Tour de Nord 2020

Er man bortskjemt, eller er man bare bortskjemt? Tour de Nord 2020 startet fredag 28. august. Etter en halv dag på jobb fløy jeg opp til Evenes, der intet mindre enn 4 hunder, 1 monsterbobil og en gubbe ventet på å plukke meg opp. De hadde startet touren et par dager før meg for å rekke å komme opp i tide. Ungene skulle ha hjemme-alene-fest i en ukes tid og vi gledet oss til en uke i nord, der vi kunne gjøre akkurat som vi ville! Og hva vil man? Løpe agility selvfølgelig! For ikke å nevne sove, slappe av og se nye steder. Jeg har til og med lest en bok. Det tok meg nøyaktig tre dager og er ca 15 år siden sist! Og jeg burde tatt med flere….

Vi har lært en hel del om Nord-Norge denne uka. I Nord-Norge gjør man nemlig ting litt annerledes enn i Sør-Norge. Man har f.eks. bare 6 minutter briefing (og ikke 8 minutter som er vanlig i resten av verden), man har en egen meteravstandsregel mellom bobiler og skilting eller veibeskrivelse er faktisk totalt unødvendig. En nordnorsk meter er omtrent dobbelt så lang som en sørnorsk meter og håndsprit kommer på praktiske drikkeflasker. De har visstnok også svært kort sykkelsesong her, da det koster mindre for et sesongkort i Narviks fjellheis, enn et 4 dagers kort med nøyaktige samme heis….

Fredag kveld startet med et hoppløp (link til film) på sandunderlag i Rombakken. Streken skulle ha fri for å lade til sine viktige agilityløp, men Hurra skulle få lov til å blåse ut steamen etter å ha vært sammen med Gubben i et par dager. Det gikk som forventet med dobbel overtenning og alt for mye hund i hytt og gevær, men det var en morsom bane av Richard Solvang, som jeg gleder meg til å prøve igjen hjemme.

Lørdagen var det strålende sol og ypperlige hundetemperaturer. Agilitytouren hadde forflyttet seg til Jaklamyra idrettsanlegg med fantastisk kunstgress og stor fin bane. Det var kun agility-løp på programmet i dag, og Kurt Ove Steinseth hadde laget fine baner til oss. Hurra sitt første løp gikk tålelig greit. Det gikk vertfall bedre enn gårdsdagen, men fører gikk i veien så hun fikk et riv, og så disket vi da hun tok snarveien gjennom slalomen. Vi hadde også veldig vide svinger – som vanlig, men vi hadde ikke reist til Nord-Norge for å presse tider. I Hurra sitt andre løp hadde hun en stygg oppgang på bommen uten felt (ja førerens ansvar – klar over det….) og en vippefeil. Bortsett fra det fløt det ganske greit og hun havnet på 4. plass og fikk derfor en plass i Tour de nord-finalen som skulle gå av stabelen om en ukes tid. I det siste løpet blir det en disk, men vi tar med oss noen bra momenter likevel. Streken leverte som hun pleier og fikk med seg både en første plass, andre plass og en tredje plass i dag, og kom et skritt nærmere championatet sitt.

Søndagen var det litt regn, men det lysnet utover dagen. Streken klinte til med to andreplasser i dag også, men havnet dessverre på 6. plass i det første løpet. Jeg må uanett si meg fornøyd med 5 av 6 pallplasser hittil. Jeg og Hurra syklet oss varme på Galapagosstien, men det hjalp pent lite for resultatene uteble. Det var selvfølgelig ikke Hurra sin feil. Er det en ting jeg har lært fra den første dagen jeg startet med agility, er det at det er ALDRI hunden sin feil. For det første så ble det alt for mye whippet-handling av border collien. (Når skal jeg lære meg å slutte med det egentlig?) Jeg fikk heldigvis hjelp av en kjent agilitysøring til å stoppe å tenke litt underveis, og da gikk det litt bedre, men «sirka 1000» fra perfekt. I etterkant hadde jeg muligheten til å se gjennom alle løpene våre på film, og Andy De Grootes ord høres helt klart og tydelig inni hodet mitt (skulle nesten tro at han satt her i bobilen): «Please, work with your dog!». Jeg jobber jo ikke med hunden min i det hele tatt i dag. Jeg ser det klart og tydelig på film. Det ser ut som jeg antar at hunden har briefet banen på egenhånd og har lært seg å lese nummerskilt – hvilket tydelig vises at ingen av delene stemmer. Samtidig så ser jeg at det ikke er så mye som skal til før det faktisk kan bli et ganske greit agilityløp. Vi er ikke HELT på jordet, selv om det var det eneste jeg satt igjen med etter søndagens løp. Så jeg er veldig glad for at jeg hadde alt på film. Jeg plukket ut hva jeg måtte gjøre, tygget på dette i nordnorsk natur i to dager og satte det sammen onsdag kveld i Tromsø.

Etter en litt regntung tirsdag på Kvaløya, med nærgående tamrein, løpetur på fjellet, shopping på Jektasenteret og movienight med tilhørende overflod av snacks, kom onsdag. Vi hadde kjørt over til den andre øya (også kalt fastlandet) og overnattet på fantastiske Tromsø Lodge og Camping. Morgenen var solfylt og etter et par timers sykkeltur opp på en nærliggende fjelltopp i Tromsdalen skulle vi kjøre til agilityhallen. Her hadde vi fått en fantastisk veibeskrivelse: et bilde av et kart med en pil på! Vi kjører i vei, Gubben syns dog det var svært merkelig at han ikke kunne se noen hall på satelittkartet, men vi fikk nå bare kjøre sånn sirka til denne pilen da. Vi kjørte ned en smal vei, til vi møtte et skilt med ISPS TERMINAL, Adgang forbudt for uvedkommende, Restricted Area. Det var ikke akkurat noen plass å snu en monsterbobil på der vi stod, så sjåføren fortsatte videre han, inn på en stor plass, selv om skiltet var ganske tydelig. Den store plassen endte i en smal vei, med et nytt skilt: Eksplosivområde. Der gikk grensen også for sjåføren, så han snudde monsterbobilen og kjørte tilbake. Da møtte vi på noen med hund, som så ganske agilityaktig ut, så vi spurte om de visste hvor hallen var. Joda, vi måtte bare snu, kjøre tilbake, selvfølgelig overse alle skilt som måtte tilsi noe annet (det var altså en nedlagt militærbase – det var vel åpenbart for alle…?), kjøre forbi et pas russiske spioner, to stykk fiskere og gjennom en tunnel, så var vi fremme. Da skjønte vi også hvorfor Gubben ikke hadde sett noen hall på kartet, for det var jo ingen hall utenpå – den var inni fjellet! Her var det bare å ta frem sykkel og dunjakke, og tråkke i vei et godt stykke innover. Og vipps, så dukket det opp en agilityhall ut av intet.

I en mørk bunker MISSER Streken sitt agilitycert og å bli Norges første whippet med agility-championat på grunn av en liten detalj kalt «inn» etter at man var svært nøye med å jobbe mønefelt – og derfor var bittelitt mindre nøye på neste hinder. Hun får imidlertid med seg et knakende bra vinnerløp i hopp – og det var sykt gøy. Hurra har litt vansker med å samle seg mellom hinderne her, da det er litt trangt og glatt for en turbo-border uten grenser – MEN vi jobber sammen og rasker altså med oss en 1. plass i hopp og en 2. plass i agility.

Vi freste deretter avgårde til Senja og fikk en vakker varm og solfylt dag på Barden, i tillegg til bading og avslapping midt mellom Sørlivatnet og Finnfjorden – akkurat passelig nok ferskvann til at fraværet av krabber og tang var et faktum, og akkurat passlieg nok fjord til at det ble lavvann og vi kunne spasere tørrskodd over til nærmeste lille øy. På fredag ble det en liten tur oppover mot Løksetinden i ekte gummistøvelstil, før sightseeing i naturlekeparken og fergetur til Harstad. Der ventet to flotte agilitybaner av Jan egil eide oss, og vi koste oss gløgg ihjel.

På lørdag var det også flotte baner, men hvordan man kan klare å tulle til så mye på så fine baner er meg fortsatt et mysterium. Jeg velger å diske Streken i det første agilityløpet for å perfeksjonere nedgangen fra bommen, da vi allerede hadde 5 feil. I det andre agilityløpet var det virkelig ikke en bane der Streken hadde oddsen med seg, med tanke på feltene og handlingen før og etter, men vi gir alt og kommer tilsynelatende feilfri fra det! Dessverre var vi 53 hundredeler fra å blir tidenes første norske whippet med agilitychampionat, hvilket føltes veldig bittert. Men er man ikke god nok, så er man ikke god nok. Streken var nå sliten etter en uke med agility, banen var tung og beina var slitne. Neste sjanse kom på rappen og det føltes vanskelig å klare. Vi gav imidlerid alt på feltene, for å bomme på slaominngangen og dermed var løpet kjørt. En tredjeplass var kun en mager trøst – vi konkurrerer jo ikke mot alle andre, men kun oss selv for å klare å bli champions også i agiliyt. Og det er SÅ vanskelig og SÅ kort i fra….

Så kom søndagen. Den siste dagen i Tour de Nord. Kun hoppløp i dag. Beina var tunge, hodet var slitent og vi skulle i ilden kl 9. Våre løp bare veldig preg av dette, men Streken vinner feilfritt det ene hoppløpet. Så er det bare Tour de Nord-finalen igjen. Jeg samler de siste krefter i beina, de siste hjerneceller og går agility med border collie så godt som vi klarer. Ikke perfekt nei – men utrolig nok VINNER hun hele finalen! Dette føltes veldig stort for oss, når vi hadde strevd sånn hele uka.

Alt i alt har Streken gjort en fantastisk karriere i nord-Norge og har imponert mang en nordlending. Hurra og kjerringa har fått øve seg på mange forskjellige baner, hatt mange nedturer, noen oppturer, noen fine sykkelturer og toppturer! Vi takker for oss her i Nord – det var langt å reise, men vi har hatt det fint i det meste av vær. Vi fortsetter å øve selv om Streken må trappe ned og finne en balanse med mindre aktivitet. Hun pensjoneres dog ikke riktig enda. Vi SKAL bli champions først.

Dette innlegget ble publisert i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet. Bokmerk permalenken.