Guld-agility og European Open

Sommeren har vært preget av to store agilitykonkurranser: Guld-agility i Sverige og European Open i Belgia. Det er nesten vanskelig hvor man skal begynne, men det får bli i kronologisk rekkefølge.

Guld-agility er Sveriges største agilitykonkurranse med 1500 deltagende hunder. Konkurransen går over 2+2 konkurransedager med en pausedag i mellom. Det er ikke til å stikke under en stol at denne konkurransen blir ekstra spennende når man kan vinne hele 10 000 kr i finalen. Finalen er en lagstafett og laget kvalifiserer seg til finalen med poeng som lagmedlemmene oppnår gjennom alle sine individuelle løp. Dette var et helt nytt system for oss, og vi følte sannelig på prestasjonspress for laget gjennom 3 hele dager med agility der det var om å gjøre å sanke poeng. Hurra var så heldig å få løpe på lag med selveste Jenny Damm og Mailiz, Tarjei med Posh og Robert med Søs, begge de sistnevnte fra Klypen agility. Det var mange som kjempet om én av de ti plassene i finalen – og laget vårt kvalifiserte seg! Vi var helt overveldet over å ha klart det og så utrolig motivert for å jobbe finalebanen. Og FOR en bane Stephanie Semkat og Seppo Savikko hadde laget (se bildet!) .

Jeg er SÅ stolt over mine lagkamerater som løp helt feilfritt gjennom de tre vanskelige banene. (Filmen ser du her). Hurra løp banen med de blanke nummerne – den var helt enkel og rett frem. Hun hadde god fart og felt på mønet har aldri vært et problem. Så skjer det katastrofale. Hun RIVER på hinderet før mønet. Hun RIVER på 50 cm. Hun RIVER. Det burde ikke være mulig, men det har faktisk vært et problem tidligere i sommer at hun ikke jobber lave hindere godt nok. 60 cm går mye bedre. Hurra RIVER altså et hinder og det avgjorde at vi kom på 2. plass i finalen i Guld-agility. Laget som vant hadde også 5 feil, men de slo oss dessverre på tid. Hadde Hurra bare løftet beina bittelittegrann hadde vi VUNNET! Det var som å bli slått med en knyttneve i fjeset. Jeg var overhodet ikke lei meg på egne vegne. Personlig hadde jeg vært kjempefornøyd med en 2. plass i finalen, men når det er din skyld at de andre på laget ikke fikk den etterlengtede førsteplassen – da er det tungt.

Det var deilig å legge agility på hylla og bare feriere i halvannen uke etter dette nederlaget. Jeg måtte jobbe hardt mentalt for å komme forbi det og gjøre meg klar for European Open i Belgia 10 dager etterpå; men jeg klarte det. Vi var klare da dagen kom! Konkurransen startet på fredag. Dette var lagdagen. Hurra og Streken gikk for samme lag, sammen med Søs til Robert Bratt Hveding-Gabrielsen og Shady til Trine Thorkildsen. Både Hurra (se løp her) og Streken (se løp her) fikk en litt brokete start, men begge gjennomførte med glans. Hurra fikk dessverre ett riv, og jeg er veldig usikker på hvorfor. Det kan være mange årsaker, men kanskje var det uvant med sand som underlag. Jeg var imidlertid fornøyd med at vi gjorde et så godt løp til tross for en uheldig start. I agilityløpet tar hun ikke vippa korrekt, men leverer et flott løp i resten av banen. Streken løper også en perfekt bane, selv om det går litt sakte. Vi nådde dessverre ikke til noen lagfinale, men ble beste norske lag og får være fornøyd med det.

På lørdag var det individuelle løp. Det startet også i dag med hoppløp. Det var litt senere i dag enn i går, så jeg bestemte meg for å gå en litt lengre oppvarmingstur med hundene. Det kunne endt katastrofalt. Vi bodde i bobil rett ved en fantastisk skog med flotte turstier og det var vakkert å gå der – men alle veiene så jo HELT like ut. Jeg gikk meg rett og slett bort og ante ikke hvor jeg var. Starttiden nærmet seg faretruende og jeg hadde selvfølgelig ikke telefon med. Jeg pleier ikke det. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom ut av skogen igjen, og vertfall ikke i tide, men til slutt kom jeg ut. Riktignok et helt annet sted enn planlagt, men jeg kom ut. Jeg rakk til og med start. Og for et løp. Jeg og Hurra jobber så vakkert! Korte svinger, ikke et eneste riv, et kjempegodt samarbeid – og så tar hun plutselig et hinder feil veg. Jeg sier ikke «in». Jeg glemte det vel rett og slett i farten, og hadde vel egentlig ikke tenkt at det var nødvendig heller da hinderet egentlig stod fint på linja. Men vi disker altså. Veldig kjedelig, men jeg er så fornøyd med løpet vårt og tar det positive med meg videre. Når det gjelder Streken var jeg helt overbevist om at vår strabasiøse, uplanlagte, alt for lange tur i varmen hadde gjort henne helt utslitt før start. Hun løper imidlertid et flott løp, men river nestsiste hinder. Streken river aldri, så det må være noe jeg gjorde. Kjipt var det uansett. Streken går som regel feilfrie løp og har derfor ofte en god sjanse på resultatlista selv om hun ikke er like rask som border colliene. Dersom hun derimot ikke er feilfri, havner hun straks lengre ned på lista enn det som er moro. Jeg forventet naturligvis ikke at hun skulle ha noen sjans til å måle seg med de beste hundene i verden, men hvis vi vertfall gjennomfører et feilfritt løp har vi gjort vårt beste.

Litt senere på ettermiddagen var det agilitybanen i den individuelle konkurransen. Den var helt vill. Det stod mange førere med spørsmålstegn på briefingen, og jeg lurte selv på hvordan i huleste det var mulig å gjennomføre denne banen. Det var ikke et sekund pause og du måtte jobbe i alle hjørner og kanter helt til du kom i mål – hvis du var så heldig å komme så langt. Dette gjorde at banen var fantastisk underholdende og spennende for publikum og gav meg stort pågangsmot for virkelig å jobbe – for jeg skulle klare det. Streken pådro seg dessverre en feltfeil ned fra bommen og jeg var temmelig gretten på meg selv for ikke å ha jobbet feltet godt nok. Er det EN ting jeg forventer av meg selv og Streken så er det feilfri hinderbane. Men hun disket vertfall ikke – for det var bedre enn hva jeg fikk til med Hurra. Vi gjør det altså igjen. Vi disker på hinder 3 på en helt enkel «in». Det er så typisk at når man har vanskelige baner å gjennomføre, så glemmer man å jobbe med de «lette» tingene. Jeg bannet høyt, men løp bare på videre. Denne banen skulle forseres. Jeg klarte den vanskelig nedgangen fra bommen, inngangen i slalom og tunnel under bom. Vippa tok jeg om igjen, men fortsatte videre. Det lå to tunneler rett ved siden av hverandre under bommen. Hunden skulle inn i tunnelen lengst til høyre. Etter tunnelen skulle hunden på baksiden av hinderet som stod foran. Det var fryktelig langt for føreren å løpe og særdeles vanskelig å rekke å pushe hunden rundt det hinderet. Jeg har ikke tall på hvor mange hunder som disket på akkurat dette NESTSISTE hinderet. Jeg hadde imidlertid bestemt meg – dette skulle jeg rekke. JEG skulle ta det hinderet rett vei. Det jeg dessverre ikke la merke til var at Hurra tok feil tunnel. Hun tok den nærmeste tunnelen. Jeg løp alt jeg hadde mot utgangen til tunnelen lengst vekk. Hurra kom som en kanon ut av feil tunnel – alt for tidlig i følge mine beregninger. Vi kræsjet så fører gikk nesegrus ned i ridebanen og trillet bortover til nærmeste hinder. Det gikk heldigvis bra med hunden – og det ble god underholdning resten av dagen! Jeg gikk og smålo hele lørdagen, for det var jo særdeles komisk. Det ble ikke mindre festlig av at Robert flere timer tidligere høytidelige hadde erklært at det flaueste man noen gang kunne gjøre i sin agility-karriere var å ramle i EO….

Individuell agility large European Open

Jeg var veldig fornøyd med lagløpene mine, men ikke fornøyd med de individuelle løpene. Hurra hadde disket og Streken kom ikke til å bli plassert godt nok til å delta i finalen på søndag. Vi hadde 17 timer ren kjøring hjemover, skulle rekke hjem til barnevakten og helst være på jobb om 1,5 døgn. Vi bestemte oss derfor for å starte på hjemreisen, selv om det var finaler dagen etterpå. Jeg liker i utgangspunktet godt å heie i finalen, men her måtte vi rett og slett prioritere. Jeg sa takk og farvel til laglederne som ønsket meg god tur hjem. Så slo det meg en liten stund etterpå. Streken var den eneste av de norske utøverne som ikke disket i agilitybanen. Hun hadde to gjennomføringer av dagens løp – betydde ikke det da at hun fikk delta i finalen på landskvote? Ingen visste, men det var mye mulig. Vi måtte vente helt til kvelden på resultatet. Og sannelig – Streken – én whippet blandt 295 border collies (og 29 individer fra andre store raser) skulle løpe finale med de beste agilityhundene i verden!

Det var veldig kult at en så lite rasetypisk hund for agilitysporten skulle stille i finalen i verdenstoppen. Jeg tviler på at det har skjedd veldig mange ganger tidligere i historien. Streken blir lagt merke til og det er så stas å få hyggelige tilbakemeldinger og facebookdelinger fra mennesker i mange forskjellige land som heier på nettopp whippeten. Jeg hadde virkelig gledet meg til å løpe feilfritt i finalen og vise frem rasen på en best mulig måte. Slik gikk det dessverre ikke. Streken fikk feltfeil ned fra bommen i finalen også. Jeg ble utrolig irritert på meg selv. Hvorfor jobbet jeg ikke feltet godt nok? Det var jo finale liksom! Jeg skulle jo vise frem rasen! Det ble ikke bedre senere i løpet heller. Det blir sjelden det når man gjør feil. På tredje siste hinder disker vi. Jeg slurver med føringen min og hun tar en tunnel i stedet for mønet. Robert hadde tidligere erklært at det flaueste man kan gjøre i sin agilitykarriere er å ramle i EO. Han tok feil. Veldig feil. Det flaueste man kan gjøre i sin agilitykarriere er å diske i finalen på EO med whippet.

Vi reiser likevel fra EO med følelsen av at whippeten har blitt sett, likt og heiet på. Jeg reiser hjem med kjempemotivasjon til å trene mer med Hurra. Jeg reiser hjem med motivasjon om å gjøre en enda bedre innsats under konkurranser. Jeg reiser hjem og vet at vi kan! Nå er det Nordisk Mesterskap 19.-21. august som står i fokus. Hurra er en del av landslaget og vi skal vise hva hun er god for – og Hurra er veldig god! <3

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hurra!

Endelig er vi på landslaget igjen. Det var hardt å bli slått ut av de små marginene i fjor, men jeg er veldig glad for at vi har klart å jobbe oss frem til å være der igjen. Vi har SÅ masse å glede oss til de kommende månedene, så her er det virkelig ikke tid til å ligge på latsiden!
– Årdalsstevnet 24.-26. juni
– Guldagility i Sverige 13.-17. juli der vi skal løpe lag med selveste Jenny Damm, Tarjei & Robert (Klypen agility)
– European Open i Belgia 28.-31. juli
– Nordisk mesterskap i Sverige 19.-21. august

Jeg var overhodet ikke fornøyd med prestasjonen vår gjennom landslagsuttakshelga. Jeg er sjelden fornøyd hvis det ikke er perfekt. Dette kan ha både fordeler og ulemper, men for det meste tror jeg det driver oss fremover til å bli en dyktigere agilityekvipasje. På uttaket gjennomførte vi 6 av 8 løp – det burde jo faktisk være grunn nok i seg selv til å være fornøyd. Ingen av løpene var perfekte, men det gav oss en del poeng likevel. Det var hard konkurranse og vi kom faktisk på 8. plass i landslagsuttaket og sikret oss en plass på Nordisk mesterskap i Sverige. Det skal jeg være stolt av.

Vi fortsetter å trene – og vi skal bli enda bedre!

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser | Merket med | Legg igjen en kommentar

Tilbakeblikk på Norgesmesterskap i agility

Årets Norgesmesterskap i agility er over og vi har endelig landet. Det er så kult at Streken er Norges 2. beste Large-hund i agility. Det er vel fortjent og hun løp 4 feilfrie løp gjennom NM-helga. Hun er en fantastisk stabil hund som alltid gjør jobben sin, selv om hun ikke er den raskeste på banen.
Den hunden som imidlertid ikke har fått den oppmerksomheten hun fortjener er Hurra. Hurra gjorde en fantastisk jobb under NM og jeg er kjempestolt av henne. Hun kvalifiserte seg faktisk til finalen og løp agility med perfekte felt. Vi har slitt lenge med vippa, men den var altså helt nydelig under NM. Hun hadde også «gåsehud-RC» ned fra bommen og løp perfekt rett inn i slalåmen. For ikke å snakke om beste tid i det første agilityløpet! Hunden min er helt rå. Hun fikk dessverre med seg noen feil. Vi hadde f.eks. et riv på et skrått hinder før mønet og river ene og alene fordi jeg ikke er grundig nok. Jeg er mer opptatt av å løpe fra henne for å rekke det neste jeg har planlagt i stedet for å vise henne landingspunktet og stresse ned. Det belønnes naturlig nok med riv. Hoppløpet hennes føltes helt katastrofe og jeg rakk overhodet ikke det jeg hadde planlagt. Hurra oppfører seg likevel eksemplarisk og gjør det jeg ber henne om – selv om det blir på en mindre elegant måte enn planlagt, med 1 feil og 1 vegring, og selvfølgelig ikke noen heldig tid. Men hun disker altså ikke. Hun jobber, jeg jobber, vi jobber – og vi klarer det. I hoppfinalen gjør jeg en feilvurdering av egen plassering og det gjør at vi får en vegring og taper veldig mye tid. Vi får også noen ruskeriv, men hun er så dyktig. Vi disket dessverre agilityfinalen. Hun skulle inn på et hinder før tunnel etter mønet, og tåa mi pekte dessverre rett mot tunnelen. Men det er kun min feil – hun er så flink! Når jeg bare gjør jobben min, så blir det vakkert.

Det er uttrykk som sier «Bak hver vellykket mann står det en kvinne». I mitt tilfelle er det altså motsatt. Bak denne vellykkede kvinnen står det ikke bare ÉN, men hele TO menn. Og nei, vi snakker ikke om André Lund (Gubben himself), selv om han mer eller mindre velvillig kjører bobil land og strand rundt på alle mulige agilitystevner og passer barna natt og dag for at kjerringa skal bli fornøyd. Det er selvfølgelig Tarjei & Robert på Klypen agility. De er noen fantastiske agilityutøvere selv og de har hjulpet meg så masse. De rydder alltid plass i kalenderen til meg og jeg reiser alltid derfra med masse motivasjon og inspirasjon til å fortsette å trene. Det kan virkelig anbefales å legge treningen til Klypen agility.

Nå er NM over for i år, men det er kun én uke til det braker løs med landslagsuttak på Kongsvinger. På NM lærte jeg hvilke slurvefeil jeg skal unngå neste helg og fikk bekreftelse på at Hurra og jeg er et godt team med god forståelse. Vi har ikke ligget på latsiden etter NM og trent iherdig på agilitybanen til Skredderhaugen racing. Vi gleder oss masse til å løpe sammen igjen neste helg!

Skrevet i Agility, Border Collie | Merket med | Legg igjen en kommentar

……NM……

Om 10 dager braker NM i agility løs. Det skal avholdes på Vind stadion på Gjøvik og vi har gledet oss sånn. Jeg jobber til daglig på Gjøvik og selv om vi ikke trener på Vind stadion til vanlig føles det jo som hjemmebane. Men NM blir dessverre ikke som planlagt…..

Jeg må jo si at jeg har vært bortskjemt. I fire år har jeg huset en toppidrettsutøver som ikke én eneste gang har vært ute med skade. Aldri har det blitt funnet noe stiv- eller stølhet når jeg har tatt henne med for sjekk og ikke har jeg merket noe på henne. Søndag 3. april begynte hun imidlertid å halte. Vi hadde vært ute på årets siste skitur og mot slutten av turen begynte Hurra å henge litt etter. Jeg kunne ikke se noe spesielt på henne da, og tenkte kanskje det var alderdommen som hadde innhentet henne. Vi hadde jo tross alt gått nesten 4 mil og jeg tør ikke si høyt hvor gammel hun har blitt (7,5). Det var imidlertid ikke alderdommen som var problemet. Jeg så tydelig at hun haltet etter at vi kom hjem og hun skulle ut av bilen. Jeg er alltid optimist og tenkte jeg skulle se det litt an før jeg vurderte neste tiltak. Dagen etter var hun mye bedre og noen dager senere så det ut til at problemet hadde løst seg selv. På seg selv kjenner man andre, og det går jo gjerne over. 10 dager etter dro vi derfor til Sverige og konkurrerte i fire dager på Gåsahoppet. Hurra var kanskje litt mer stiv enn vanlig når hun skulle ut av buret, men ellers merket jeg lite annet uvanlig. Hun ble som alltid varmet godt opp og trappet ned, og 4 konkurransedager på 60 cm høyde så ikke ut til å ha plaget henne. Helgen etter var vi på Klypen Agility. Her trente vi som vanlig så mange økter som vi rakk og orket, og katastrofalt nok var hun halt på søndag. Jeg trakk den konklusjonen at vi hadde overtrent, da både hund og fører ikke har hemninger på dette punktet. Vi kan holde på helt til blodsukkeret blir litt for lavt, beina blir alt for seige og hodet ikke henger med på noen av oss.

Jeg kontaktet med en gang en hundeterapeut, men fikk dessverre ingen akutt time som passet. Jeg holdt Hurra i ro en uke, men hun ble ikke bra. Vi måtte stå over Fredriksstadstevnet og fikk da muligheten til å få en sjekk hos Pointdal hundeterapi. Hun gikk over hele hunden, behandlet de stivhetene hun fant og anbefalte ro og ta tiden til hjelp. Enda en uke gikk og det var nesten usynlige urenheter i gangen hos Hurra, men det var litt rusk. Vi måtte derfor også stå over Voss-stevnet, som vi hadde gledet oss sånn til. To dager etter denne konkurransen fikk jeg time hos Fredrik, som er spesialist på halthetsutredning. Det var logistikk opp og ned og i mente for å få dette til, men det gikk med et nødskrik og hjemmekontor fra 06.30 for å rekke veterinæren i en utvidet lunsj. Fredrik har hjulpet oss mange ganger med våre akutte idrettsskader på whippetene og jeg har full tiltro til ham. På dette tidspunktet kunne jeg ikke se at Hurra haltet eller at hun hadde vondt noe sted, men jeg ville være helt sikker før jeg begynte å trene henne igjen. Fredrik fant en vond tå (2. ledd på 3 tå, venstre frambein), men det skulle mye til for å få frem at Hurra hadde vondt. Hun er ikke en hund som viser tegn på smerte eller svakhet. Hun ligner på sin eier, biter tennene sammen og går på videre – uansett.

På dette tidspunktet hadde jeg holdt Hurra helt i ro i 16 dager. Du kan bare prøve å forestille deg selv hvordan det har vært. Jeg kunne jo ikke se noe galt med henne selv før veterinærtimen og vi var begge rimelig klare for å få klarsignal til å komme i gang med trening igjen. Beskjeden var derfor svært tung da veterinæren anbefalte ro i 3 uker og betennelsedempende i 14 dager. Når jeg så telte dager frem i tid, havnet jeg på at hun kom til å blir friskmeldt onsdagen før NM-helgen. Det betydde at NM gikk i vasken da jeg var redd for at det med så kort opptrening ble for stor skaderisiko.

Hadde dette gått fortere over om jeg hadde gått til veterinær tidligere? Ikke nødvendigvis, i følge eksperten selv. Men som hundeeier får jeg veldig dårlig samvittighet. Har hun hatt vondt uten at jeg har merket det? Kunne jeg gjort noe annerledes for å hindre at dette skjedde? Burde jeg sjekket det grundigere tidligere? Noen mener sikkert ja, jeg vet ikke og det gjorde ikke veterinæren heller.

Om 10 dager braker NM løs og i morgen går fristen for å melde på ut. Hurra har nå vært i ro i 4 uker og vi begynner å klore opp tapetet begge to. Dette har vært i overkant av en tålmodighetsprøve for oss begge. Joda, vi har GÅTT tur, svømt og svømt og svømt, trent på medisinball og forsøkt oss på agility bakkearbeid (som jeg fort skjønte dessverre ble alt for voldsomt). Jeg har trent Streken og jeg har trent opp Lille Vy – men det blir ikke det samme som å trene agility med min elskede border collie. Nå har jeg klemt, vridd og dradd i tåa og forsøkt gradvis hardere tur. Hun er fortsatt frisk og fin. I dag har vi også trent agility for første gang og jeg finner virkelig ingenting. Hurra er friskmeldt og JEG HAR MELDT HENNE PÅ NM!

Fra å ha en detaljert oppkjøringsplan til NM over flere måneder, til å være sikker på at NM for vår del må avlyses, til nå å faktisk få lov til å starte i NM….men med SKIKKELIG dårlige forberedelser; jo det har vært en liten berg- og dalbane, men heldigvis uten loop. Jeg velger å fokusere positivt. Jeg får lov å løpe NM med min elskede hund, og vi har laget en GOD nødplan for å forberede oss som best vi kan i disse dagene før. Vi skal stå på startstreken, og skal (som alltid) gjøre vårt beste, selv om forutsetningene er litt annerledes enn tenkt <3

Når det er sagt så må vi jo ikke glemme at jeg har en fantastisk hund til: STREKEN! Jeg har lagt ned mye arbeid i henne, mens Hurra har vært sykmeldt. Vi har trent mye for å øke farten på agilitybanen og optimalisere handlingen. På Romerriksstevnet fikk jeg svar på at treningen vår har fungert, og jeg gleder meg til å endelig løpe NM med Streken. I fjor valgte jeg å ikke melde henne på, da landslagsuttaket og NM falt på samme konkurranse, året før var det pandemi og før det har vi vel rett og slett ikke deltatt. Men i år skal hun få lov.

NÅ gleder jeg meg endelig til NM igjen og jeg håper du heier på oss videre <3

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet | Legg igjen en kommentar

Klar for kommende sesong!

Annette – du er lat! Ja, du leste riktig. Jeg fikk nylig passet mitt påskrevet, helt velfortjent. Og jeg elsket å høre det. Tilbakemeldingen betød at noen faktisk brydde seg om at jeg skulle bli dyktigere. Kritikken gjorde at jeg skjerpet meg og begynte å legge meg i selen igjen. Det er fantastisk å få konstruktiv kritikk. Når man får det, har man mulighet for å utvikle seg til å bli bedre – og det er jo nettopp det som er målet mitt: Å alltid bli bedre.

For oss er det viktig å legge inn en lengre pause gjennom et langt agilityår. For Team Mjóhundr passer det godt å legge denne pausen til vinterens høysesong. En av årsakene er begrensede treningsmuligheter, men også det faktum at vi elsker vinter og skigåing samt viktigheten av å komme seg ut i dagslys på ellers mørke dager. Pausen må imidlertid ikke bli så lang at man blir for lat eller glemmer egne mål.

Jeg har løpt agility med whippet i mange år – og når jeg skriver løpt, så mener jeg løpt. Alle mine whippets har måttet føres «tett», hvilket betyr at du må løpe sinnsykt mye. Når jeg fikk border collie åpnet det seg en ny verden, der hunden jobbet mye mer på eget initiativ og det var hunden som løp; ikke føreren. Etter en stund oppdaget jeg imidlertid at vi fikk bedre resultater når jeg hadde en mer aktiv førerstil. Til tross for mange velmenende råd, og etter mye prøving og feiling, holder jeg fast ved at «whippetmetoden» også er det riktige for meg og min border.

Men så kom vinteren og jeg ble LAT. Jeg sendte hunden rundt på banen og lot henne jobbe, mens jeg selv mer eller mindre stod og så på. Det gav oss uant trøbbel. Hurra har stort sett hatt kanonbra løpende stigefelt hele sin karriere, men nå begynte hun plutselig å slurve. Jeg kunne ikke fatte hvorfor – helt til noen påpekte at jeg hadde sluttet å jobbe selv. Hurra gidder rett og slett ikke å jobbe alene. Vi er jo TO om agilitysporten! Hvis jeg jobber i banen, jobber Hurra i banen. Hun har ikke hatt ett eneste bom på feltet etter at jeg begynte å jobbe sammen med henne igjen. Det er helt rått.

Det første jeg gjorde etter å ha kommet hjem med Tarjei sine ord skrevet i panna («Du er lat!») var å ta beina fatt. Skal jeg rekke å være der jeg skal og samtidig ha pust til å gi kommandoer, må kondisjonen være i orden. Min favorittøkt er en tredemølleintervall der jeg løper intervaller på 30 sek, 45 sek, 60 sek, 45 sek og 30 sek igjen, med 15 sekunders pause mellom hver intervall. Hele denne remsa løper jeg minst 3 ganger. Da får beina virkelig kjørt seg, og det er supereffektivt. Prøv da vel!

Nå er vår lille vinterpause over og vi gleder oss til å ta fatt på våren. Planen er mer eller mindre lagt, så nå er det bare å glede seg 😀 Treffes vi?

6. Mars: Kløfta

18.-20. Mars: Go agility

26.-27. Mars: Moelv hallen

14.-17. April: Gåsahoppet i Sverige

30.april – 1. Mai: Fredrikstad

6.-8. Mai: Voss

21.-22. mai: Romeriksstevnet

26. Mai: Hadeland

4.-6. Juni: NM

11.-12. juni: Gjøvik

17.-19. Juni: Landslagsuttak

24.-26. Juni: Årdal

28.-31. Juli: ????? European Open ???????

Skrevet i Agility, Meg og mine | Legg igjen en kommentar

Hverdagstips for hverdagshelter

Har du noen gang følt at du ikke strekker til? Har du noen gang opplevd at energien daler til langt under bakkenivå? Har du noen gang ønsket at du hadde en oppskrift på hvordan hverdagen kunne blitt litt bedre? Da bør du fortsette å lese. Oppskriften jeg kommer med her er forskningsbasert, godt forankret i mitt yrke som klinisk ernæringsfysiolog, iblandet en dæsj med egenerfaring.

Oppskrift på en bedre hverdag:

Kosthold. Kort oppsummert: Spis sunt. Maten vi spiser er grunnleggende for oss. Dersom ikke kroppen får alle næringsstoffene den trenger, fungerer den heller ikke optimalt. Men hvilke næringsstoffer trenger kroppen, og hva er egentlig sunn mat? Mat trenger ikke være noe hokus pokus. Du trenger ikke en avansert diett, superfoods eller kosttilskudd som tømmer bankkontoen din raskere enn dagens strømpriser. Vanlig mat er bra nok. Du kommer langt med et jevnt inntak gjennom dagen, variasjon og fokus på grovt, grønt og magert. Vil du vite mer? Klikk her.

Søvn. Kort oppsummert: Sov nok. Søvn er essensielt for å opparbeide overskudd. Søvn er i tillegg viktig for hukommelse, konsentrasjon, læring og humør. Sover man for lite kan man faktisk bli syk. Visste du at for lite søvn øker risikoen for fedme, diabetes type II, hjertekarsykdommer og kreft, i tillegg til angst, depresjon og demens? Tenk på det neste gang du velger å sløve foran TV’n i stedet for å gå å legge deg… Det nytter dessverre ikke å sove lenge hver fridag og «hente igjen» alt det tapte heller. Neida, det er søvnen før kl 00 hver dag som er aller viktigst. Vil du lese mer? Klikk her.

Frisk luft og dagslys. Kort oppsummert: Kom deg ut. Sollyset er avgjørende for alt liv – også for mennesker. Dersom vi ikke får nok dagslys kan vi faktisk utvikle psykiske problemer. Kombinerer vi dagslyset med frisk luft får vi enda større effekt. Frisk luft bedrer konsentrasjonen, klarner tankene og gir god søvn. Får vi i tillegg solstråler med på kjøpet i 15 minutter får vi dagsbehovet vårt av vitamin D (det gjelder dog kun fra midten av april til midten av oktober ved norske forhold). Det er godt dokumentert at frisk luft og dagslys gir god helse. En av studiene viste at for hver time tilbragt ute i dagslys minsket risikoen for alvorlig depresjon, og at man hadde bedre humør og brukte mindre antidepressiva. En annen studie har vist at sykehusrom med mye sollys forkorter innleggelsestiden for deprimerte pasienter med inntil 3o dager! Kom deg ut i dagslys og få litt frisk luft.

Natur og bevegelse. Kort oppsummert: Kom deg ut. Ja, enda en god grunn til å komme seg ut. Litt bevegelse hver dag er alfa og omega for en god hverdag. Det trenger ikke være blodslit på et treningssenter, snarere tvert i mot. Kombinerer du litt bevegelse med frisk luft og dagslys slår du tre fluer i en smekk. Dersom du har mulighet, ta gjerne turen ut i naturen. Forskning viser at fysisk aktivitet og naturopplevelser sammen kan bidra til god helse. Det trenger ikke være ekstremsport opp til de høyeste fjelltopper eller lange ekspedisjoner på vidda. Det er nok å gå en liten tur ved lunsjtider – eller på et annet tidspunkt som passer. Forskning viser at selv korte spaserturer gir synlig gunstig effekt på hjernen. Bevegelse er også bra for fordøyelsen. Dersom man kombinerer bevegelse med litt friluftsliv vil det faktisk øke levealder, forbedre immunforsvaret, redusere stress og forhindre sykdom. Vil du lese mer? Klikk her og her.

Stress. Kort oppsummert: Stress ned. Det å stresse ned i vår hektiske hverdag er viktig. Når det er sagt er kroppen vår faktisk laget for å takle kortvarig stress. Vi blir til og med mer skjerpet når vi utsettes for kortvarig stress. Problemet oppstår hvis det blir langvarig. Stress gjør immunforsvaret vårt dårligere slik at vi blir lettere syke, og stress kan forverre symptomene ved flere magetarmsykdommer. Stress kan også føre til utbrenthet. Hvis man stiller for høye krav til seg selv både på jobb og hjemmebane over tid, kan man bli utbrent. Det fører til at man ikke har mer å gi, og går ut over både egen og andres livskvalitet. Senk skuldrene, legg lista på et passe nivå og stress ned. Du trenger ikke rekke alt. Vil du lese mer? Klikk her.

Tenk positivt. Kort oppsummert: Tenk at dagen er bra. Våre tanker påvirker hverdagen vår og kan faktisk påvirke våre følelser og oppførsel. En positiv holdning fremkaller en kjedereaksjon av tanker, hendelser og resultater som gir ekstraordinære resultater. Hvis vi klarer å tenke positivt er det lettere å nyte hverdagen. Det finnes alltid noe positivt å fokusere på. Negative tanker og holdninger bygger deg ikke opp, men drar deg ned. Du bestemmer selv hvordan dagen din skal være: bra eller dårlig. Du bestemmer selv hva slags humør du skal være i: blid eller sur. Du bestemmer faktisk selv hva du ønsker å fokusere på. Fokuser på det som har vært bra, i stedet for alt som er dårlig. Fokuser på alt du kan være takknemlig for, i stedet for alt du ikke har. Fokuser på løsningen i stedet for problemet. Livet blir ikke alltid som planlagt eller forventet, men ved å tenke positivt kan hverdagen bli litt bedre.

Vær tilstede. Kort oppsummert: Legg vekk telefonen. Alt må ikke dokumenteres. Det er fullt mulig å nyte et øyeblikk og lagre det i hukommelsen uten at det må ut på sosiale medier. Vær tilstede i ditt eget liv. Vær tilstede sammen med andre og vær tilstede når du er alene. Legg merke til en vakker soloppgang eller en flott stjernehimmel. Legg merke til lyden av fuglesang eller lukten av nybakte boller. Legg merke til de små detaljene i hverdagen og gled deg over dem.

Vær hyggelig. Egoisme og albuer kommer aldri noen til gode – ikke deg selv en gang. Du får så mye glede igjen av å være hyggelig – og det kommer andre til gode også. Erik og Kriss har satt ord på dette i en av sangene sine og forteller verden at det «Ekke feil å være hyggelig». Det er det virkelig ikke. Rekk ut en hjelpende hånd der det trengs, gi et smil til de du møter, tenk på andre og ikke deg selv – da blir hverdagen bra 🙂

Jeg avslutter med refrenget til Erik og Kriss og håper du får en litt bedre hverdag – nå som du har en god oppskrift 🙂

Gi meg et smil og du har det som trengs
For jeg har lenge lært at det glade hjerte lever lengst
Har sagt det ettertrykkli’
Ekke feil å være hyggelig,
Smiler du når ingen er tilstede er du lykkeli’

Skrevet i Hverdagsøyeblikk | Legg igjen en kommentar

Det er i motbakke det går oppover

I helga var det 10 års jubileum for Lundehøgda Opp i Moelv. Det er et 6,6 km langt motbakkeløp med 450 m stigning, som går på godt kjente stier i nærområdet. Jeg var så heldig å få lov å stille til start, og hadde aldri sett for meg at jeg kom til å bli BESTE DAME. Det var imidlertid veldig stas <3
Jeg kan ikke huske sist jeg konkurrerte uten hund, og hadde i utgangspunktet gledet meg i lange tider til å løpe Tour of Mjøsa helgen før. Det ble dessverre pandemiavlyst, så iveren etter å løpe økte desto mer frem til Lundehøgda Opp. Dette er en flott løype i lommekjent terreng, og jeg koste meg fra start til mål.

Når jeg konkurrerer innen utholdenhetsidrett, enten det er ski, sykkel eller løping, setter jeg meg alltid 3 mål:

1. Ha en fin tur.
2. Disponere kreftene riktig.
3. Plassere meg så høyt opp på resultatlista som mulig.

– i nevnte rekkefølge! Målene mine henger nøye sammen. Det skal være en fin tur, og det blir det jo hvis man disponerer kreftene riktig. Og hvis man disponerer kreftene riktig plasserer man seg jo så høyt på resultatlista som mulig – og det er jo ingen hemmelighet at det blir ekstra gøy når det klaffer. Når man gjør det bra på noe øker motivasjonen. Men hva hvis man ikke gjør det så bra? Hva skjer da? Hos noen forsvinner nok motivasjonen og hos noen trigger det lysten til å bli enda bedre.

Jeg syns det er veldig gøy å konkurrere og har i flere år konkurrert alene (uten hund) i forskjellige utholdenhetsidretter på mosjonistnivå. Jeg har også i mange år konkurrert innen forskjellige hundesporter og de siste årene har jeg satset på agility. Det er et ganske interessant fenomen at jeg motiveres av stikk motsatte ting når jeg konkurrerer uten hund versus med.
Det er mange som motiveres av å melde seg på et idrettsarrangement mange måneder frem i tid. Da har de et mål – noe å trene mot. Det gjelder ikke for meg. Jeg melder meg ALDRI på et idrettsarrangement lang tid i forveien. Det er et skikkelig stressmoment. Da må man jo trene til dette! Da må man legge inn spesifikke økter hver uke, ha så og så mange kilometer i beina og faktisk trene på det man har meldt seg på. Ufattelig stressende. Jeg har prøvd det før, og det fungerte særdeles dårlig. Jeg mistet helt treningsgleden. Ikke noe for meg – for jeg liker å være glad og ha det gøy. Jeg elsker å bevege meg, og jeg er aktiv med det som passer. Jeg gjør det jeg har lyst til og det jeg rekker. Hvis jeg har lyst til å trene på X-fit Innlandet, så gjør jeg det. Hvis jeg har jeg lyst til å løpe blodharde intervaller, så gjør jeg det. Hvis jeg har lyst til å henge etter Border’n på skitur i mange mil, så gjør jeg det. Hvis jeg ikke rekker å trene annet enn å løpe 2,8 km etter eldstejenta på sykkel, så er det bra nok. Hvis jeg bare rekker å trene Tabata 20:10 x3 mens jeg venter på hente en unge på en eller annen aktivitet, så er jeg fornøyd med det også. (Og hvis jeg ikke har lyst til å trene en dag, så er det helt greit også!) Så nei, jeg melder meg aldri på lang tid i forveien. Men hvis det nærmer seg et arrangement og jeg føler meg i form, ja, da melder jeg på! Noen ganger melder jeg på hvis jeg ikke føler meg i form også – bare fordi det er gøy å være med…. Og så er det jo ikke alltid følelsen stemmer overens med fakta; noe jeg fikk erfare senest på Lundehøgda Opp!

Når det gjelder agility er det helt annerledes. Da er det veldig viktig for meg å ha et mål. Hvis jeg ikke har et mål, så gidder jeg ikke trene. Det er ikke fordi det ikke er gøy å trene agility, men jeg må ha en mening med det jeg gjør. Jeg kan ikke trene «på måfå», og det blir det fort hvis jeg ikke har et konkret mål. Jeg har ikke råd til å melde på konkurranser, «bare for å være med». Det er for dyrt. Da er det andre aktiviteter jeg heller kunne prioritert. Men hva hvis man ikke når målet? Da får man bare utsette hovedmålet og legge til flere delmål. Jeg må ha oppnåelige, men samtidig passe vanskelige delmål som jeg kan kose meg med underveis. Det er nemlig veldig viktig å kose seg. Og ha det gøy. Hvis du ikke koser deg og har det gøy med det du gjør, anbefaler jeg deg å slutte med hva du enn driver med. Finn på noe annet. Finn noe som du trives med. Livet kommer nemlig ikke i reprise.

Skrevet i Agility, Hverdagsøyeblikk, Konkurranser, Mental trening, Trening | Legg igjen en kommentar

Norges første whippet som agilitychampion <3

Endelig, endelig, ENDELIG ble Streken Norsk Agilitychampion – og attpåtil som den første whippeten i Norge.

I dag har vi konkurrert på Stange, bare et steinkast hjemmefra. Til tross for sommervarmen løper Streken et fantastisk løp, godt innenfor tidsfristen. Hun er den eneste feilfrie i sin klasse og får sitt etterlengtede siste Cert og Championat. I tillegg tar hun med seg 3. plassen i sitt løp nummer to. Streken har vært ute med skader periodevis, hun har slitt med å treffe feltene og hun har hatt flere «stang ut» med 0,1-0,3 sekunders tidsfeil. Så kom pandemien, stevnene måtte opphøre og hunden ble eldre. Jeg har vært inne på tanken om at Strekens karriere var over, men vi gav aldri opp.

Nå, endelig, har vi klart å nå målet vårt – og det er jeg stolt over. Det ligger utallige tålmodige timer bak inntreningen av en whippet på agilitybanen. Streken er den 5. whippeten jeg har konkurrert med, og jeg har lært mye av å trene dem alle sammen. Med Streken valgte jeg å gå «all in» og virkelig satse på agility; hvilket også har gitt resultater. Jeg er stolt over å vise frem at også andre raser enn de tradisjonelle «arbeidshundene» kan nå høyt innen agility. Ha tro på deg selv og hunden din, og gi aldri opp. Det er mulig.

Vi hadde aldri klart å komme dit vi er i dag uten back-up fra så mange hold. Vi er så takknemlig for sponsorene som vi har i ryggen. Tusen takk!

Intersport Moelv
X-fit Innlandet
Evidensia Dyreklinikk Lillehammer
Hoka One One
Kifani hundeutstyr

Skrevet i Agility, Whippet | Legg igjen en kommentar