Team Mjóhundr – Status quo

Nå er det lenge siden noen har hørt noe som helst fra Team Mjóhundr. Hva kan man si? Lei av pandemi? Ja. Ganske. Eksepsjonelt mye, faktisk. Men det er lys i tunnelen – heldigvis. Vi har nå meldt oss på vårt første stevne på aldri så lenge, og gleder oss veldig til det går av stabelen Kristi Himmelfartsdag. Mens vi venter i skrekkblandet fryd, kommer en liten status quo for Team Mjóhundr.

I skrivende stund bor det intet mindre enn 5 hunder, et halvgammelt ektepar og to gærne unger på Skredderhaugen Racing. I tillegg bor det et helgammelt ektepar nesten vegg-i-vegg og vi har fått en ny hyggelig nabo midt på tomta. Der bor det også to firbeinte venner av samme rase som eget eie, hvilket vi er veldig glade for. Om ikke alt for lenge flytter det også inn en katt der. Det er noen av oss mindre glad for, men Bølla ser svært frem til kommende intervalltrening.

Bølla. Bølla er fortsatt husets overhode. Dronningen i flokken og prinsessen på erten. Ligger kun i myke omgivelser og har førsteretten på alle husets puter. Fortsatt notorisk opp-plukker av sko, tøfler, votter, luer og andre nyttige remedier hver gang hun blir overlykkelig når vi kommer inn døra – etter å ha vært borte i evigheter (les: alt over 10 minutter). Remediene oppbevares i andre etasje, hvilket husets Border Collie er meget klar over.

Hurra. Husets border collie og hovedansvarlig for innkjøp av robotstøvsuger. Skredderhaugens eget ordenspoliti som holder overoppsyn med at alt foregår etter lover og regler. Fast plass under stuebordet og følger sin eier hakk i hæl hvor som helst i huset. Hun er ytterst oppmerksom på at hun ikke er sjefen her omkring, og skal man opp i annen etasje – ja, da lister man seg svært stille og snikkikker rundt trappehjørnet for å se om kysten er klar. Og ligger det en svart Dronning synlig, må det tas en ny vurdering på om det er helt nødvendig å oppholde seg i annen etasje.

Lille Vy. Husets yngste tilskudd og eies helt og holdent av mannen i huset. En liten kreativ rampunge som bare er søt og aldri gjør noe galt. Hun må helt og holdent skjermes for agility, som er roten til alt ondt, skal vi tro Husets mann. Ertekrok nummer én og en perfekt miks av bestemor Frøydis, mamma Bølla og tante Angan. Kan det bli bedre?

Flóki. Husets siste tilskudd. Helbror til Lille Vy, men dog 4 år eldre. Flóki måtte dessverre omplasseres fra sine tidligere eiere og har flyttet inn hos oss på heltid. En kjernekar av dimensjoner, men med et par issues. Disse blir imidlertid bedre for hver dag som går og han stortrives sammen med sin nye unge eier på 5 år (i skrivende stund), som han gladelig trekker rundt på ski eller akebrett, og gjør det aller meste for – bare det vanker en godbit.

Streken. Så er det Streken da. Whippeten som det er bare godt i og som har fast plass under dyna – hvis Dronning Bølla tillater det vel og merke. Hunden som tar i mot alt av bråk fra den gjengse flokk, uten så mye som å vise en tann tilbake. Den mest eksemplariske hunden i verden, som trofast gjør alt man ber om og som man rett og slett ikke merker at man har med å gjøre. Det eneste problemet med Streken er fargen. I Fruens OCD-verden skjærer det ganske mye i øynene at 4 av 5 hunder i heimen er svarte og hvite, mens Streken er av lys farge og blåbrindel. Men når alt kommer til alt har farge ingenting å si, for Streken er den beste whippeten i verden (bare ikke fortell det til de andre).

Jeg vil avslutte med en liten hverdagshistorie. Det er jo sånn at når man har 5 hunder litt i hytt og gevær; mer eller mindre under oppsyn, så er det et og annet som kan skje. Det skjer gjerne også i løpet av svært få sekunder, når man har med en rase med toppfart på 60 km/t å gjøre. Denne dagen intet unntak. Familien hadde vært borte en sedvanlig ettermiddag og det vrimlet av glade dyr på tunet etter ankomsten. Fruen i huset holdt akkurat på å bære inn en sovende unge – særdeles fornøyd med at man slapp å bruke ekstra tid på legging – da hele hurven på 5 hunder setter avgårde i makstempo bortover oppkjørselen. Litt lenger borte i veien var naboen ute med en liten pelskledd dott, som muligens kunne forveksles med en katt, og dette hadde Mjóhundrgjengen tenkt å få oppklaring i – snarest. Fruen med den sovende ungen, hadde med ett en ikke-sovende unge og var optimistisk nok til å forsøke å kalle inn en og annen hund på avveie. Streken (selvfølgelig) og Hurra snur ganske kjapt, og ikke lenge etter er også Bølla på vei tilbake. Det var jo bare en kjedelig hundedott, og ikke dagens kattedelikatesse som spankulerte borte i nabolaget. Fruen var svært fornøyd med at 60 % var under kontroll, og til sin store overraskelse ble 60 snarlig til 80 % da Lille Vy spurter av alle krefter tilbake. Innkalling er jo en dødskul kommando! Etter to små dobbeltsjekk-svinser kommer også husets siste tilskudd (og ny som han er i flokken, er han litt mer unnskyldt enn resten av gjengen som bør ha oppdragelsen helt på plass) i fullt tempo tilbake – og alt innen kort tid. Tilbake på tunet står jeg med hele gjengen intakt på egen eiendom innen få minutter og kunne aldri vært stoltere av egen hundeflokk. Litt lydige er de jo faktisk <3

Streken & Bølla
Bølla
Hurra
Lille Vy
Dette innlegget ble publisert i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine. Bokmerk permalenken.