En annerledes sommer

Det har vært en annerledes sommer. Sommeren er vanligvis fylt med agilitystevner og reising, mens denne sommeren har jeg kun fått vært med på ett eneste stevne. I slutten av ferien toppet det seg med at Hurra tråkket på et glasskår på badeplassen, og dermed ble satt ut for en god periode. Hadde dette skjedd med en av whippetene hadde det raskt gått seg til, men med border collien er det annerledes. Når Hurra må være i ro en lengre periode for at et sår på labben skal heles, bygger det seg opp mye overskuddsenergi. Denne energien må på et eller annet tidspunkt få utløp i en eller annen form. Selv om man aktiviserer på andre måter med enkel hodebry som nosework, rallylydighet, øvelse på å gå pent med halsbånd (som man jo selvsagt burde ha lært seg for lengst i en alder av fem år…) og korte turer i skogen med sokk på foten, blir dette langt fra det samme for en svært aktiv agilityhund med ADHD+. Når i tillegg både agilityvåren og agilitysommeren ble så godt som «avlyst» for vår del, føltes det nå som om vi hadde blitt satt tilbake så mange steg at det var vanskelig å vite hvor man skulle starte opp igjen, og hvor lista skulle legges. Vi kunne rett og slett ingenting!

Vi har i mange måneder sett frem til Tour de Nord som går av stabelen 28.august-6. september. Da vi endelig kunne begynne å trene igjen etter kuttet i poten, føltes det som om denne uken var langt utenfor vår rekkevidde og det føltes nesten meningsløst å skulle reise oppover uten å ha fått forberedt seg slik man hadde tenkt. Når man i tillegg får vite at whippeten – the safe dog, hunden som alltid gir mestringsfølelse – antagelig må pensjoneres snarest, i en alder av fem år, begynner verden og se mørk og uvennlig ut. Jeg valgte imidlertid å ta et lite oppgjør med meg selv. Jeg valgte å hente frem de 5 viktigste mentale ferdighetene; jeg valgte å bygge mental styrke.

Selvtillit. Hvordan kan man bygge opp selvtillit, når man føler at man har mislykkes på alle treninger de siste månedene og ikke gjort noen løp man har vært fornøyd med (selv om det resultatmessig ble pallplass)? Jeg valgte jeg å ta opp telefonen og finne frem noen agilityfilmer av meg selv der jeg har lykkes og vært fornøyd med egen innsats. Jeg gransket hvordan jeg og hunden samarbeidet for å få ting til å lykkes. Det er dette jeg ønsker å ha ferskt i minne når jeg går inn på vårt neste stevne. Jeg må ha tro på at jeg klarer det. Hvis jeg ikke tror selv at jeg klarer det, er det stor sannsynlighet for å mislykkes før jeg engang har forsøkt.

Fokus. Når jeg så på vellykkede agilitybaner på film, valgte jeg å notere meg hvilke momenter som er viktige for oss. «Bruk beina», ikke bare til å løpe, men også til føring. Planlegg å være i forkant av hunden, se på hunden, hjelp henne med satsningspunktet. Jeg valgte også å fokusere på at jeg i neste løp antagelig må følge litt ekstra godt opp, og ikke «ta noe for gitt», siden vi nå er litt rustne på agility.

Spenningsregulering. Dette er et punkt som man må jobbe en del med på stevner. For meg er det viktig å finne en god balanse mellom lek og alvor. Det skal være gøy å gå agility, men jeg har jo også lyst på resultater. Det er viktig å ikke være for seriøs, men å være litt nervøs før start kan være bra, for da er man litt ekstra skjerpet. Jeg tenker også at det er viktig å ha et mål om hva man ønsker å få ut av konkurransen. Målet vårt nå er å finne en god kommunikasjon, være på nett og gjennomføre banen på en god måte. Det er ikke viktig å være raskest eller presse hundredelene ned, og det er heller ikke viktig å vinne. Det som er viktig er å kjenne på gleden og mestringsfølelsen.

Motivasjon. Motivasjon er alltid viktig. Hvorfor holder man egentlig på med agility? Hvorfor har man meldt på dette stevnet? Jeg motiveres av at både jeg og hundene synes agility er gøy, samtidig er følelsen av å mestre veldig god. Motivasjonen kan derfor lett dabbe av hvis jeg ikke mestrer. Motivasjon finnes både som indre og ytre variant. Den indre motivasjonen må man jobbe med selv, men når denne er mindre sterk er det også viktig å ha en ytre motivasjon – et slags sikkerhetsnett. En ytre motivasjon kan være at noen heier på deg og støtter deg selv om det ikke alltid går like bra. For meg er det veldig verdifullt at folk heier, eller at noen forteller meg hva som faktisk gikk bra i et løp, når jeg selv føler at alt jeg gjorde ble feil. Jeg blir også veldig glad når noen har filmet meg på eget initiativ, slik at jeg kan se hva jeg faktisk gjorde i de 38 sekundene på banen, trekke frem det gode og lære av resten.

Viljestyrke. Viljestyrke henger klart sammen med motivasjon. Viljestyrke er evne til å gjøre det som gir mening på lang sikt, og det innebærer også å unngå det man har lyst til på kort sikt. Det høres jo kanskje litt rart ut, for hvis man holder på med agility fordi det er gøy, så trenger man vel ikke viljestyrke til å gjennomføre det? Men av og til er det sånn at man kanskje heller burde gå ut og trene på noen agilityferdigher som ikke sitter så godt, selv om det er surt, kaldt, mørkt, man er sliten og heller vil være inne og se på TV.

Den mentale styrken er viktig, men vi må heller ikke glemme det fysiske og mest grunnleggende: søvn og ernæring. Disse to enkle (men veldig vanskelige!) tingene må også være på plass for at det mentale skal fungere. Første steg er imidlertid å bli bevisst på hva som skal til for at man skal kunne lykkes i det man holder på med. Veien kan være lang, men det er bare å ta «en bit om gangen» (for å sitere Klovner i Kamp med sangen «Langt å gå»).

Så hvor er neste stevne? Det blir NKK Lillehammer for å ta av litt «edge» på border collien, og finne tilbake til hvordan vi kan samarbeide om et godt løp. Så da er det bare å bli bevisst på hvordan jeg best mulig kan forberede meg i forkant, gjøre det jeg har planlagt og vente å se hvordan det går i praksis!

Dette innlegget ble publisert i Agility, Border Collie, Mental trening. Bokmerk permalenken.