Det er verdt strevet!

Agility er en sport med små marginer. Det er snakk om hundredeler som skiller én plassering fra én annen, eller et napp fra tidsfeil. Dersom du har en litt for stor sving rundt et hinder eller går litt for sakte i slalomen, er det det som kan avgjøre om du klarer tidsfristen eller ikke. Sakker du av tempoet et halvt steg i det hunden passerer et hinder eller jubler litt for tidlig når hunden hopper over målhinderet, kan det føre til at hunden slipper ned beina og river, med 5 feilpoeng som følge. Vrir du overkroppen litt for mye, har tærne feil vei eller strekker ut armen noen centimeter for langt kan det være det som gjør at hunden hopper et hinder gal vei og du diskvalifiseres. Agility er en sport med små marginer, og det er det som gjør det så frustrerende – og samtidig så gøy når du lykkes!

Da jeg gikk mitt første kurs i agility hadde jeg aldri konkurranse i tankene. Jeg syntes bare det så artig ut og tenkte at det var en fin måte å være sosial på og samtidig stimulere hunden min hver uke. Jeg husker ikke hvorfor jeg meldte på min første konkurranse heller, men de andre i klubben skulle vel være med, så jeg ble vel rett og slett dratt med av dem. Whippeten min hadde løpetid og jeg hadde fått streng beskjed av de andre i klubben at man måtte vise hensyn, ha på truse osv. Så jeg gjorde jo som jeg fikk beskjed om. Ikke visste jeg at man IKKE skulle ha på truse i selve konkurransen, og løp et feilfritt løp med truse på! Heldigvis var dommeren veldig grei, og siden det var få andre (om noen) som hadde kommet gjennom banen ble jeg ikke disket. Jeg tror faktisk jeg vant. Jeg var ikke med på så mange konkurranser i begynnelsen, for det var aldri det som var intensjonen min ved å starte med agility. Jeg hadde aldri sett noen andre whippeter i sporten og følte heller ikke at jeg som fører hadde så mye å gjøre i en konkurranse. Mange år senere står jeg nå med en whippet i klasse 3 og har satt meg som mål å komme til VM. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men når man først har fått blod på tann klarer man nok ikke å stoppe.

Min første whippet ble avlivet i ung alder. Min andre whippet er nå pensjonist. Min tredje whippet måtte omplasseres og min fjerde whippet har lenge vært tur-og-fest-medlem i agilitykonkurransene. MEN, min femte whippet er faktisk med å kjempe i toppen! Det hadde jeg aldri forestilt meg. Ikke i mine villeste drømmer hadde jeg noen gang drømt at JEG med MIN whippet ville konkurrere i klasse 3. Nå er jeg der.

Whippet er ikke den enkleste rasen å drive agility med. De er også individer – som alle andre hunder av en eller annen rase. Jeg har hatt 5 veldig forskjellige individer og jeg har jobbet mye med dem alle sammen. Noen ganger har det vært veldig strevsomt. Du må gi av deg selv. Du må gi mye av deg selv. Du må motivere en hund som kanskje går lei av treningen etter et par minutter. Du må være 150 % på topp under trening, for whippeten din gjennomskuer deg. Hvordan skal man da få lært inn de små detaljene og terpe på alt så det sitter? Kan en whippet klare dette? Svaret er selvsagt ja. Man må bare være tålmodig og kreativ, og aldri gi opp håpet. For når det endelig klaffer og man har funnet nøkkelen til suksess; da ser man at det er verdt strevet. Det er så utrolig gøy når man lykkes og det er en følelse jeg unner alle å oppleve. Når du og hunden din klarer å gjøre deres beste sammen så er det fantastisk moro. Det spiller ingen rolle om det er på trening, i klasse 1 eller klasse 3. Når vi får til noe vi har øvd på og vi lykkes, så flyr man på rosa skyer i lang tid etterpå. Så gi ikke opp. Fortsett å jobbe. Det er absolutt verdt strevet!

Foto: M. André Lund
Dette innlegget ble publisert i Agility, Whippet og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *