Nytt år, nye muligheter!

2020 er allerede godt i gang, og også konkurransesesongen har blitt sparket i gang etter en rolig høst. For oss ble det en slags sesongstart 4. dag jul med fire løp på rappen i Kongsvingerhallen – fire løp der jeg egentlig følte at alle ble stang ut. I agilityløp nummer én ble jeg kjempeoverrasket da Hurra faktisk løp forbi flere hinder og disket fordi hun derav fikk tre vegringer. Dette skjedde antagelig fordi vi er vant til å trene tettere inntil hverandre og at jeg tar det for gitt at hun skal ta hinderet som jeg tenker er i hennes logiske linje, i stedet for å støtte henne mer. Det rettet jeg opp i neste løp. Der fikk vi dessverre to riv fordi jeg forstyrrer henne når hun hopper, og strengt tatt hadde vi ikke vippe heller, selv om det ikke ble bedømt. Vi ender på en 8. plass – men med best tid. I neste hoppløp blir det en 5. plass med ett riv og i det siste løpet glemmer jeg faktisk banen. Jeg havner derfor på en 10. plass med én vegring og ikke akkurat rekordfart. Resultatmessig var det allikevel ikke så halvgalt, da det jo var rundt 30 startende. Løpsmessig derimot – helt krise.

Den 5. januar var det på nytt fire løp, denne gangen i den flotte Kanonhallen på Haslemoen. Om jeg følte det ble stang ut forrige helg, ble det vertfall stang ut da! Jeg hadde imidlertid som mål å være der for å øve meg på stor bane, og det syns jeg at jeg fikk gjort. I det første agilityløpet hadde jeg som mål å teste om Hurra klarte å ta tunnel, frem hopp og høyresving tilbake over bommen på egenhånd. Det klarte vi ikke på første forsøk, så da ble det en disk før vi klarte det på andre forsøk. Vi hadde også en alt for tynn vippe, som vi ble dømt på med rette, og hvorfor jeg på død og liv skulle følge henne helt inn i hinder 2, bare for å gå i veien – ja, det lurer jeg fortsatt på selv…. I dagens andre agilityløp var målet å ta vippa om igjen dersom vi ikke fikk denne riktig. Før vi kom så langt fikk vi store slalomvansker. Dette har jeg aldri opplevd før, og det kunne se ut som hun fikk så stor fart at hun faktisk sklir forbi noen av pinnene. Deretter så låser det seg helt og hun hopper over pinner gang på gang. Når man så har avbrutt banen både én og to ganger blir det rimelig kaotisk før vi kommer i mål. Det er det nok flere som kjenner seg igjen i. I hoppløp nummer 1 løper jeg rett inn i linja hennes så hun river ett hinder, men ellers har vi god flyt gjennom banen og ender på en 4. plass med beste tid. I dagen siste løp (Hoppløp nr 2) er jeg rimelig sliten av å ha vært oppe siden 05.30, men det er jeg ikke alene om denne dagen. Jeg må gå gjennom banen VELDIG mange ganger både ovenfra, fra sidelinjen og inne i hodet mitt for å være sikker på at jeg faktisk husker den. Jeg vil jo ikke ende opp med banedemens, slik som forrige helg. Vi kliner til, men jeg finner aldri riktig tidspunkt å informere henne om at det er en høyresving etter tunnelen…. – ergo ingen høyresving. Bortsett fra det kommer vi oss ganske ok gjennom. Hva har vi lært? En MASSE!

Jeg er så glad for alle mine agilitybekjentskaper på utsiden av ringen. Det er hyggelig å komme på stevne! Det er koselig å se igjen gamle og nye konkurrenter. Jeg ser i grunnen ikke på noen som konkurrenter heller. Vi er bare en gjeng splitter gærne hundemennesker som står opp kl 05.30 helg etter helg, kjører alt for mange mil i bil og møtes for å gjøre det vi synes er aller morsomst: holde på med agility! Jeg setter kjempestor pris på alle heiarop og tilbakemeldinger både under og etter løp – og ikke minst de som tar seg tid til å filme! Når jeg kommer ut av ringen etter et løp, så husker jeg nesten ikke hva som har foregått de siste 35 sekundene. Det demrer av og til etterhvert, men det er ikke alltid lett å lære av egne feil kun fra hukommelsen. Det er ikke alltid det man husker er helt riktig eller at det faktisk gikk like elendig som det føltes. For det føles som regel helt elendig når jeg kommer i mål med Hurra. Jeg føler vi har kommet ganske langt i samspillet vårt siden jeg fikk henne for 1,5 år siden, men det er fortsatt så sykt mye vi ikke får til – ting som vi faktisk burde ha fått til. Ekstra nedtur er det når jeg VET hva jeg gjør feil, men fortsatt ikke klarer å rette på feilen. For det er jeg som gjør feil – hver bidige gang. Jeg har den mest fantastiske hunden i hele verden. Hun gjør BARE det hun får beskjed om, så hvorfor kan jeg ikke snart gi henne gode beskjeder? Det er frustrerende mildt sagt. Da er det godt å kunne stille til start med Streken. Min lille gullwhippet som (nesten) alltid blir plassert. Min lille gullwhippet som faktisk har blitt hoppchampion. Min lille gullwhippet som jeg vet hvordan jeg skal handle, for at vi skal komme trygt i mål. Min «safehund». Derfor er det ekstra kjedelig når hun for gang nummer to skader seg og blir satt ut av spill i enda flere måneder. Streken kan ikke måle seg med de andre i klassen sin, hun er faktisk bare en whippet; men det gir likevel mestringsfølelse å komme gjennom banen med henne. Så når jeg nå reiser rundt alene med Hurra, må jeg derfor samle litt ekstra mental styrke. Derfor er det ekstra hyggelig når jeg får tilbakemeldinger om elementer som vi faktisk har fått til <3 For vi får til noe, selv om det er laaaangt frem. Jeg tar med meg det positive, som f.eks. at vi ikke har hatt en eneste tjuvstart på våre siste 8 løp, vi hadde ypperlige stigefelt på helgens løp (noe Hurra hadde da jeg fikk henne, og som jeg har prøvd å vedlikeholde), og vi har hatt mange supre slalominnganger og noe flyt – til tross for store svinger. Jeg ser frem til kommende stevner. Vårt neste blir på Kløfta 19. januar.

Keep smiling! #agilitysmilet

Skrevet i Agility | Legg igjen en kommentar

God jul!

Vi ønsker alle våre følgere en riktig god jul <3
For de av dere som har savnet julekalenderen vår fra 2015 – her kommer en liten kortversjon 🙂

4 lys er tent, og det er jul.
Det må vaskes til jul, mens man synger julesanger…
Det skal bakes….
….og smakes.
Og vi må for all del ikke glemme Lucia!
Og stjernegutten må være med!

God jul alle sammen!!!!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk | Legg igjen en kommentar

Hva er det egentlig med mørket?

Jeg har aldri vært spesielt fan av mørket. Jeg har alltid syntes at mørket har vært ubehagelig og den faste ti-kilometeren, midt i dypeste skauen, har aldri vært førstevalget etter mørkets frembrudd. Jeg har dog ikke latt mørket hindre meg i gjøre det jeg vil, men alt er så mye enklere når det er lyst. Hvorfor det egentlig? Hva er det egentlig med mørket?

Mørket har aldri vært noe positivt. Det er bare gå i hvilken som helst litteratur, enten det er Fantasy, religion eller historie. Mørket er ikke bra. Mørket er ondt. Vi trenger ikke gå lenger enn til årets barne-TV-kalender der vi finner «Mørke». Stedet der det er forbudt å gå, fordi det er farlig, skummelt og ondt. Jeg er imidlertid ikke enig. Ikke nå lenger.

Mørket trenger ikke være noe farlig, noe uvisst, noe vi ikke helt vet hva er. Mørket trenger ikke gjemme på masse skumle hemmeligheter eller skjule ukjente mennesker og dyr. Mørket trenger ikke være noe negativt. Det var negativt for meg før, men jeg har snudd mørket fra å være noe negativt til bli noe positivt. Når jeg er ute i mørket står tiden stille. Det er bare meg, hundene og naturen. Joda, det er nok én elg, ti rådyr, en rev og en grevling i skogen min også. Jeg vet at det finnes en og annen turgåer også – for jeg har sett sporene. Jeg treffer dem likevel svært sjelden, og følelsen av at det bare er oss og naturen er vakker. Lyden står også helt stille; alt er veldig stille. Det er ingen som maser, det er ikke noe som skal gjøres, stress finnes ikke og man har verden helt for seg selv. Og for ikke å glemme stjernene? Jeg elsker stjernehimmelen! Det har jeg alltid gjort. Det å få oppleve stjernehimmelen på fjellet, der alt ellers er mørkt, eller fra toppen av Kilimanjaro – det er fantastisk. Noen av de beste minnene jeg har fra videregående skole, er de kalde vintermorgenene, der jeg slepte meg ut av senga, før alle andre hadde stått opp. Jeg måtte pakke på meg diverse lag med ull og ytterklær, og gå opp den korte veien til stallen for å ta ut alle hestene. Det føltes noen ganger som et ork, men med en gang jeg kom ut, så var det verdt det. Det var stjerner, det var mørkt, det var stille og det var bare meg og x antall hester. Nå har morgen blitt til kveld og hester blitt til hund, men opplevelsen er fortsatt den samme. Når man først har kommet seg over dørstokkmila er det helt fantastisk og man angrer ikke ett sekund.
Jeg er selvfølgelig enig i at mye av det samme kan oppleves i dagslyset. Jeg er også smertelig klar over alt det positive dagslyset fører med seg. Det er bare én ulempe. Mens dagslyset koser seg utenfor, fra skyfri, klar vinterhimmel, så er jeg på jobb. Det er mørkt når jeg reiser til jobb og det er mørkt når jeg kommer hjem. Så i stedet for å sitte inne og være bitter fordi det er mørkt ute, har jeg valgt å spille på lag med mørket. Jeg har lært meg å like mørket og sette pris på alt det positive som jeg får tilbake når jeg er utendørs – også når det er mørkt.
Det er mange grunner til at jeg ikke ønsker å flytte til Nord-Norge; men mørket er ikke lenger en av disse. Mørket er fantastisk. La tiden stå stille og gå ut i mørket du også.

Foto (inkludert forsidebilde): Frederic René Halvorsen
Skrevet i Hverdagsøyeblikk | Legg igjen en kommentar

N A(H) Ch All Zet Cheer Hurra

Bloggen har lenge vært preget av E-kullet, da vi har hatt 8 fantastiske små whippetrebeller i huset i lang tid. Nå har mange av de små forlatt redet, selv om det i skrivende stund er et par hannhunder vi ikke har funnet rett hjem til enda.

Tiden går fort og det har allerede også gått flere uker siden Dogs4all. Jeg ser imidlertid tilbake på helgen og minnes en et par fine dager på Lillestrøm. Streken hadde dessverre blitt skadet i forkant og satt hjemme med skjerm og sykemelding. Det ble derfor en avslappende tur med kun border collie denne helgen. Lørdagen startet med et agilityløp der føreren presterte å rive et hinder på egenhånd ved å strekke ut en arm og dunke borti en hinderstøtte allerede på hinder nummer 3. Det hadde nok ikke spilt så stor rolle resultatmessig, da det var alt for mye hund som eksploderte på banen. Vi hadde både flyvende vippe og alt for mye krutt til at vi kunne vise frem noe fin agility, hvilket var litt vemodig siden både min niese, søster og bror hadde kommet mannssterke for heie. Det var imidlertid veldig hyggelig at de hadde satt av tid til å treffe oss og se hva slags galskap vi benytter store deler av livet på. Tålmodigheten fikk nok imidlertid prøve seg for dem som ikke er vant til lange stevnedager. Løp nummer to gikk mye bedre, selv om føreren glemte å presisere hvilken vei slalomen skulle forseres. Vi tapte svært mye tid på dette, men kom allikevel feilfrie gjennom og endte på en 5. plass. Som lucky looser fikk vi også det siste certet som vi trengte for å kunne bli agility hopp-champion. For å få denne tittelen må man i tillegg ha blitt premiert på utstilling med en viss premiering. Nå har det seg slik at for å kunne delta på små «alminnelige» utstillinger må rasen border collie også ha en gjeterhundmeritt. Har man ikke dette får man kun lov å delta på internasjonale utstillinger. Hurra har ikke gjeterhundmeritt, så vi har strevd litt med å finne et internasjonalt stevne som det har passet å delta på. Vi fikk det til i sommer, men oppnådde dessverre ikke tilstrekkelig premiering da. Vi hadde derfor håp om at vi skulle få det til på Dogs4all. Jeg har selv kun erfaring med å stille ut whippet, og det begynner å bli mange år siden. Jeg følte meg derfor ikke veldig komfortabel med å skulle stille ut Hurra, og ble svært glad da min erfarne svoger Alex Lund (Kennel kifani og Kifani Hundeutstyr) hadde mulighet til å hjelpe meg med dette. Litt press fikk han jo på seg, i og med at vi nå hadde oppnådd 3 cert og kun manglet utstillingsmeritt for å kunne kalle oss champion. Det gikk imidlertid veldig bra. Hurra skjønte fort at her var det bare å stå pent, for da ble man overøst med godbiter; og jammen fikk hun ikke også en blå sløyfe, selv om hun er mindre rasetypisk.

Jeg er så heldig å ha to hopp champions i hus. Nå jakter vi videre på agilitychampionatet. Hurra mangler kun ett cert for å titulere seg med dette. Streken har litt lengre vei, men har fra før svensk agilitycert. Neste konkurranse blir i Kongsvingerhallen i romjula. Sees der!

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser | Legg igjen en kommentar

Leveringsklare valper 22. november

Mange har etterspurt bilder av våre valper. Her kommer endelig en smakebit!

Tisper
Tisper
Hannhunder
Tispegjengen
Tisper
Tisper
Den svarte gjengen
Tisper
Hannhunder
Hannhunder
Skrevet i Valper | Legg igjen en kommentar

E-kullet har ankommet

Da kan vi med glede meddele at Bølla i dag, 27. september 2019, har født 9 friske valper:

Hannhund 1: Svart
Hannhund 2: Svart
Hannhund 3: Brindel
Tispe 1: Svart
Tispe 2: Svart
Tispe 3: Svart og hvit
Tispe 4: Brindel
Tispe 5: Brindel
Tispe 6: Brindel

Alt står bra til med mor og valper.

Vår kennel har et norrønt navn, som betyr «mynde». Alle våre valper får derfor et norrønt navn fra oss. E-kullet vil få navn på E. Dersom du har ønsker om hva valpen skal hete, er det bare å gi beskjed. Vi setter opp både et norrønt E-navn i stamtavlen + et annet kallenavn om du har dette klart 🙂 For forslag til E-navn se på siden om valper.

Skrevet i Valper | Legg igjen en kommentar

Valpene kommer siste helga i september <3

Foto: Kristin Hoff (Kennel Courtborne)

Vi har nå fått bekreftet at Bølla er drektig, og det forventes valper siste helgen i september. Vi har fortsatt noen ledige valper, så ta kontakt dersom du er interessert 🙂 Målet med vårt oppdrett er å skape allsidige whippets, som ikke er for store. De skal egne seg både til utstilling, på løps- og lure coursing-banen så vel som å være den beste familiehund.

Litt om foreldrene:

Mor: NORD FI LCCH AGHI Mjohundr Annt Bølle (NO33970/12). Til daglig kalt Bølla.

Bølla er en liten sjarmerende tispe, som elsker å løpe. Hun er nordisk og finsk lure coursing champion og har deltatt i EM i lure coursing både i Italia og Finland. Hun har flere ganger blitt plassert som årets LC mynde og har blitt stilt ut med gode resultater. Hun har også hatt lisens på rettbane i Sverige, vært med matmor på agility i mange år og så liker hun å ri! Hjemme er hun som whippeter flest, veldig fornøyd dersom hun får ligge et mykt og varmt sted, gjerne under teppet på sofaen med menneskene sine. Hun er heller ikke sen å be dersom døra til soverommet står på gløtt. Hun har gitt oss mange gode latterstunder hjemme da hun stadig finner nye myke, varme steder og metoder å sove på. Bølla er i tillegg svært glad i barn og er gjerne med eldstemann i huset (4 år) på tur.

Far: N SE DK UCH N LCCH AD Skyborne Crossing The Atlantic (SE12948/2012). Til daglig kalt Luckas. Luckas er en medium hannhund med mye arbeidsvilje og kreativitet. Han er norsk, svensk og dansk utstillingschampion i tillegg til norsk lure coursing champion. Han mangler kun et Cacib på Internationalt Championat C.I.B. Luckas har også trippelprisen og utholdenhetsprøven. Han er en kjernekar med fantastisk gemytt og omgås gjerne barn og andre hunder.

Dersom du lurer på om whippet er noe for deg, er det bare å ta kontakt for en hyggelig hundeprat.

Kontaktinformasjon:
Annette C. Lund 
Tlf (+47) 40 22 25 13
E-post

M. André Lund
Tlf (+47) 47 70 70 75
E-post

Skrevet i Valper | Legg igjen en kommentar

Debut i Nordisk mesterskap! (NoM)

Tiden går fort og det er allerede over en uke siden Hurra og jeg debuterte i Nordisk Mesterskap i Århus i Danmark. Etterhvert som arrangementet nærmet seg, så tenkte jeg vel egentlig at vi ikke skulle delta. Hurra og jeg var kun reserve til landslaget, og jeg håpet for all del at ingen av to- eller firbeinte på landslaget skulle skade seg. En reservebillett er jo også liksom bare et bevis på at du ikke er god nok – første taper om du vil. Skjebnen ville det annerledes.

To glade Åsmarka blandede-kjerringer, selv med «bare» reservebillett!

Helgen før nordisk var alle på landslaget – også reservene – invitert til å delta på samling på Kongsvinger, der vi skulle trene med Thomas Thiesen og VM-dommer Toshiyuki Oba. Jeg hadde selvsagt takket ja til dette, da jeg alltid ønsker å få gode tilbakemeldinger på hvordan jeg og Hurra kan forbedre oss. Vi skulle først gå for Thomas som presiserte at vi var her for å trene på det vi var gode på, og at hans jobb var å motivere oss og forbedre selvtilliten før Nordisk. Det klarte han absolutt for meg og Hurra, selv om jeg ikke da visste at vi skulle reise. Etter lunsj skulle vi gå for japaneren og da fikk vi en større bane med beskjeden: Nå løper du som om det er VM. Presset blir fort litt annerledes og vi fikk litt større utfordringer, men også fine tilbakemeldinger. På søndag var det samme opplegg med trening med Thomas først og Toshi etterpå. Det var rett etter at vi var ferdig å trene for Thomas at vi fikk beskjeden: en large-hund måtte trekke seg på grunn av sykdom. Jeg ble veldig lei meg på hund- og førers vegne, men samtidig veldig glad for å få muligheten til å være med til Nordisk. Nå var det bare å kaste seg rundt og bestille fergebillett!

Nordisk ble en ny opplevelse for meg på mange måter. For det første så reiste Hurra og jeg helt alene ned til Danmark, hvilket føltes veldig rart, da jeg jo alltid har privatsjåfør og bobil, og har 2-3 ekstra hunder og et par barn jeg skal underholde samtidig. For det andre var det bare tre løp i løpet av en hel langhelg, og man har jo gjennom sommeren blitt vant med å gå rundt 10! Nordisk ble dermed den mest avslappende helgen jeg kan huske å ha hatt på vertfall to år! Vi kom hjem med fulladede batterier, selv om vi var hjemme kl 06.00 mandag morgen. For det tredje så lærte jeg enda mer om å delta i mesterskap, hvilket er en veldig nyttig erfaring å ha med seg videre. Vi har jo også vært så heldige å få lov å konkurrere i Nederland, inkludert på European Open (EO), i sommer, og etter alt dette sitter jeg vertfall igjen med mye større selvtillit på at jeg må stole på meg selv og egne vurderinger i forhold til MIN hund. Jeg har jo lenge følt at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med en border collie på agilitybanen og jeg har prøvd å se mye på andre når jeg har vært i utlandet. Jeg har imidlertid kommet frem til at Hurra og jeg ikke alltid er som alle andre og vi må tørre å gjøre vår greie. Det er selvfølgelig en hel del vi antagelig må gjøre annerledes og lære oss for å bli best på sikt, men når man står der «alene» på tur, så må man stole på at egne vurderinger er gode nok!

Fredag ettermiddag var det veterinærsjekk og trening. Treningsbane før konkurranse hadde jeg ikke vært med på før, så dette var nytt for meg. Det var også satt opp treningsbane under EO, men der valgt vi å stå over på grunn av klokkeslettet særdeles tidlig om morgenen. Det var satt opp tre forskjellige baner og de hindrene som var representert i banene kunne bli brukt i mesterskapet. Man fikk i underkant av 1 minutt pr bane å trene på, så her var det om å gjøre å trene klokt. Det føltes litt hektisk, men jeg syns vi fikk nyttegjort oss treningen så godt som man kan på en første gang. Så kom lørdagen med det første agilityløpet.

Agility Large NoM

Dette løpet (se filmen på livestream på 5:20:13) er jeg svært misfornøyd med. Ikke på grunn av løpet i seg selv, men fordi vi disket. Det var EN eneste utfordring og det var fra tunnel til tunnel under bommen. Jeg var egentlig HELT sikker på at Hurra ville søkt gjennom tunnel nummer to på egenhånd, men jeg var veldig usikker på briefing hvor langt opp jeg skulle følge henne. I og med at jeg ikke hadde laget en spikret plan på dette fulgte jeg henne alt for langt og rakk da ikke det neste jeg skulle. VELDIG irriterende og jeg vet at vi mestret alt annet på banen. Det var imidlertid bare å la dette gå, og stole på seg selv og hunden i neste hoppløp. Hoppløpet ble veldig sent, på grunn av mange værpauser i løpet av lørdagen. Det var faktisk så mørkt at man strevde litt med å se banen, og jeg er svært takknemlig for at vi hadde øvd oss på «midnattsløping» i EO tidligere i sommer. Vi klarte et feilfritt løp, selv om jeg følte at jeg løp med brannslokkingsapparat etter hunden hele veien, og reddet oss hårfint inn i mål. Det var garantert mye vi kunne gjort annerledes, men jeg er likevel veldig fornøyd med at vi klarte denne banen.

Hopp Large NoM

Så kom søndagen med finaler. Jeg er ikke helt fornøyd med egen innsats i forhold til hvordan jeg la opp denne dagen. Jeg slappet litt for lite av og tok litt for liten tid til egentid før løpet. Samtidig hadde jeg veldig lyst til å heie på de andre nordmennene og se på alle de dyktige nordiske ekvipasjene, så her kan jeg nok lære meg å være litt mindre sosial og litt mer «egoistisk». Jeg er heller ikke fornøyd med gjennomføringen vår av finalebanen, selv om jeg er fornøyd med at vi gjennomførte. Vi hadde alt for store svinger, og pådro oss to vegringer. Den ene vegringen etter tunnelen vet jeg at kunne ha unngått ved å si «ven ven» etter tunnelen i stedet for «in». Jeg lurte litt på dette i briefingen, og valgte altså feil. Jeg er imidlertid fornøyd med blant annet valget før mønet der jeg klarte å hanke inn Hurra ut av tunnelen. Det er alltid mye man kan og burde gjøre annerledes, men jeg og Hurra har alltid som mål å gjøre vårt beste. Noen ganger er ikke vårt beste bra nok til å måle seg med de andre deltagerne, og da ser vi på gjennomføringen i forhold til hvor langt vi har kommet sammen. Jeg syns ikke jeg klarte å gjøre mitt aller beste for Hurra i Nordisk, for jeg vet at hun er sykt god, men jeg vet at jeg gjorde en god innsats. Vi har fortsatt mye å øve på sammen, og vi fortsetter å jobbe for å bli enda bedre. Finalebanen kan ses på livestreamen på 7:00:29.

Til neste år skal Nordisk Mesterskap avholdes på HJEMMEBANE i Limtrehallen, og vi håper selvfølgelig at vi kvalifiserer oss til dette sammen med resten av Åsmarka blandede. Vi håper også at mange av våre supportere som ikke er med oss på agilitybanen til vanlig vil komme og heie oss frem. Det trenger vi!!!

Morgenspreke norske ekvipasjer på tur mot havet 🙂
Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser | Legg igjen en kommentar