Reisen med Hurra

Reisen med Hurra har ikke vært lang. Jeg har hatt en bratt læringskurve, og den kan bli mye høyere. – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – SPOL tilbake et øyeblikk. Border Collie??? Jeg??? Det er noe som skurrer. Dette stemmer ikke. Det er omtrent ett år siden jeg skrev et innlegg i Whippetmagazinet om agility med whippet. Der står det svart på hvitt at jeg IKKE ønsker meg en border collie. Man er visst ikke forpliktet til å ha en mening lenger enn til man får en ny. Eller? Whippet har, fra dag én, vært en passende rase. En fin førstegangshund som ikke krever for mye av deg som hundeeier. En passe stor hund, som kan delta i det meste – dersom du ønsker det. Den kan også la være å delta i noe som helst – dersom du ønsker det. Etter noen år med whippet har jeg flere ganger tenkt at jeg gjerne skulle supplert flokken med en brukshund. Dette har vært et ikke-tema hos Drømmemannen. Der har han satt ned foten og ment at jeg absolutt ikke er egnet materiale for å inneha en brukshund. Punktum. Det har jeg godtatt. Jeg har jo ikke alltid selvinnsikt, så han har sikkert rett. Så da har jeg brukt whippeten min i stedet; ikke noe problem.

Den 9.-14.mai 2018 kom imidlertid vendepunktet. Jeg skulle være hundepasser for Jess, border collien til Jeanette; en av mine agilityvenninner i Åsmarka Blandede. Det var fryktelig artig. Hunden ville jo løpe ALLE intervallene sammen med meg! Whippeten blir altså bare med på de to første, setter seg deretter ned og glor latterlig på meg, for deretter å holde tellingen på de restrende X og sørger for at jeg gjennomfører dem – alene. Jess ble jo kjempeglad for å være med på intervaller. Hun ble superhappy da hun fikk få lov å være med meg og løpe 30 km. Whippeten blir jo aldri spurt en gang, om å få være med på slikt. Det var faktisk veldig mye denne hunden ville! Men inne da? Var den et evig mas og stressmoment, slik som «alle brukshunder» er? Nei. Den lå i bare stresslessen til min eldste datter, eller i et eller annet sofahjørne, og var tilfreds med tilværelsen. Makan. Så, plutselig, ut av det blå, brøt Drømmemannen ut: Du kan få lov til å ha en border collie som Jess. Sporenstraks begynte letingen.

Jeg hadde mammapermisjon frem til høsten 2018, og tenkte at det passet veldig godt å ha valp nå. Yngstemann var (er) et lite drømmebarn, så en valp hadde vært perfekt avkobling. Som alle gode hundekjøpere vet, så finnes det ingen snarveier til gode hundekjøp, og man bør helst ha planlagt dette i god tid for å finne riktig hund. Selv om jeg innerst inne visste dette, så begynte letingen etter en hund NÅ. Da sommeren nærmet seg slutten, innså jeg at her må man bare ta tiden til hjelp og vente. Så jeg innfant meg med det. Heldigvis.

Det er godt man har gode venner, og venner som kan gå god for én. En dag i juli ble jeg intetanende spurt om ikke jeg «vær så snill» kunne vurdere å adoptere All Zet Cheer Hurra. En border collie født i desember -14, oppdrettet fra kennel All Zet. Hun var intet mindre enn kullsøster til nettopp den border collien jeg hadde passet i mai. Hurra bodde i Tyskland hos Claudia Zenner, og jeg følte meg svært liten og beæret over i det hele tatt å bli spurt om å få ta over ansvaret for denne fantastiske hunden. Det var dessverre fullstendig kræsj i hennes daværende flokk, og den beste løsningen ble vurdert dit hen at Hurra ville få det bedre i et nytt hjem. Jeg følte meg ganske nervøs for å hoppe etter Wirkola (les Claudia) i agilityverdenen; jeg som bare hadde erfaring med et skarve knippe whippets. Jeg hadde jo tenkt å vokse med oppgaven; få meg en valp og lære med å gå agility med border collie i et passende tempo. Nå fikk jeg plutselig en KVALITETSHUND rett i fanget –  vær så god FLYG!

18.juli 2018 hentet jeg All Zet Cheer Hurra på Gardermoen. Det ble kanskje en litt tøff start for alle, da vi ikke lenge etterpå reiste av gårde på ferie til både Sør-Norge og Danmark. Vi ble imidlertid smått om enn kjent og hun fikk lov å finne plassen sin i familien i sitt eget tempo. Matmor var også svært glad for å ha en ypperlig unnskyldning gjennom hele ferien: Jeg må «dessverre» ta en treningstur. Hurra må ut …..

Som nevnt tidligere, føltes agilityverdenen litt skummel ut. Jeg hoppet imidlertid bare i det, med god back up fra resten av Åsmarka blandede og tidligere eier i egen person. Som Jeanette så fint sa det: «Du kan agility, hunden kan agility, hva er det å vente på?» Kanskje en sannhet med modifikasjoner, men jeg valgte vertfall å ikke vente.  Jeg hadde prøvd meg noen få runder i hallen vår på egenhånd, før NKKs stevne på Lillehammer stod for tur. Her var det bare å stille opp og høste erfaringer. Med nylig innpuggede tyske gloser og noen tips fra sidelinjen under briefing stilte jeg da til start. Heldigvis var det kun 4+5 deltagere, så jeg slapp unna med den skrekken! Første løpet var til latterkrampe for alle og enhver (Se film her!), og jeg snappet opp mangt og meget til løp 2  (Se film her!) – som altså endte med 1. plass og cert! Nybegynnerflaks. Jeg kom også på 2. plass med Streken, bak meg selv og Hurra.  Etter dette har jeg øvd og øvd – på mange stevner og på mange treningskvelder. Jeg hadde aldri klart meg uten fantastisk hjelp av mine medsammensvorne i Åsmarka blandede. Maken til gjeng finnes ikke. Jeg har hatt mine små delmål underveis i prosessen og veien er fortsatt lang. Vi har imidlertid funnet tonen med hverandre og begge vet nå hva den andre part krever tilbake. Vi gleder oss veldig til reisen videre – sammen!

Foto: Annette C. Lund

Dekken er sponset av Non-stop Dogwear, som sponser agilitygruppa vår: Åsmarka blandede. Følg oss på fansiden her.

Dette innlegget ble publisert i Border Collie, Meg og mine og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *