Nytt år, nye muligheter!

2020 er allerede godt i gang, og også konkurransesesongen har blitt sparket i gang etter en rolig høst. For oss ble det en slags sesongstart 4. dag jul med fire løp på rappen i Kongsvingerhallen – fire løp der jeg egentlig følte at alle ble stang ut. I agilityløp nummer én ble jeg kjempeoverrasket da Hurra faktisk løp forbi flere hinder og disket fordi hun derav fikk tre vegringer. Dette skjedde antagelig fordi vi er vant til å trene tettere inntil hverandre og at jeg tar det for gitt at hun skal ta hinderet som jeg tenker er i hennes logiske linje, i stedet for å støtte henne mer. Det rettet jeg opp i neste løp. Der fikk vi dessverre to riv fordi jeg forstyrrer henne når hun hopper, og strengt tatt hadde vi ikke vippe heller, selv om det ikke ble bedømt. Vi ender på en 8. plass – men med best tid. I neste hoppløp blir det en 5. plass med ett riv og i det siste løpet glemmer jeg faktisk banen. Jeg havner derfor på en 10. plass med én vegring og ikke akkurat rekordfart. Resultatmessig var det allikevel ikke så halvgalt, da det jo var rundt 30 startende. Løpsmessig derimot – helt krise.

Den 5. januar var det på nytt fire løp, denne gangen i den flotte Kanonhallen på Haslemoen. Om jeg følte det ble stang ut forrige helg, ble det vertfall stang ut da! Jeg hadde imidlertid som mål å være der for å øve meg på stor bane, og det syns jeg at jeg fikk gjort. I det første agilityløpet hadde jeg som mål å teste om Hurra klarte å ta tunnel, frem hopp og høyresving tilbake over bommen på egenhånd. Det klarte vi ikke på første forsøk, så da ble det en disk før vi klarte det på andre forsøk. Vi hadde også en alt for tynn vippe, som vi ble dømt på med rette, og hvorfor jeg på død og liv skulle følge henne helt inn i hinder 2, bare for å gå i veien – ja, det lurer jeg fortsatt på selv…. I dagens andre agilityløp var målet å ta vippa om igjen dersom vi ikke fikk denne riktig. Før vi kom så langt fikk vi store slalomvansker. Dette har jeg aldri opplevd før, og det kunne se ut som hun fikk så stor fart at hun faktisk sklir forbi noen av pinnene. Deretter så låser det seg helt og hun hopper over pinner gang på gang. Når man så har avbrutt banen både én og to ganger blir det rimelig kaotisk før vi kommer i mål. Det er det nok flere som kjenner seg igjen i. I hoppløp nummer 1 løper jeg rett inn i linja hennes så hun river ett hinder, men ellers har vi god flyt gjennom banen og ender på en 4. plass med beste tid. I dagen siste løp (Hoppløp nr 2) er jeg rimelig sliten av å ha vært oppe siden 05.30, men det er jeg ikke alene om denne dagen. Jeg må gå gjennom banen VELDIG mange ganger både ovenfra, fra sidelinjen og inne i hodet mitt for å være sikker på at jeg faktisk husker den. Jeg vil jo ikke ende opp med banedemens, slik som forrige helg. Vi kliner til, men jeg finner aldri riktig tidspunkt å informere henne om at det er en høyresving etter tunnelen…. – ergo ingen høyresving. Bortsett fra det kommer vi oss ganske ok gjennom. Hva har vi lært? En MASSE!

Jeg er så glad for alle mine agilitybekjentskaper på utsiden av ringen. Det er hyggelig å komme på stevne! Det er koselig å se igjen gamle og nye konkurrenter. Jeg ser i grunnen ikke på noen som konkurrenter heller. Vi er bare en gjeng splitter gærne hundemennesker som står opp kl 05.30 helg etter helg, kjører alt for mange mil i bil og møtes for å gjøre det vi synes er aller morsomst: holde på med agility! Jeg setter kjempestor pris på alle heiarop og tilbakemeldinger både under og etter løp – og ikke minst de som tar seg tid til å filme! Når jeg kommer ut av ringen etter et løp, så husker jeg nesten ikke hva som har foregått de siste 35 sekundene. Det demrer av og til etterhvert, men det er ikke alltid lett å lære av egne feil kun fra hukommelsen. Det er ikke alltid det man husker er helt riktig eller at det faktisk gikk like elendig som det føltes. For det føles som regel helt elendig når jeg kommer i mål med Hurra. Jeg føler vi har kommet ganske langt i samspillet vårt siden jeg fikk henne for 1,5 år siden, men det er fortsatt så sykt mye vi ikke får til – ting som vi faktisk burde ha fått til. Ekstra nedtur er det når jeg VET hva jeg gjør feil, men fortsatt ikke klarer å rette på feilen. For det er jeg som gjør feil – hver bidige gang. Jeg har den mest fantastiske hunden i hele verden. Hun gjør BARE det hun får beskjed om, så hvorfor kan jeg ikke snart gi henne gode beskjeder? Det er frustrerende mildt sagt. Da er det godt å kunne stille til start med Streken. Min lille gullwhippet som (nesten) alltid blir plassert. Min lille gullwhippet som faktisk har blitt hoppchampion. Min lille gullwhippet som jeg vet hvordan jeg skal handle, for at vi skal komme trygt i mål. Min «safehund». Derfor er det ekstra kjedelig når hun for gang nummer to skader seg og blir satt ut av spill i enda flere måneder. Streken kan ikke måle seg med de andre i klassen sin, hun er faktisk bare en whippet; men det gir likevel mestringsfølelse å komme gjennom banen med henne. Så når jeg nå reiser rundt alene med Hurra, må jeg derfor samle litt ekstra mental styrke. Derfor er det ekstra hyggelig når jeg får tilbakemeldinger om elementer som vi faktisk har fått til <3 For vi får til noe, selv om det er laaaangt frem. Jeg tar med meg det positive, som f.eks. at vi ikke har hatt en eneste tjuvstart på våre siste 8 løp, vi hadde ypperlige stigefelt på helgens løp (noe Hurra hadde da jeg fikk henne, og som jeg har prøvd å vedlikeholde), og vi har hatt mange supre slalominnganger og noe flyt – til tross for store svinger. Jeg ser frem til kommende stevner. Vårt neste blir på Kløfta 19. januar.

Keep smiling! #agilitysmilet

Dette innlegget ble publisert i Agility. Bokmerk permalenken.