeligheter til husets voksne når de kommer hjem. Det er imidlertid ikke bare positive sider ved Flóki. 

Flóki har litt for kort lunte til hva vi synes er greit, og han har tilnærmet nulltoleranse for forbipasserende utenfor buret sitt. Det er helt greit å si fra hvis man syns at andre er for innpåslitne, men et visst slingringsmonn må det være i toleransenivået når man bor i en storfamilie. Dette har vi derfor jobbet med denne uken. Vi har også måttet jobbe med toleransen for at andre kan passere fritt utenfor buret hans. Det er viktig at Flóki føler seg trygg på at buret er et fristed og at selv om det er andre utenfor, enten dyr eller mennesker, er det ingen som kommer til å komme inn og forstyrre ham.

Til helgen er det meldt fint vær, og vi hadde håpet å trene litt rettbane. Det ser imidlertid ut som at sandgropa har frosset igjen, så derfor har vi såvidt begynt med litt agility i stedet, for å bygge litt selvtillit 😊 GOD HELG!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine, Whippet | Legg igjen en kommentar

Flóki på 3 ukers opptreningsleir

Rettbanetrening på Skredderhaugen Racing

Lørdag 14. november ankom Mjóhundr Durinn Flóki til Campus Skredderhaugen. Her skal han være i 3 uker for avlastning og opptrening hos Team Mjóhundr. Flóki er oppdrettet av Kennel Mjóhundr og kommer fra D-kullet vårt som ble født i april 2016. Hjemme hos oss bor det fra før av to barn i alderen 3 og 5 år, i tillegg til en border collie (Hurra) og tre whippets (Bølla, Streken og Lille Vy). Bølla er Flókis mamma, Streken er Flókis tante, og Lille Vy er Flókis lillesøster (E-kullet, sept-19).

Dag 1: På lørdagen hadde vi lagt godt til rette for at Flóki skulle finne seg til rette på campus. Annette hadde tatt med seg ungene ut av huset for dagen, slik at han i ro og mak kunne bli kjent med resten av flokken både på inne- og uteområdet. I tillegg fikk han sitt eget bur og fristed i stua, ved siden av Hurra og Bølla. I og med at det bor fire tisper i huset, hadde vi regnet med at han kom til å markere noe inne de første dagene. Til vår store glede og overraskelse har han ikke en eneste gang verken gjort, eller vist tegn til dette, og det er vi svært fornøyd med 🙂

Dag 2: På søndagen var det tid for å finne ut av hvordan Flóki fungerte i flokksammenheng på tur. Annette skulle løpe en liten rolig runde på 8,5 km med 3-årigen i vogna, og alle skulle få være med – med unntak av Bølla som er pensjonist og fritatt både lengre turer og all uteaktivitet i regnvær. Sistnevnte privilegium er det dog hun selv som har bestemt. Turen gikk over all forventning og Flóki var en drøm å ha i bånd. Border collien gikk løs første del av turen, men når hun ble satt inn i rekken med bånd på måtte Flóki bjeffe litt på henne, for han syntes tydeligvis at det passet dårlig at det var hun som skulle ligge forrest i whippetrekka, og ikke han. Det tok imidlertid ikke lang tid før de ble enige om plasseringen. Vi møtte også en hund på veien, som også måtte bjeffes litt på; men ikke verre enn at man passerte i fint driv. Flóki brydde seg ingenting om at været var bløtt og gjørmete, og han gjorde ikke et eneste forsøk på å stoppe å tisse ymse steder i hytt og gevær, som andre hannhunder erfaringsmessig kan finne på. Han syns nok at 8,5 km var i overkant langt for en søndagstur, men holdt allikevel fint trav hele veien.

Etter de to første dagene kan vi trygt si at Flóki har bestått eksamen for god fungering i flokken både på hjemmeområdet og turmessig. Lille Vy er også kjempefornøyd med å få en storebror å leke med! Vi gleder oss til dagene videre der nye «eksamener» og forskjellige situasjoner skal prøves ut 🙂

Rettbanetrening på Skredderhaugen Racing
Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine, Valper | Legg igjen en kommentar

Tour de Nord 2020

Er man bortskjemt, eller er man bare bortskjemt? Tour de Nord 2020 startet fredag 28. august. Etter en halv dag på jobb fløy jeg opp til Evenes, der intet mindre enn 4 hunder, 1 monsterbobil og en gubbe ventet på å plukke meg opp. De hadde startet touren et par dager før meg for å rekke å komme opp i tide. Ungene skulle ha hjemme-alene-fest i en ukes tid og vi gledet oss til en uke i nord, der vi kunne gjøre akkurat som vi ville! Og hva vil man? Løpe agility selvfølgelig! For ikke å nevne sove, slappe av og se nye steder. Jeg har til og med lest en bok. Det tok meg nøyaktig tre dager og er ca 15 år siden sist! Og jeg burde tatt med flere….

Vi har lært en hel del om Nord-Norge denne uka. I Nord-Norge gjør man nemlig ting litt annerledes enn i Sør-Norge. Man har f.eks. bare 6 minutter briefing (og ikke 8 minutter som er vanlig i resten av verden), man har en egen meteravstandsregel mellom bobiler og skilting eller veibeskrivelse er faktisk totalt unødvendig. En nordnorsk meter er omtrent dobbelt så lang som en sørnorsk meter og håndsprit kommer på praktiske drikkeflasker. De har visstnok også svært kort sykkelsesong her, da det koster mindre for et sesongkort i Narviks fjellheis, enn et 4 dagers kort med nøyaktige samme heis….

Fredag kveld startet med et hoppløp (link til film) på sandunderlag i Rombakken. Streken skulle ha fri for å lade til sine viktige agilityløp, men Hurra skulle få lov til å blåse ut steamen etter å ha vært sammen med Gubben i et par dager. Det gikk som forventet med dobbel overtenning og alt for mye hund i hytt og gevær, men det var en morsom bane av Richard Solvang, som jeg gleder meg til å prøve igjen hjemme.

Lørdagen var det strålende sol og ypperlige hundetemperaturer. Agilitytouren hadde forflyttet seg til Jaklamyra idrettsanlegg med fantastisk kunstgress og stor fin bane. Det var kun agility-løp på programmet i dag, og Kurt Ove Steinseth hadde laget fine baner til oss. Hurra sitt første løp gikk tålelig greit. Det gikk vertfall bedre enn gårdsdagen, men fører gikk i veien så hun fikk et riv, og så disket vi da hun tok snarveien gjennom slalomen. Vi hadde også veldig vide svinger – som vanlig, men vi hadde ikke reist til Nord-Norge for å presse tider. I Hurra sitt andre løp hadde hun en stygg oppgang på bommen uten felt (ja førerens ansvar – klar over det….) og en vippefeil. Bortsett fra det fløt det ganske greit og hun havnet på 4. plass og fikk derfor en plass i Tour de nord-finalen som skulle gå av stabelen om en ukes tid. I det siste løpet blir det en disk, men vi tar med oss noen bra momenter likevel. Streken leverte som hun pleier og fikk med seg både en første plass, andre plass og en tredje plass i dag, og kom et skritt nærmere championatet sitt.

Søndagen var det litt regn, men det lysnet utover dagen. Streken klinte til med to andreplasser i dag også, men havnet dessverre på 6. plass i det første løpet. Jeg må uanett si meg fornøyd med 5 av 6 pallplasser hittil. Jeg og Hurra syklet oss varme på Galapagosstien, men det hjalp pent lite for resultatene uteble. Det var selvfølgelig ikke Hurra sin feil. Er det en ting jeg har lært fra den første dagen jeg startet med agility, er det at det er ALDRI hunden sin feil. For det første så ble det alt for mye whippet-handling av border collien. (Når skal jeg lære meg å slutte med det egentlig?) Jeg fikk heldigvis hjelp av en kjent agilitysøring til å stoppe å tenke litt underveis, og da gikk det litt bedre, men «sirka 1000» fra perfekt. I etterkant hadde jeg muligheten til å se gjennom alle løpene våre på film, og Andy De Grootes ord høres helt klart og tydelig inni hodet mitt (skulle nesten tro at han satt her i bobilen): «Please, work with your dog!». Jeg jobber jo ikke med hunden min i det hele tatt i dag. Jeg ser det klart og tydelig på film. Det ser ut som jeg antar at hunden har briefet banen på egenhånd og har lært seg å lese nummerskilt – hvilket tydelig vises at ingen av delene stemmer. Samtidig så ser jeg at det ikke er så mye som skal til før det faktisk kan bli et ganske greit agilityløp. Vi er ikke HELT på jordet, selv om det var det eneste jeg satt igjen med etter søndagens løp. Så jeg er veldig glad for at jeg hadde alt på film. Jeg plukket ut hva jeg måtte gjøre, tygget på dette i nordnorsk natur i to dager og satte det sammen onsdag kveld i Tromsø.

Etter en litt regntung tirsdag på Kvaløya, med nærgående tamrein, løpetur på fjellet, shopping på Jektasenteret og movienight med tilhørende overflod av snacks, kom onsdag. Vi hadde kjørt over til den andre øya (også kalt fastlandet) og overnattet på fantastiske Tromsø Lodge og Camping. Morgenen var solfylt og etter et par timers sykkeltur opp på en nærliggende fjelltopp i Tromsdalen skulle vi kjøre til agilityhallen. Her hadde vi fått en fantastisk veibeskrivelse: et bilde av et kart med en pil på! Vi kjører i vei, Gubben syns dog det var svært merkelig at han ikke kunne se noen hall på satelittkartet, men vi fikk nå bare kjøre sånn sirka til denne pilen da. Vi kjørte ned en smal vei, til vi møtte et skilt med ISPS TERMINAL, Adgang forbudt for uvedkommende, Restricted Area. Det var ikke akkurat noen plass å snu en monsterbobil på der vi stod, så sjåføren fortsatte videre han, inn på en stor plass, selv om skiltet var ganske tydelig. Den store plassen endte i en smal vei, med et nytt skilt: Eksplosivområde. Der gikk grensen også for sjåføren, så han snudde monsterbobilen og kjørte tilbake. Da møtte vi på noen med hund, som så ganske agilityaktig ut, så vi spurte om de visste hvor hallen var. Joda, vi måtte bare snu, kjøre tilbake, selvfølgelig overse alle skilt som måtte tilsi noe annet (det var altså en nedlagt militærbase – det var vel åpenbart for alle…?), kjøre forbi et pas russiske spioner, to stykk fiskere og gjennom en tunnel, så var vi fremme. Da skjønte vi også hvorfor Gubben ikke hadde sett noen hall på kartet, for det var jo ingen hall utenpå – den var inni fjellet! Her var det bare å ta frem sykkel og dunjakke, og tråkke i vei et godt stykke innover. Og vipps, så dukket det opp en agilityhall ut av intet.

I en mørk bunker MISSER Streken sitt agilitycert og å bli Norges første whippet med agility-championat på grunn av en liten detalj kalt «inn» etter at man var svært nøye med å jobbe mønefelt – og derfor var bittelitt mindre nøye på neste hinder. Hun får imidlertid med seg et knakende bra vinnerløp i hopp – og det var sykt gøy. Hurra har litt vansker med å samle seg mellom hinderne her, da det er litt trangt og glatt for en turbo-border uten grenser – MEN vi jobber sammen og rasker altså med oss en 1. plass i hopp og en 2. plass i agility.

Vi freste deretter avgårde til Senja og fikk en vakker varm og solfylt dag på Barden, i tillegg til bading og avslapping midt mellom Sørlivatnet og Finnfjorden – akkurat passelig nok ferskvann til at fraværet av krabber og tang var et faktum, og akkurat passlieg nok fjord til at det ble lavvann og vi kunne spasere tørrskodd over til nærmeste lille øy. På fredag ble det en liten tur oppover mot Løksetinden i ekte gummistøvelstil, før sightseeing i naturlekeparken og fergetur til Harstad. Der ventet to flotte agilitybaner av Jan egil eide oss, og vi koste oss gløgg ihjel.

På lørdag var det også flotte baner, men hvordan man kan klare å tulle til så mye på så fine baner er meg fortsatt et mysterium. Jeg velger å diske Streken i det første agilityløpet for å perfeksjonere nedgangen fra bommen, da vi allerede hadde 5 feil. I det andre agilityløpet var det virkelig ikke en bane der Streken hadde oddsen med seg, med tanke på feltene og handlingen før og etter, men vi gir alt og kommer tilsynelatende feilfri fra det! Dessverre var vi 53 hundredeler fra å blir tidenes første norske whippet med agilitychampionat, hvilket føltes veldig bittert. Men er man ikke god nok, så er man ikke god nok. Streken var nå sliten etter en uke med agility, banen var tung og beina var slitne. Neste sjanse kom på rappen og det føltes vanskelig å klare. Vi gav imidlerid alt på feltene, for å bomme på slaominngangen og dermed var løpet kjørt. En tredjeplass var kun en mager trøst – vi konkurrerer jo ikke mot alle andre, men kun oss selv for å klare å bli champions også i agiliyt. Og det er SÅ vanskelig og SÅ kort i fra….

Så kom søndagen. Den siste dagen i Tour de Nord. Kun hoppløp i dag. Beina var tunge, hodet var slitent og vi skulle i ilden kl 9. Våre løp bare veldig preg av dette, men Streken vinner feilfritt det ene hoppløpet. Så er det bare Tour de Nord-finalen igjen. Jeg samler de siste krefter i beina, de siste hjerneceller og går agility med border collie så godt som vi klarer. Ikke perfekt nei – men utrolig nok VINNER hun hele finalen! Dette føltes veldig stort for oss, når vi hadde strevd sånn hele uka.

Alt i alt har Streken gjort en fantastisk karriere i nord-Norge og har imponert mang en nordlending. Hurra og kjerringa har fått øve seg på mange forskjellige baner, hatt mange nedturer, noen oppturer, noen fine sykkelturer og toppturer! Vi takker for oss her i Nord – det var langt å reise, men vi har hatt det fint i det meste av vær. Vi fortsetter å øve selv om Streken må trappe ned og finne en balanse med mindre aktivitet. Hun pensjoneres dog ikke riktig enda. Vi SKAL bli champions først.

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet | Legg igjen en kommentar

En annerledes sommer

Det har vært en annerledes sommer. Sommeren er vanligvis fylt med agilitystevner og reising, mens denne sommeren har jeg kun fått vært med på ett eneste stevne. I slutten av ferien toppet det seg med at Hurra tråkket på et glasskår på badeplassen, og dermed ble satt ut for en god periode. Hadde dette skjedd med en av whippetene hadde det raskt gått seg til, men med border collien er det annerledes. Når Hurra må være i ro en lengre periode for at et sår på labben skal heles, bygger det seg opp mye overskuddsenergi. Denne energien må på et eller annet tidspunkt få utløp i en eller annen form. Selv om man aktiviserer på andre måter med enkel hodebry som nosework, rallylydighet, øvelse på å gå pent med halsbånd (som man jo selvsagt burde ha lært seg for lengst i en alder av fem år…) og korte turer i skogen med sokk på foten, blir dette langt fra det samme for en svært aktiv agilityhund med ADHD+. Når i tillegg både agilityvåren og agilitysommeren ble så godt som «avlyst» for vår del, føltes det nå som om vi hadde blitt satt tilbake så mange steg at det var vanskelig å vite hvor man skulle starte opp igjen, og hvor lista skulle legges. Vi kunne rett og slett ingenting!

Vi har i mange måneder sett frem til Tour de Nord som går av stabelen 28.august-6. september. Da vi endelig kunne begynne å trene igjen etter kuttet i poten, føltes det som om denne uken var langt utenfor vår rekkevidde og det føltes nesten meningsløst å skulle reise oppover uten å ha fått forberedt seg slik man hadde tenkt. Når man i tillegg får vite at whippeten – the safe dog, hunden som alltid gir mestringsfølelse – antagelig må pensjoneres snarest, i en alder av fem år, begynner verden og se mørk og uvennlig ut. Jeg valgte imidlertid å ta et lite oppgjør med meg selv. Jeg valgte å hente frem de 5 viktigste mentale ferdighetene; jeg valgte å bygge mental styrke.

Selvtillit. Hvordan kan man bygge opp selvtillit, når man føler at man har mislykkes på alle treninger de siste månedene og ikke gjort noen løp man har vært fornøyd med (selv om det resultatmessig ble pallplass)? Jeg valgte jeg å ta opp telefonen og finne frem noen agilityfilmer av meg selv der jeg har lykkes og vært fornøyd med egen innsats. Jeg gransket hvordan jeg og hunden samarbeidet for å få ting til å lykkes. Det er dette jeg ønsker å ha ferskt i minne når jeg går inn på vårt neste stevne. Jeg må ha tro på at jeg klarer det. Hvis jeg ikke tror selv at jeg klarer det, er det stor sannsynlighet for å mislykkes før jeg engang har forsøkt.

Fokus. Når jeg så på vellykkede agilitybaner på film, valgte jeg å notere meg hvilke momenter som er viktige for oss. «Bruk beina», ikke bare til å løpe, men også til føring. Planlegg å være i forkant av hunden, se på hunden, hjelp henne med satsningspunktet. Jeg valgte også å fokusere på at jeg i neste løp antagelig må følge litt ekstra godt opp, og ikke «ta noe for gitt», siden vi nå er litt rustne på agility.

Spenningsregulering. Dette er et punkt som man må jobbe en del med på stevner. For meg er det viktig å finne en god balanse mellom lek og alvor. Det skal være gøy å gå agility, men jeg har jo også lyst på resultater. Det er viktig å ikke være for seriøs, men å være litt nervøs før start kan være bra, for da er man litt ekstra skjerpet. Jeg tenker også at det er viktig å ha et mål om hva man ønsker å få ut av konkurransen. Målet vårt nå er å finne en god kommunikasjon, være på nett og gjennomføre banen på en god måte. Det er ikke viktig å være raskest eller presse hundredelene ned, og det er heller ikke viktig å vinne. Det som er viktig er å kjenne på gleden og mestringsfølelsen.

Motivasjon. Motivasjon er alltid viktig. Hvorfor holder man egentlig på med agility? Hvorfor har man meldt på dette stevnet? Jeg motiveres av at både jeg og hundene synes agility er gøy, samtidig er følelsen av å mestre veldig god. Motivasjonen kan derfor lett dabbe av hvis jeg ikke mestrer. Motivasjon finnes både som indre og ytre variant. Den indre motivasjonen må man jobbe med selv, men når denne er mindre sterk er det også viktig å ha en ytre motivasjon – et slags sikkerhetsnett. En ytre motivasjon kan være at noen heier på deg og støtter deg selv om det ikke alltid går like bra. For meg er det veldig verdifullt at folk heier, eller at noen forteller meg hva som faktisk gikk bra i et løp, når jeg selv føler at alt jeg gjorde ble feil. Jeg blir også veldig glad når noen har filmet meg på eget initiativ, slik at jeg kan se hva jeg faktisk gjorde i de 38 sekundene på banen, trekke frem det gode og lære av resten.

Viljestyrke. Viljestyrke henger klart sammen med motivasjon. Viljestyrke er evne til å gjøre det som gir mening på lang sikt, og det innebærer også å unngå det man har lyst til på kort sikt. Det høres jo kanskje litt rart ut, for hvis man holder på med agility fordi det er gøy, så trenger man vel ikke viljestyrke til å gjennomføre det? Men av og til er det sånn at man kanskje heller burde gå ut og trene på noen agilityferdigher som ikke sitter så godt, selv om det er surt, kaldt, mørkt, man er sliten og heller vil være inne og se på TV.

Den mentale styrken er viktig, men vi må heller ikke glemme det fysiske og mest grunnleggende: søvn og ernæring. Disse to enkle (men veldig vanskelige!) tingene må også være på plass for at det mentale skal fungere. Første steg er imidlertid å bli bevisst på hva som skal til for at man skal kunne lykkes i det man holder på med. Veien kan være lang, men det er bare å ta «en bit om gangen» (for å sitere Klovner i Kamp med sangen «Langt å gå»).

Så hvor er neste stevne? Det blir NKK Lillehammer for å ta av litt «edge» på border collien, og finne tilbake til hvordan vi kan samarbeide om et godt løp. Så da er det bare å bli bevisst på hvordan jeg best mulig kan forberede meg i forkant, gjøre det jeg har planlagt og vente å se hvordan det går i praksis!

Skrevet i Agility, Border Collie, Mental trening | Legg igjen en kommentar

Status COVID-19

Vi befinner oss i en absurd og uforståelig situasjon. En situasjon som ingen har opplevd maken til og som eskalerer for hver dag som går. Eller gjør den egentlig det? Norge har vært tidlig ute med preventive tiltak og forhåpentligvis gjør dette at vi unngår en eskalering. Likevel er dette en krevende situasjon for alle. Fremtiden er preget av usikkerhet og vi vet ikke hva som kommer til å skje. Livet er satt på pause – i uant bestemmelsestid. Bare dette er vanskelig i seg selv.

Jeg er nok av den typen som trenger et konkret agilitymål for å bli motivert for å trene. Nå som alt er usikkert blir da også motivasjonen mindre. Jeg velger heller å gjøre andre ting sammen med hundene mine – hvilket kan være både bra og dårlig. Vi fikk imidlertid en god kvalitetsøkt før alle koronatiltak ble strammet hardt inn, og det er jeg veldig glad for.

Det er også mye annet jeg er veldig glad for. Jeg er veldig glad i vinteren og skigåing, og det var med tungt hjerte jeg hadde valgt bort resten av vinteren til fordel for optimal agilityforberedelse hver eneste helg fra slutten av februar og fram til landslagsuttaket. Når plutselig alt av treninger og konkurranser ble avlyst fikk jeg dermed tilbake vinteren, og jeg har kost meg hvert minutt av denne. Skiløypene innen noen mils radius er fortsatt spektakulære, og skiløypene bak huset kan fortsatt benyttes dersom man ikke er så kresen. Det har imidlertid de seneste dager også blitt bart på veiene, hvilket åpner muligheten for sykling til jobb. Jeg elsker å sykle til jobb! Det gir en god start på dagen, det er effektiv bruk av tid, man sparer penger som ellers ville blitt brukt til drivstoff, man sparer miljøet, man er ferdig med egentreningen når man kommer hjem og det er fin måte å «sykle av seg» sykehusets koronahverdag på. For mitt vedkommende er det dessverre ikke mulig å kombinere barn i barnehage og sykling til jobb, så de siste årene har jeg med tungt hjerte også måttet velge vekk sykling. Derfor har pandemien stått meg bi også her, siden barnehagen nå er stengt. Det at alle aktiviteter er avlyst gjør også at jeg får mer kvalitetstid sammen med barna mine, noe som jeg nyter til det hele og fulle.

Vi kan også glede oss over at både vi og vår krets er friske og raske, at jeg har en jobb å gå til og at vi har flotte butikker med bra matvareutvalg – inkludert dopapir. Vi har flotte turmuligheter i umiddelbar nærhet og vi trenger ikke klage på hytteforbudet, da vi ikke har annen hytte enn bobilen, som vi kan reise på tur med uansett. Midt i det hele fikk vi også en hyggelig pakke fra Provit med produkter som vi kan bruke mens vi venter på hva tiden vil bringe.

Jeg håper også du kan klare å holde positivt fokus midt i det hele og ønsker alle våre følgere en riktig god påske!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine | Legg igjen en kommentar