Hundefestivalen 2020

Hundefestivalen 2020 startet ikke helt etter planen. Det var skissert at klasse 3 skulle ha tidligste briefing kl 13 på lørdag og vi bestemte oss derfor for å ha en rolig fredagskveld hjemme (les: 17 km på ski) før vi reiste lørdag morgen. Vi kjørte over Lygna i strålende solskinn. Det var snø på trærne, blå swix-temperatur og et vakkert vintereventyr i sikte. Jeg måtte gang på gang minne meg selv om at det er mitt helt eget valg å velge bort kilometervis med superpreppa løyper på dagtid, og heller løpe rundt på kunstgress inne i en mørk hall i helgene. Det er jo ren galskap å velge vekk vinteren – og jeg lurer stadig vekk fortsatt på hvorfor jeg har gjort det. Jeg skulle gjerne ha valgt begge, men den harde sannhet er at man må velge her i livet. Heller ikke jeg rekker alt jeg har lyst til.

Vi hadde beregnet god tid på kjøreturen nedover, men da bobilen havarerte like utenfor Hønefoss sprakk tidsskjemaet ganske så fort. Vi tok det likevel med knusende ro, og mens vi ventet på bergingsbilen ble det tid til både vasking av vinduer i bobilen og tørking av støv. Vi fikk også spist lunsj og gjort litt forefallende. Etter en time-halvannen ble vi plukket opp og fraktet til Pro Auto Service som heldigvis hadde mulighet til å ta imot oss på rappen. Kjerringa tok seg en spasertur med hundene imens og vipps så var bilen klar til å kjøre videre. Det var en lykke! Heldigvis for oss så hadde tidsskjemaet i Mjøndalshallen også sprukket, så vi var ikke så sent ute som vi kunne ha vært heller. Det skulle imidlertid holde hardt å rekke briefingen i det første løpet. Jeg fikk da en god idé om at jeg kunne briefe litt i bilen, dersom noen kunne sende meg en film av noen løp. Tonje gjorde en ypperlig innsats for å få til noen briefingfilmer til meg, men innen de var meg i hende hadde jeg allerede kommet frem til hallen, så det ble ingen utnyttelse av ventetiden i bilen. Da var det bare å pugge banen fra sidelinjen. Streken var først ut, og da farten var lavere enn forventet, var det om å gjøre å briefe for border collie samtidig som man førte whippet! Det gikk jo selvfølgelig dårlig (og var litt urettferdig overfor Streken) og endte dessverre i en disk til slutt (film her). Med Hurra endte det på en 13. Plass, men med tredje beste tid. Hun fikk dessverre en vegring i tillegg til at føreren løp i veien på et par hinder, hvilket gjorde at hun rev. Jeg er imidlertid fornøyd med at hun hadde et fint svingfelt ned fra bommen. En annen ting jeg er veldig fornøyd med er hennes fantastiske «bli-på-start» som var tilstede gjennom hele helga!! Vi har slitt litt med tjuvstarter og jeg har ikke hatt tiltro til henne på start. Jeg fikk imidlertid et kjempegodt tips fra André til hvordan jeg kunne løse dette problemet, og det har sannelig vist seg å fungere. Det er veldig deilig å kunne stole på at hun faktisk blir på start! I hoppløpet disket vi dessverre i slalomen. Den stod plassert inn mot publikum og var en typisk «sende-slalom» som hunden måtte fullføre alene. Jeg tenkte som så at «slalom kan hun jo på egenhånd», og glemte å ta høyde for at det kunne være tøft for en stakkars hund å fullføre alene rett inn i både publikum og hunder langs sidelinjen. Derfor ble vi stående her å «træle» en liten stund, før vi omsider gikk videre og løp i mål. Del 1 av løpet ses her, og del to her.

Så var det søndagen sin tur. Den startet med et hoppløp der jeg følte at hund og eier var «all over the place» med null kontroll. Når jeg ser på filmen så er det nok ikke riktig så ille som det opplevdes, men det var langt fra bra nok. Vi tar imidlertid med oss 5. plassen og gjør oss klare til agilityløpet. Her hadde dommeren laget 190 meter med diverse utfordringer og «runder på runder» der man måtte holde hodet kaldt. Streken som var først i ilden, tok et par klassiske «whippetfelt» der man sniker seg ned til feltet for deretter å sprette over som om feltet er lava! Bortsett fra det syns jeg hun gjør en super innsats med mye større fart enn i går. Hurra skal gå nesten aller sist, og de tyske glosene finjusteres før vi går inn i ringen. Vi starter med hopp, bom og deretter en «inn» på hinderet etterpå. Hurra vrengte laaangt inn og syntes det var litt i voldsomste laget med inn-kommando fra min side, så hun rekker å kjefte på meg før hun freser videre. Vel fortjent kjeft til meg. Etter dette syns jeg det flyter ganske bra, men jeg tør ikke håpe på at det er feilfritt når jeg kommer i mål, for det pleier ALLTID å være et eller annet rusk. Det var det jo for så vidt denne gangen også, med et par større uønskede svinger, men det var ikke noe mer alvorlig. Jeg måtte spørre flere langs ringen om det faktisk var feilfritt, før jeg turte å stole på at vi faktisk hadde gjennomført – men det var sant. Ikke nok med det, så var vi i tillegg raskest og vant! På toppen av det hele fikk vi vårt etterlengtede siste cert og kan nå titulere oss med «agilitychampion». Det var nok ingen som strålte mer enn meg den formiddagen!

Dette innlegget ble publisert i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet og merket med . Bokmerk permalenken.