Hva er det egentlig med mørket?

Jeg har aldri vært spesielt fan av mørket. Jeg har alltid syntes at mørket har vært ubehagelig og den faste ti-kilometeren, midt i dypeste skauen, har aldri vært førstevalget etter mørkets frembrudd. Jeg har dog ikke latt mørket hindre meg i gjøre det jeg vil, men alt er så mye enklere når det er lyst. Hvorfor det egentlig? Hva er det egentlig med mørket?

Mørket har aldri vært noe positivt. Det er bare gå i hvilken som helst litteratur, enten det er Fantasy, religion eller historie. Mørket er ikke bra. Mørket er ondt. Vi trenger ikke gå lenger enn til årets barne-TV-kalender der vi finner «Mørke». Stedet der det er forbudt å gå, fordi det er farlig, skummelt og ondt. Jeg er imidlertid ikke enig. Ikke nå lenger.

Mørket trenger ikke være noe farlig, noe uvisst, noe vi ikke helt vet hva er. Mørket trenger ikke gjemme på masse skumle hemmeligheter eller skjule ukjente mennesker og dyr. Mørket trenger ikke være noe negativt. Det var negativt for meg før, men jeg har snudd mørket fra å være noe negativt til bli noe positivt. Når jeg er ute i mørket står tiden stille. Det er bare meg, hundene og naturen. Joda, det er nok én elg, ti rådyr, en rev og en grevling i skogen min også. Jeg vet at det finnes en og annen turgåer også – for jeg har sett sporene. Jeg treffer dem likevel svært sjelden, og følelsen av at det bare er oss og naturen er vakker. Lyden står også helt stille; alt er veldig stille. Det er ingen som maser, det er ikke noe som skal gjøres, stress finnes ikke og man har verden helt for seg selv. Og for ikke å glemme stjernene? Jeg elsker stjernehimmelen! Det har jeg alltid gjort. Det å få oppleve stjernehimmelen på fjellet, der alt ellers er mørkt, eller fra toppen av Kilimanjaro – det er fantastisk. Noen av de beste minnene jeg har fra videregående skole, er de kalde vintermorgenene, der jeg slepte meg ut av senga, før alle andre hadde stått opp. Jeg måtte pakke på meg diverse lag med ull og ytterklær, og gå opp den korte veien til stallen for å ta ut alle hestene. Det føltes noen ganger som et ork, men med en gang jeg kom ut, så var det verdt det. Det var stjerner, det var mørkt, det var stille og det var bare meg og x antall hester. Nå har morgen blitt til kveld og hester blitt til hund, men opplevelsen er fortsatt den samme. Når man først har kommet seg over dørstokkmila er det helt fantastisk og man angrer ikke ett sekund.
Jeg er selvfølgelig enig i at mye av det samme kan oppleves i dagslyset. Jeg er også smertelig klar over alt det positive dagslyset fører med seg. Det er bare én ulempe. Mens dagslyset koser seg utenfor, fra skyfri, klar vinterhimmel, så er jeg på jobb. Det er mørkt når jeg reiser til jobb og det er mørkt når jeg kommer hjem. Så i stedet for å sitte inne og være bitter fordi det er mørkt ute, har jeg valgt å spille på lag med mørket. Jeg har lært meg å like mørket og sette pris på alt det positive som jeg får tilbake når jeg er utendørs – også når det er mørkt.
Det er mange grunner til at jeg ikke ønsker å flytte til Nord-Norge; men mørket er ikke lenger en av disse. Mørket er fantastisk. La tiden stå stille og gå ut i mørket du også.

Foto (inkludert forsidebilde): Frederic René Halvorsen
Dette innlegget ble publisert i Hverdagsøyeblikk. Bokmerk permalenken.