Guld-agility og European Open

Sommeren har vært preget av to store agilitykonkurranser: Guld-agility i Sverige og European Open i Belgia. Det er nesten vanskelig hvor man skal begynne, men det får bli i kronologisk rekkefølge.

Guld-agility er Sveriges største agilitykonkurranse med 1500 deltagende hunder. Konkurransen går over 2+2 konkurransedager med en pausedag i mellom. Det er ikke til å stikke under en stol at denne konkurransen blir ekstra spennende når man kan vinne hele 10 000 kr i finalen. Finalen er en lagstafett og laget kvalifiserer seg til finalen med poeng som lagmedlemmene oppnår gjennom alle sine individuelle løp. Dette var et helt nytt system for oss, og vi følte sannelig på prestasjonspress for laget gjennom 3 hele dager med agility der det var om å gjøre å sanke poeng. Hurra var så heldig å få løpe på lag med selveste Jenny Damm og Mailiz, Tarjei med Posh og Robert med Søs, begge de sistnevnte fra Klypen agility. Det var mange som kjempet om én av de ti plassene i finalen – og laget vårt kvalifiserte seg! Vi var helt overveldet over å ha klart det og så utrolig motivert for å jobbe finalebanen. Og FOR en bane Stephanie Semkat og Seppo Savikko hadde laget (se bildet!) .

Jeg er SÅ stolt over mine lagkamerater som løp helt feilfritt gjennom de tre vanskelige banene. (Filmen ser du her). Hurra løp banen med de blanke nummerne – den var helt enkel og rett frem. Hun hadde god fart og felt på mønet har aldri vært et problem. Så skjer det katastrofale. Hun RIVER på hinderet før mønet. Hun RIVER på 50 cm. Hun RIVER. Det burde ikke være mulig, men det har faktisk vært et problem tidligere i sommer at hun ikke jobber lave hindere godt nok. 60 cm går mye bedre. Hurra RIVER altså et hinder og det avgjorde at vi kom på 2. plass i finalen i Guld-agility. Laget som vant hadde også 5 feil, men de slo oss dessverre på tid. Hadde Hurra bare løftet beina bittelittegrann hadde vi VUNNET! Det var som å bli slått med en knyttneve i fjeset. Jeg var overhodet ikke lei meg på egne vegne. Personlig hadde jeg vært kjempefornøyd med en 2. plass i finalen, men når det er din skyld at de andre på laget ikke fikk den etterlengtede førsteplassen – da er det tungt.

Det var deilig å legge agility på hylla og bare feriere i halvannen uke etter dette nederlaget. Jeg måtte jobbe hardt mentalt for å komme forbi det og gjøre meg klar for European Open i Belgia 10 dager etterpå; men jeg klarte det. Vi var klare da dagen kom! Konkurransen startet på fredag. Dette var lagdagen. Hurra og Streken gikk for samme lag, sammen med Søs til Robert Bratt Hveding-Gabrielsen og Shady til Trine Thorkildsen. Både Hurra (se løp her) og Streken (se løp her) fikk en litt brokete start, men begge gjennomførte med glans. Hurra fikk dessverre ett riv, og jeg er veldig usikker på hvorfor. Det kan være mange årsaker, men kanskje var det uvant med sand som underlag. Jeg var imidlertid fornøyd med at vi gjorde et så godt løp til tross for en uheldig start. I agilityløpet tar hun ikke vippa korrekt, men leverer et flott løp i resten av banen. Streken løper også en perfekt bane, selv om det går litt sakte. Vi nådde dessverre ikke til noen lagfinale, men ble beste norske lag og får være fornøyd med det.

På lørdag var det individuelle løp. Det startet også i dag med hoppløp. Det var litt senere i dag enn i går, så jeg bestemte meg for å gå en litt lengre oppvarmingstur med hundene. Det kunne endt katastrofalt. Vi bodde i bobil rett ved en fantastisk skog med flotte turstier og det var vakkert å gå der – men alle veiene så jo HELT like ut. Jeg gikk meg rett og slett bort og ante ikke hvor jeg var. Starttiden nærmet seg faretruende og jeg hadde selvfølgelig ikke telefon med. Jeg pleier ikke det. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom ut av skogen igjen, og vertfall ikke i tide, men til slutt kom jeg ut. Riktignok et helt annet sted enn planlagt, men jeg kom ut. Jeg rakk til og med start. Og for et løp. Jeg og Hurra jobber så vakkert! Korte svinger, ikke et eneste riv, et kjempegodt samarbeid – og så tar hun plutselig et hinder feil veg. Jeg sier ikke «in». Jeg glemte det vel rett og slett i farten, og hadde vel egentlig ikke tenkt at det var nødvendig heller da hinderet egentlig stod fint på linja. Men vi disker altså. Veldig kjedelig, men jeg er så fornøyd med løpet vårt og tar det positive med meg videre. Når det gjelder Streken var jeg helt overbevist om at vår strabasiøse, uplanlagte, alt for lange tur i varmen hadde gjort henne helt utslitt før start. Hun løper imidlertid et flott løp, men river nestsiste hinder. Streken river aldri, så det må være noe jeg gjorde. Kjipt var det uansett. Streken går som regel feilfrie løp og har derfor ofte en god sjanse på resultatlista selv om hun ikke er like rask som border colliene. Dersom hun derimot ikke er feilfri, havner hun straks lengre ned på lista enn det som er moro. Jeg forventet naturligvis ikke at hun skulle ha noen sjans til å måle seg med de beste hundene i verden, men hvis vi vertfall gjennomfører et feilfritt løp har vi gjort vårt beste.

Litt senere på ettermiddagen var det agilitybanen i den individuelle konkurransen. Den var helt vill. Det stod mange førere med spørsmålstegn på briefingen, og jeg lurte selv på hvordan i huleste det var mulig å gjennomføre denne banen. Det var ikke et sekund pause og du måtte jobbe i alle hjørner og kanter helt til du kom i mål – hvis du var så heldig å komme så langt. Dette gjorde at banen var fantastisk underholdende og spennende for publikum og gav meg stort pågangsmot for virkelig å jobbe – for jeg skulle klare det. Streken pådro seg dessverre en feltfeil ned fra bommen og jeg var temmelig gretten på meg selv for ikke å ha jobbet feltet godt nok. Er det EN ting jeg forventer av meg selv og Streken så er det feilfri hinderbane. Men hun disket vertfall ikke – for det var bedre enn hva jeg fikk til med Hurra. Vi gjør det altså igjen. Vi disker på hinder 3 på en helt enkel «in». Det er så typisk at når man har vanskelige baner å gjennomføre, så glemmer man å jobbe med de «lette» tingene. Jeg bannet høyt, men løp bare på videre. Denne banen skulle forseres. Jeg klarte den vanskelig nedgangen fra bommen, inngangen i slalom og tunnel under bom. Vippa tok jeg om igjen, men fortsatte videre. Det lå to tunneler rett ved siden av hverandre under bommen. Hunden skulle inn i tunnelen lengst til høyre. Etter tunnelen skulle hunden på baksiden av hinderet som stod foran. Det var fryktelig langt for føreren å løpe og særdeles vanskelig å rekke å pushe hunden rundt det hinderet. Jeg har ikke tall på hvor mange hunder som disket på akkurat dette NESTSISTE hinderet. Jeg hadde imidlertid bestemt meg – dette skulle jeg rekke. JEG skulle ta det hinderet rett vei. Det jeg dessverre ikke la merke til var at Hurra tok feil tunnel. Hun tok den nærmeste tunnelen. Jeg løp alt jeg hadde mot utgangen til tunnelen lengst vekk. Hurra kom som en kanon ut av feil tunnel – alt for tidlig i følge mine beregninger. Vi kræsjet så fører gikk nesegrus ned i ridebanen og trillet bortover til nærmeste hinder. Det gikk heldigvis bra med hunden – og det ble god underholdning resten av dagen! Jeg gikk og smålo hele lørdagen, for det var jo særdeles komisk. Det ble ikke mindre festlig av at Robert flere timer tidligere høytidelige hadde erklært at det flaueste man noen gang kunne gjøre i sin agility-karriere var å ramle i EO….

Individuell agility large European Open

Jeg var veldig fornøyd med lagløpene mine, men ikke fornøyd med de individuelle løpene. Hurra hadde disket og Streken kom ikke til å bli plassert godt nok til å delta i finalen på søndag. Vi hadde 17 timer ren kjøring hjemover, skulle rekke hjem til barnevakten og helst være på jobb om 1,5 døgn. Vi bestemte oss derfor for å starte på hjemreisen, selv om det var finaler dagen etterpå. Jeg liker i utgangspunktet godt å heie i finalen, men her måtte vi rett og slett prioritere. Jeg sa takk og farvel til laglederne som ønsket meg god tur hjem. Så slo det meg en liten stund etterpå. Streken var den eneste av de norske utøverne som ikke disket i agilitybanen. Hun hadde to gjennomføringer av dagens løp – betydde ikke det da at hun fikk delta i finalen på landskvote? Ingen visste, men det var mye mulig. Vi måtte vente helt til kvelden på resultatet. Og sannelig – Streken – én whippet blandt 295 border collies (og 29 individer fra andre store raser) skulle løpe finale med de beste agilityhundene i verden!

Det var veldig kult at en så lite rasetypisk hund for agilitysporten skulle stille i finalen i verdenstoppen. Jeg tviler på at det har skjedd veldig mange ganger tidligere i historien. Streken blir lagt merke til og det er så stas å få hyggelige tilbakemeldinger og facebookdelinger fra mennesker i mange forskjellige land som heier på nettopp whippeten. Jeg hadde virkelig gledet meg til å løpe feilfritt i finalen og vise frem rasen på en best mulig måte. Slik gikk det dessverre ikke. Streken fikk feltfeil ned fra bommen i finalen også. Jeg ble utrolig irritert på meg selv. Hvorfor jobbet jeg ikke feltet godt nok? Det var jo finale liksom! Jeg skulle jo vise frem rasen! Det ble ikke bedre senere i løpet heller. Det blir sjelden det når man gjør feil. På tredje siste hinder disker vi. Jeg slurver med føringen min og hun tar en tunnel i stedet for mønet. Robert hadde tidligere erklært at det flaueste man kan gjøre i sin agilitykarriere er å ramle i EO. Han tok feil. Veldig feil. Det flaueste man kan gjøre i sin agilitykarriere er å diske i finalen på EO med whippet.

Vi reiser likevel fra EO med følelsen av at whippeten har blitt sett, likt og heiet på. Jeg reiser hjem med kjempemotivasjon til å trene mer med Hurra. Jeg reiser hjem med motivasjon om å gjøre en enda bedre innsats under konkurranser. Jeg reiser hjem og vet at vi kan! Nå er det Nordisk Mesterskap 19.-21. august som står i fokus. Hurra er en del av landslaget og vi skal vise hva hun er god for – og Hurra er veldig god! <3

Dette innlegget ble publisert i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet og merket med , , , . Bokmerk permalenken.