Har du husket pass?

Sommeren er over oss og mange skal ut og reise. Det er ikke spesielt varmt og deilig i Norge for tiden og det frister å reise til utlandet. Da er det viktig å ha alt i orden av pass, vaksiner og papirer til både seg selv, barna og hunden før man legger av sted.

Den kommende historien er hentet fra året 2014. Det var på den tiden da vi fortsatt var unge og lovende, Drømmemannen hadde hanekam og vi hadde litt færre rynker og bekymringer. Sommeren var endelig her og vi skulle kjøre bil ned til Kroatia for å feriere en ukes tid med familien. Deretter skulle vi over til Italia for å delta i EM i Lure Coursing med fire whippets. Vi gledet oss veldig og var godt forberedt. Alle hundene var vaksinert for det ene og det andre, og både pass, munnkurver, dekken, førstehjelpssaker, bånd og det meste annet man kanskje kunne få bruk for var pakket pertentlig ned. Turen nedover gikk så det suste og vi kjørte gjennom mange vakre steder. Vi passerte land etter land og stod endelig på grensen til Kroatia nærmere midnatt. Der ble vi stoppet i passkontrollen. Alt skulle jo være i orden, vi hadde alt av papirer på samtlige hunder og alle hadde nødvendige vaksiner. Passkontrolløren var imidlertid ikke så veldig interessert i hundene og deres papirer. Hun ville gjerne se menneskepassene. Øh, menneskepass? Må man ha det med seg også? De lå godt bortgjemt i et skrivebord hjemme…. Passkontrolløren fant det noget mistenkelig at det kom en sjåfør med hanekam i en stor varebil, så sent på kvelden og attpåtil uten pass. Det er jo imidlertid et Schengen-land, så etter en halvtimes tid fikk vi på nød og neppe lov å krysse grensen ved hjelp av sertifikat. Man burde kanskje ha oppdatert dette, så det står riktig etternavn også…?

Det gikk vertfall bra, og det gjør det kanskje i de fleste tilfeller, men min oppfordring i dag er å være nøye med å pakke de nødvendige pass og papirer til ALLE som skal ut og reise og sette seg godt inn i lover og regler dit du skal 🙂

GOD SOMMER!

Angan på badeferie. Foto: Annette Christin Lund
Skrevet i Hverdagsøyeblikk | Legg igjen en kommentar

Landslagsuttaket er over…!

En lang pinsehelg er forbi og årets landslag er offentliggjort. Vi har vært gjennom vårt første landslagsuttak og lært en hel del. Vi reiste avgårde på fredag i strålende sol, med en topp spilleliste og vidunderlig landska,p og så frem til en barnefri «feriehelg». Det strålende været gav seg imidlertid lørdag morgen og var fraværende frem til mandag ettermiddag. Det ene skoparet etter det andre ble vått og man overlevde på lunken rett-i-koppen suppe og varm te, samt en skåldende hot bobildusj. Men en flott helg, jo, det kan vi skrive under på!

Streken har levert mange gode løp og kan skilte med blant annet en 7.plass og en 4. plass der hele 51 av 58 hunder ble disket. Hun er dessverre FORELØPIG ikke rask nok i forhold til border colliene, for selv om hun i vanlige agilityløp ofte blir plassert, kunne hun ikke hamle opp med de raske tidene i årets uttak. Hun ble nok dessverre derfor litt forskjellsbehandlet de siste løpene, og fikk ikke 100 % fokus av føreren. Hurra ble prioritert i stedet – antagelig en klok beslutning, men vi har ikke gitt opp whippet.

Med Hurra er historien en helt annen. Det begynte som en forrykende rakett i første hoppløp, der føreren ikke kan huske å ha vært med på makan til fart, og ble hengende etter hunden som et annet slips i samtlige meter av Eides bane. I det neste agilityløpet hadde vi fått «coola den litt» og kom vertfall gjennom banen, om enn med et nødskrik, med både en vegring og 3 riv. Det siste løpet på lørdag kveld, og da mener jeg kveld – tror ikke vi var på banen før nærmere 20.30, var et svært vanskelig hoppløp der Hurra var en av de 51 hundene som disket. Vel vel, søndagen kom med et fantastisk vestlandsvær og regn uten like, men vi begynte på igjen med friskt mot! Det første var et agilityløp av Eide der vi fikk ett riv, men ellers kom oss gjennom banen uten flere feil, og all ære til Hurra for det! Jeg glemte rett å slett å forflytte meg når hun skulle ta en krapp sving rundt et hinder og var IKKE der jeg hadde planlagt i etterkant. Min fantastiske hund redder det imidlertid horribelt inn og vi kommer fra det med skrekken. Vi hadde en ganske god tid og var 2,5 sek bak vinneren, noe som gjorde at vi plutselig stod på uttakslisten! Her var det bare å skjerpe seg. Det neste løpet var en flott hoppbane av Sari Mikkila med bare flyt og Hurra seiler rett og slett feilfri igjennom, får CERT og klatrer oppover på uttakslista. Søndagens siste løp var et agilityløp av Vittorio, og vi var svært spente på om det ble en bane av samme kaliber som gårdsdagen – at kun 7 skulle komme gjennom uten disk. Dette var heldigvis ikke tilfelle. Vi fikk dessverre et riv og ett mønefeltfeil, men hadde raskeste tid og klatret dermed høyere på uttakslista: 9. plass. Kunne vi klare det på mandag?

Mandagen kom, og vi var svært takknemlige for oppholdsvær. Vi startet med et hoppløp av Vittorio og var nærme å «naile» det hele, men fører tok EN dårlig beslutning og vi disket midt i beste flyt. Jeg var mildt sagt svært ergerlig, men jeg tar med oss hvor fint det fløt og hvor flinke vi faktisk var. Så var det finalen da. Resultatlista var snudd, så de som hadde minst poeng gikk først, og de beste gikk til sist. Vi var nr 37 av 45, og jeg kan ikke si meg misfornøyd med det. Jeg hadde planlagt en nydelig flyt i løpet mitt, men det endte ikke sånn. Vi fikk et skjevt hopp over lengden og jeg ble plutselig usikker på om dette var en vegring så jeg måtte ta hindret om igjen, eller bare fem feil og skulle fortsette. I de få sekundene jeg rakk å tenke meg om kom jeg frem til at dette måtte være en vegring og at jeg skulle ta hinderet om igjen. Det var helt korrekt gjort, men jeg klarte ikke komme inn igjen i min perfekte briefing, og vi endte med en disk. Ergerlig, men vi var rett og slett ikke gode nok. Trodde jeg. Når vi så på slutten av dagen blir ropt opp som reserve til Nordisk, med kun TRE tellende løp av åtte, da forteller det meg at jeg har gjort noe riktig de tre løpene. Jeg vet at vi kan og jeg vet at det ikke er for mange brikker som må på plass før det blir ganske bra. Vi har jobbet hardt siste uker frem mot uttaket, og vi fortsetter å jobbe hardt videre frem mot European Open. Tusen takk til Drømmemannen for kjøring, oppvask og filming uten gult kort <3

Filmer kommer 🙂

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet | Legg igjen en kommentar

NM i agility!

Nok et agilitystevne er forbi, og jeg kan trygt si at jeg og Hurra er enda et skritt videre i agilityens verden. Det hele begynte med AG-løpet på lørdag, der vi faktisk vinner hele showet og får vårt andre Cert. Det er gøy å vinne når man faktisk er bedre enn «hele Norgeseliten», og ekstra gøy når man vinner med en tysk hund for en tysk dommer (Stefanie Semkat) 🙂 Vi kliner til og går et feilfritt løp igjen, i hoppløpet til Sari Mikkila. Det ble dessverre litt for mye rot og vi havnet derfor 3 sekunder bak vinneren – ikke bra nok, men jeg er fornøyd med at det ble feilfritt.

Streken er en annen historie. Der klarte vi dessverre å bli disket i agility. Jeg var litt for fokusert på å safe på mønefeltet, og glemte å holde igjen før en tunnel. Hun forsvant dermed rett inn i den, og gjorde nøyaktig som hun faktisk ble bedt om. Shame on me. Siden vi allerede hadde disket valgte jeg å teste felt med tunnel mellom, ned fra bommen. Dette hadde vi altså ikke, så det må vi øve mer på. På slutten rev vi også med oss en hel hoppvinge. Det gikk heldigvis bra, og ingen skade skjedd. (Filmen ser du her). I Sari Mikkila sin hoppbane leverte hun et veldig flott løp med korte svinger og god fart. Dessverre fikk hun en vegringsfeil inn i slalomen da fører kom litt i veien. I dette løpet hadde jeg som mål å unngå tidsfeil, da vi tidligere løp et knakende bra og tilsynelatende feilfritt løp for denne dommeren i Swedish Open. Til vår store forferdelse oppdaget vi i etterkant at vi hadde litt over 2 sekunder i tidsfeil, og dette ønsket jeg å forbedre. I dag fikk vi 0,23 sek i tidsfeil, men det var nok grunnet vegringen som jo var min feil, så jeg er fornøyd. Streken gikk dermed ikke videre til finale på søndag, men det var like greit, for da kunne hun lade mer til VM-uttaket neste helg.

Søndag våknet vi til strålende sol og varmt vær. Det var veldig deilig, siden det har vært regn og kaldt på samtlige stevner hittil i år. Jeg og Hurra startet med et ganske bra hoppløp, men jeg fikk ikke plassert meg helt riktig før slalomen, så det ble ikke direkte inngang og vi tapte kanskje bittelitt tid der. Vi fikk dessverre også et riv etter en tunnel. Jeg er litt usikker på hvorfor, men jeg var sannsynligvis for sent ute med kommando og for brå med tegn, for hun pleier aldri rive. Bortsett fra det, var det et veldig fint løp (Ta en titt her!). Dagens aller aller siste løp var agility large finale. Det startet veldig fint, med både vippe som hinder 2 og en flott slalom. Halvveis i løpet var fører dessverre ikke våken nok og Hurra fikk ikke god nok beskjed. Hun tok derfor en mur i stedet for et hopphinder. Jeg hadde briefet to løsninger her og var litt usikker på hvilken jeg skulle velge. Jeg valgte tydeligvis feil….Men vi tok resten av banen korrekt, og vi har gjort MYE bra i helga. Filmen ser du her. Tusen takk til Tarjei Bratt Hveding-Gabrielsen og Drømmemannen for filming, og ikke minst AnnLeni Haugstad for bilder <3

Vi er nå klare for VM-uttak – sees neste helg!

Briefing må til….
Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser | Legg igjen en kommentar

Ekstrem gjensynsglede!

Når det er nøyaktig 81 uker siden du gjorde noe sist, er følelsen av å kunne gjøre det igjen  ubeskrivelig! I dag syklet jeg på jobb for første gang siden 25. oktober 2017. Da var jeg 7 mnd på vei, det var begynt å bli minusgrader om morgenen og ikke forsvarlig å sykle på landeveissykkel lenger. Nå, 81 uker senere, har jeg nytt hvert eneste tråkk i dagens 5 mil. Selv de 4,5 siste kilometerne fra Moelv og opp til Fløtlivegen 194 var helt fantastiske selv om det er noen meters stigning…men nå er jo jeg av det slaget som liker å kjenne at kroppen jobber.

Følgende scenario er nok ikke vanlig for «hvermansen», men i min travle 2-barnsmor-hverdag benytter jeg altså pausene mine til litt hverdagsaktivitet. Se for deg at du sitter i 90-graderen på veggen på kopirommet, mens skriveren skriver ut noen utskrifter du skulle trenge. Så oppdager du plutselig at du uheldigvis har tastet feil og det kommer enda flere eksemplarer enn du trodde. Da begynner det å svi i lårene. MEN når du er ferdig, da er det en euforisk opplevelse! En godfølelse i beina uten like. Du merker at de har jobbet. Egentlig må beina jobbe nesten mer i en sånn pause enn å sykle til og fra jobb. Jeg trodde egentlig at jeg skulle bruke lenger tid til jobb i dag, men med en snittfart på 27,9 km i timen bør jeg jo si meg fornøyd. Det kan jeg nok takke all kopiering, utskriving og medfølgende 90-gradere for – og for ikke å nevne etasjeløping på sykehuset.  Hvis man skal på tilsyn i tredje etasje, så løper man selvfølgelig opp til fjerde. Og er det noen som trenger et ærend i kantina, så løper man mer enn gjerne opp igjen til fjerde etasje og henter en ekstra gaffel eller hva det nå skulle være. Mine stakkars kolleger har neimen ikke turt å ta heisen etter at jeg begynte å jobbe her! Kims aldri av hverdagsaktiviteten!

Denne uken har vært en fantastisk uke. Vi kom hjem ferdig fulladet fra Voss-stevnet forrige helg og har kastet oss over uka med liv og lyst. Sitat Drømmemannen i går: «Jeg blir sprø av all denne energien din…». I morgen reiser vi til NM i Melsomvik, og da gjenstår det bare å se hvor hjulbeint man løper etter å ha tatt opp igjen sykling som transportmiddel!

GOD HELG!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Trening | Legg igjen en kommentar

Skjerp deg, kjerring!

Romeriksstevnet er forbi, og det jeg sitter igjen med er: SKJERP DEG. I helgen har jeg ikke vært «på», og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor.

Dag 1 (18. mai):

17. mai er en slitsom dag. Jeg er fascinert over hvor sliten man kan bli av å ikke gjøre noen verdens ting. Et stevne dagen derpå ble derfor en noe omtåket affære. Vi startet med en hoppbane av Stephanie Semkat. På hinderet etter lengdehoppet skulle hunden på baksiden av hinderet. Denne kommandoen er Streken ikke god på, så jeg vurderte å safe det hele ved å løpe på yttersiden så jeg kunne pushe henne ut og dra henne rundt. Jeg valgte imidlertid å teste den andre løsningen – hvilket ikke fungerte. Egentlig veldig dumt av meg, samtidig så er jeg jo på konkurranse for å øve meg… Med Hurra hadde jeg en klar plan om å bruke hue mer enn beina. På to av hindrene var jeg litt utydelig, men vi kom likevel FEILFRITT gjennom bana og endte på 6. plass. Det er jeg veldig fornøyd med. (Se filmen! Takk Mette!). I det neste hoppløpet, med Kurt Ove Steinset som dommer, var jeg mer dedikert til å gå en god bane med Streken. Vi rev imidlertid en benk i lengden, og det var nok fordi fører kom i veien, for hun pleier ikke rive 🙁 Jeg er likevel fornøyd med at vi var godt innen tidsfristen. Med Hurra kan jeg vel trygt si at vi havnet et skritt tilbake igjen. I det jeg skulle starte henne kommer hun meg et par hundredeler i forkjøpet. Jeg kan ikke huske sist hun tjuvstartet, så dette var IKKE bra. Dette resulterte i at hodet mitt var et par hundredeler på etterskudd. Vi klarte oss helt til hinder 11, men der gir jeg altså beskjed om å svinge venstre, når vi egentlig skulle høyre…da var løpet kjørt og det var bare å komme seg av banen til slutt. Det siste løpet var et agilityløp med dommer Wolfie. En tilsynelatende enkel fartsbane. Streken disker faktisk på hinder 2 med både forsøk 1 og 2, og resten av løpet hoppet hun vel knapt et eneste hinder riktig vei – men vi hadde alle felt, og tar med oss dette videre! Med Hurra var jeg nok også her litt lite tydelig på et par hinder, som hun derfor tok en liten runde foran før hun hoppet. Jeg regner med (og håper!) at vi fikk vegring på disse, ellers er jeg nok litt lei meg for at jeg gav bort 3. plassen. Hun hadde en flott vippe, men gikk av før hun fikk frigjøringsordet. Jeg valgte derfor å ta vippa om igjen. Da ventet hun til det var klart og fikk en fin flikk før hun havnet i mål. (Film her. Igjen, takk Mette!) Det var sikkert få som skjønte hvorfor jeg gadd å diske meg på denne, men jeg hadde et mål om at vippa skulle være perfekt. Det ble dermed ikke for mye å «skrive hjem om» denne dagen, men jeg tar med meg mitt feilfrie løp og alle de positive tingene innimellom.

Dag 2 er det vel i grunnen enda mindre å skrive hjem om enn i går. Vi startet dagen kl 8 i regnvær. I et av agilityløpene hadde jeg litt for lite is i magen og gav frigjøringskommando fra vippa et par sekunder for tidlig. Hun hadde også reist seg på start, uten at jeg hadde kontroll på dette., Vi endte med 5 feil, og en 6. plass, men jeg er likevel ikke fornøyd med egen innsats. (Film her). Jeg hadde litt surr med Streken og vi manglet et felt, men i følge filmen kom vi da gjennom banen, selv om det ikke var perfekt (SE GJERNE SELV!). Hvorfor vi står som disket på lista vet jeg ikke, men man blir jo litt lei seg. I det andre agilityløpet for dagen er jeg altså helt blank for øyeblikket, så nå går jeg rett og slett og legger meg snart. SÅ var det hopp, med estimert start 13.45. Jeg ante fred og ingen fare og var på vei bort til banen 13.25. Da ser jeg med frykt mange kjente fjes i agilityringen…å nei, briefingen var i gang. Jeg rakk å briefe ca 2 minutter og stilte til start med Streken som nr 9. Hun løp feilfritt, og hadde fin flyt, men vi var ikke raske nok (fører’n kunne sikkert ha dratt litt mer på, men måtte lese litt på nummerskiltene…). Vi var imidlertid innen tidskravet og endte på en 11. plass. Men nei, jeg er ikke fornøyd. Heldigvis var det flere enn meg som hadde kommet for sent og det ble en liten oppsamlingsbriefing på 3 minutter på slutten. Jeg fikk lov til å gå denne, før jeg gikk inn med Hurra. Det gikk vel ikke noe bedre den grunn. Jeg stoppet av en eller annen grunn midt på banen og glemte å sende frem. Hunden jobbet jo som bare det, så hun var kjempeflink (bare se selv. Takk til Liv for denne filmen).

Så da gjenstår det bare én ting å si: Skjerp deg, kjerring!

Skrevet i Agility, Konkurranser | Legg igjen en kommentar

Det nærmer seg….

FunRun Moelv 11.05.19
Foto: Ringsaker kommune

Det nærmer seg med stormskritt. Oppkjøringen er i gang. Egentlig er det bare siste langside igjen. Vi snakker selvfølgelig om uttaket til agility-VM. Nå har vi hatt et par rolige helger etter Arendalsstevnet – vertfall hundemessig (For de av dere som ikke har fulgt med, har det vært et FunRun i mellomtiden). Kommende oppkjøring har jeg grublet mye på, og jeg forsøker å gjøre det rette når jeg skal balansere en whippet i den ene enden og en turboborder i den andre enden.

Først og fremst holder vi grunnformen vedlike. God kondisjon er et av punktene for å klare de strenge tidskravene og for at hundene skal holde ut konkurransen over hele 3 dager. Grunnformen holder vi ved å løpe vår faste runde over Lundehøgda og Ambliberget, med god høydeforskjell og på ulik type underlag. Agility er likevel ikke noen langdistansesport, så vi må trene spurter og kortere sekvenser innimellom. Hundene får dette på gården hjemme, mens fører’n tar det på X-fit Innlandet. Så kommer jo selve agilitytreningen. Der må vi kombinere kortere økter i hagen, med faste treninger i hallen. Jeg må fokusere på det som er viktigst og vanskeligst for den enkelte hund. Med Streken er det viktig å korte ned alle svinger og vendinger for å tape minst mulig tid. I tillegg må vi holde farten oppe, og øve på vanskelige felt, som f.eks. når det ligger tunneler under felthinderet. Når det gjelder Hurra har vi «løpt oss inn» mer og mer, men vi trenger ytterligere trening på blant annet timing på store utendørsbaner, og mer førertrening i hvordan handle en border. Vanligvis har vi hatt et par treninger pr uke i hallen, men frem mot uttaket i pinsen endrer jeg litt på rutinene.

Vi skal nå konkurrere hver helg frem mot pinsen: Brårud 18. og 19. mai, Voss 25. og 26. mai og NM i Melsom/Tønsberg 1. og 2. juni. En whippet må i utgangspunktet lade en del før agilitystevner, og derfor har jeg valgt å la Streken trappe ned treningen på ukedagene. Hurra får større fokus og vi har vært så heldige å få trene hos Jan Egil Eide i Odalen. Der fikk vi påpakk som fortjent, men vel verdt å kjøre 4 timer for. Vi skulle gjerne hatt tilbakemeldinger fra «høyere hold» litt oftere for å kunne forbedre oss maksimalt. Det er ikke lett å finne ut av de lureste metodene når man ikke har noen fast trener eller noen som følger deg opp. Treningskameratene i Åsmarka blandede er gull verdt, men det er ikke alltid vi har nok erfaring til å hjelpe hverandre med alle problemer som dukker opp. Jeg tar imidlertid med meg de tilbakemeldingene jeg får, og prøver alltid å forbedre meg. Man kan alltid bli bedre! Jan Egil har gitt meg viktige tilbakemeldinger denne uka, om at jeg må begynne å bruke hue – ikke bena. Agility er (visst) ikke en løpekonkurranse. Jeg må jobbe inn detaljene og ha flyt på bana. Jeg må være konsekvent og være sikker på at Hurra gjør som jeg ber henne. Vi må også fortsette med anbefalingen fra Eli Beate om ekstrem grunntrening. I tillegg til å ha vært hos Jan Egil har vi begynt å besøke Gjøvik hundeklubb på torsdager. Dette er først og fremst for å ha mulighet til å trene på en stor utendørsbane. Det er også veldig nyttig å få tilbakemelding fra «nye øyne» her. Jeg er nok ikke den som er flinkest til å ta i mot kritikk og forslag på stedet der og da; men tro meg, jeg tar det til meg og bruker det aktivt videre.

Det er en hektisk periode vi nå er inne i, og samtidig som vi må trene riktig må vi også unngå å slite oss ut, og være sikre på at det alltid er litt ekstra overskudd igjen som kan spares til pinsen. Litt av en balansekunst vi skal utøve fremover! Vi krysser fingre, tær og poter, og legger hodene våre i bløt, for å være sikre på at vi gjør det mest optimale kommende uker. Vi er veldig glade for alle våre følgere som heier på oss, og akkurat i dag har (og skal) vel de aller fleste rope 3×3 og vel så det på min lille border. Hun har selvsagt fått fritak fra toget! Så gratulerer med dagen til alle mann alle. Hipp hipp hipp Hurra og Streken!

17. mai fering (-14) med Bølla, Angan og Tor.
Foto: Annette Christin Lund

17. mai fering (-14) med Bølla, Angan og Tor.
Foto: Annette Christin Lund
Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Meg og mine, Trening, Whippet | Legg igjen en kommentar

Du var høyt elsket, Frøydis <3

Man vet at den dagen kommer, allikevel er det så trist. Fire har blitt til tre, og det er et hull i stua. Hunden som alltid har vært der, er der ikke lenger. Nå er det ingen som forteller at det er langt over kveldsmat-tid eller maser om tyggebein så lenge at man til slutt gir opp.

Frøydis har vært med oss i over 11 år. 11 år er ikke så gammelt for en whippet, men det er likevel et respektabelt antall år. Frøydis har hatt et fantastisk liv og hun fikk en verdig avslutning. Hun kunne sikkert ha levd enda lenger, men formen hennes var ikke tipp topp. Vi valgte å la hennes sorg slippe, selv om vår begynte.

Frøydis var den aller mest oppdragne og aller mest allsidige hunden i vårt hus. Hun var tålmodig med våre barn, og trente villig det meste sammen med Ronja Emilie (3 år). De deltok blant annet i barn og hund både i agility og utstilling. Frøydis har konkurrert både innen lure coursing, whippetrace (rettbane med lisens i Sverige), agility, utstilling og rallylydighet. Hun fikk også prøve rundbane, men fikk aldri mulighet til å ta lisens på dette. Frøydis har i tillegg 17 valper etter seg. Frøydis har vært med oss absolutt overalt. Fra hun var valp satt hun i ryggsekken til far når han syklet på jobb fra Holmenkollen og ned i Oslo sentrum. Hun var med på skiturer, treningsturer, teltturer, rideturer, flyturer, sydenturer….Frøydis var alltid med. Nå er hun ikke med lenger.

Vi savner deg Frøydis.

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine, Whippet | Legg igjen en kommentar

Tur til besvær….

Foto: M. André Lund

Det var en vakker sommerdag i juli for et par år siden. Dagen var ikke for varm og delvis overskyet – perfekt for litt kondisjonstrening for et lite knippe whippets. To av dem ble iført sele og spent rundt livet, mens Pensjonisten og vår daværende hund Angan, nøyde seg med hvert sitt halsbånd og bånd. Vi travet bortover veien, lykkelig uvitende om at dagens tur ville by på litt ekstra krydder. Vi hadde bare løpt 700 meter, da vi plutselig ble overfalt av en schäfer. Whippetgjengen gjorde et voldsomt hopp til høyre og holdt på å spenne beina under matmor, men ingen skade skjedde og schäferen kom seg på plass hos eieren sin etter ganske få strakser. Vi travet videre og nøt det vakre vårværet, før dagens første katt slo en aldri så liten krøll på idyllen. Matmor fikk svært god fart på beina med toppmotivert drahjelp fra fire firbeinte, da hun plutselig oppdaget to whippser med en hanefot seg imellom, som farer oppover bakken. Eh….Hvah?! Disse var da for nøyaktig to sekunder siden festet i det båndet som nå henger ganske tomt rundt livet mitt. Det var meget mystisk hvordan dette kunne ha gått til og FULLSTENDIG krise. Disse whippetene spiser nemlig katter til middag! Heldigvis hadde katta vært ute for en og annen firbeint terrorist før, og gjemte seg på en-to-tre. De to jegerne lot seg villig fange inn da det ikke var noen katt i sikte lenger, og vi fortsatte vår lille idylliske kondisjonstrening. Vi satte retningen mot en sti oppover åssiden, og hadde ikke løpt mange sekunder før en ny katt fortonte seg foran oss. Det var da som bare, rene katteautostradaen her i dag jo! Heldigvis forsvant katten i «riktig retning» og vi fikk god spurttrening oppover stien, før interessen for katten var blitt historie. Vi nøt turen oppover åsen og temperaturen i været økte. Tungene ble lange og tempoet skrudd litt ned, fuglene kvitret og vi hadde skogen helt for oss selv. Vi rundet toppen, skrevet oss inn i boka og begynte nedstigningen. Matmors lår fikk virkelig kjørt seg i dag. Det krever sitt å holde igjen i nedoverbakke, når både tyngdekraften og tre-fire whippetkrefter pusher på. Vi kom ut av skogen og nedover en ganske bratt grusvei med innslag av pukk. Der – nederst i bakken – stirrer to gule øyne opp på oss. Fire whippets bråstopper og glor tilbake, og hvilken stillingskrig! I noen særdeles lange og helt musestille sekunder prøver matmor febrilsk å saumfare sin lille hjerne etter en lur idé for hvordan redde inn situasjonen, men forgjeves. De to lårene som allerede var gelé etter nedstigningen fra åsen, måtte vise hva de var gode for, i det katten tapte stillingskrigen og fòr avgårde! Her i gården lar vi aldri en katt passere i stillhet, og det var intet unntak i dag. Whippetene lagde et spetakkel uten like, og vekket ganske sikkert opp flere syvsovere en tidlig søndag morgen! De satte av gårde nedover bakken, der matmor satte ny rekord på 60-meteren og et scenario med grus og blod over det meste av både hunder og fører føk gjennom matmors hode, i det hun innså at man kommer til et punkt der et menneskes føtter ikke klarer å forflytte seg raskere. Løsningen ble ganske enkel å slippe både Pensjonisten og Angan, og niholde på de to mest ivrige jegerne, som antagelig var lystne på frokost nr 2, redde seg inn på litt gress for deretter å overmanne de lumske katteterroristene av noen whippets. Det hele gikk med et nødskrik. Pensjonisten stod litt lenger nede på plenen og stirret tilbake med sine store øyne, som sa «Det var ikke min skyld. Jeg har ikke gjort noe!» og Angan kom heldigvis på innkalling. Resten av turen forløp seg uten mer krydderier, og den gamle damen som stod bak gardinet i entréen og observerte hele scenarioet, hun fikk seg ganske så sikkert en god historie til ukens kaffe og kaker med nabokjerringene!

Foto: M. André Lund

Sko sponses av Hoka One one. Seler og Comfort trekkbelte er sponset av Non-stop Dogwear som sponser agilitygruppa vår: Åsmarka blandede. Følg oss på fansiden her.

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Trening, Whippet | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar