Jeg vet at jeg er bortskjemt med skadefri hund i så og si alle år. Det gjør desto ikke fallhøyden noe lavere når hunden blir satt ut av spill rett før den aller viktigste helga i løpet av hele året, nemlig landslagsuttaket. Det er dette vi trener så hardt for HELE året; for å få lov til å være en del av det Norske landslaget i agility. Du kan være så god du vil de resterende 51 helgene i året, men presterer du ikke maks denne ene helga så kommer du altså ikke på landslaget. Hunden skal ha topp helse, fører skal ha topp helse og marginene må være på din side. Når hele ditt nøye planlagte treningsregime og konkurranseplan går rett i vasken fordi hunden ikke er frisk, så kort tid før landslagsuttaket, er dette veldig tungt å bære.
Vi hadde gledet oss til påsken med 3 agilitydager i strekk i Kongsvingerhallen. Jeg skulle øve meg mentalt og fysisk på å løpe med 2 hunder 3 dager på rad (og faktisk også med en tredje hund litt i klasse 1). Jeg og Hurra skulle løpe på det beste laget i hele verden: «The Wife & Husbands», med Tarjei & Posh, Robert og Søs, og Hurra og meg da. Sånn ble det ikke. Hurra pådro seg en luftveisinfeksjon, mest sannsynlig Kennelhoste, og kunne ikke dra. Hun er heldigvis vaksinert mot dette, så sykdomsforløpet ble ikke langt, men påska var ødelagt. Jeg fikk litt panikk og måtte se meg om etter nye stevner. Helga etter var det helt fullt på stevnet hos Stovner hundeklubb, men jeg fikk heldigvis karret til meg noen plasser én av dagene så jeg fikk øvd meg litt. Det er dessverre noe helt annet å løpe 3 løp i en liten definert hall på Kløfta i stedet for 10 løp i en stor hall på Kongsvinger, men vi fikk bare gjøre det beste ut av det.
Så kommer stressfaktor nummer 2. Det er en halv meter snø på agilitybanen og jeg har problemer med å finne gode treningsmuligheter. I skrivende stund er det fortsatt en halv meter snø der….. Det hadde imidlertid blitt bart på gårdsplassen så jeg tok frem vippe og diverse hinder for å trene på småting. Etter en svært kort økt blir Hurra halt. Det var sannsynligvis for hardt underlag for henne og hun må ha 10 dager i ro. Så stod trippelstevne hos Fredrikstad for tur. Dette stevnet var også stappfullt og det helt umulig å oppdrive plass. Vi bestemte oss i stedet for å reise til Klypen agility for å trene 3 dager der. Det første som skjer etter runde 1 i hallen på fredag kveld er at Hurra drar på det venstre bakbeinet. Nå har vi reist helt hit og ikke får trent engang. Hvor mye motgang skal man egentlig tåle…?
Jeg fikk henne grundig undersøkt hos spesialist som absolutt ikke fant noe alvorlig, MEN nok til at hunden må gå en betydelig periode på Nsaid’er og følges opp med hyppig massasje og laser. Det er helt krise før uttaket. Det blir ikke mindre krise av at det er vanskelig å få tak i og ikke minst booke time hos en hundeterapeut for å få nødvendig massasje og laserbehandling. Det var da jeg kom over Helenes hundemassasje. En så utrolig hyggelig og dyktig dame skal du lete lenge etter. Hun stilte opp på null komma niks og kunne hjelpe meg med Hurra akkurat når det måtte passe meg. Jeg er så takknemlig for at jeg fant henne og at hun vil følge Hurra helt til hun blir bra. Og Hurra skal bli bra til uttaket, selv om det er maksimalt verst tenkelig innkjøring i forkant.
Så kommer jo panikken på vegne av meg selv. Jeg har en sykt dyktig hund med så utrolig mange skills, så selv om ikke hun får trent før uttaket vet jeg at hun KAN (nesten) alt. Men JEG er jo avhengig av å få trent jevnlig agility for å kunne føre henne på en god måte. Det hjelper dessverre ikke at jeg løper med Streken på si, da hun trenes og føres på en helt annen måte enn Hurra. Men tror du ikke dette løser seg også. Venner er helt fantastisk. Når jeg var på Klypen og Hurra ble halt, fikk jeg altså lov å LÅNE selveste Tarjei sine aller «most precious». Jeg får trene og øve meg med Posh og Ebba helt på egenhånd, mens han er et helt annet sted og holder kurs. DET er tillitserklæring det. Og ikke nok med det, så får jeg kommende helg LÅNE Ebba som vikar for Hurra på Romerriksstevnet, selv om Tarjei selv ikke er der, og arrangøren legger til rette for at dette kan ordnes på kort varsel. Det finnes ikke ord over hvor takknemlig jeg er og for sjenerøsiteten blant de fine menneskene rundt meg. Jeg og Hurra kommer til å bli klare til uttak. Vi skal være med å kjempe om de 4 øverste sammenlagtplassene gjennom hele pinsa. Vi skal være være med å kjempe om VM-plass.
Tusen takk til alle som backer oss opp i denne syke sporten. Jeg er så glad for alle mine fans. Skulle du tilfeldigvis se meg løpe på agilitybanen så ikke nøl med å skrike ut: «FLYG DA KJERRING!» (eller noe annet som måtte falle deg bedre inn) – jeg setter så utrolig stor pris på heiing <3 Team Mjóhundr gir seg ikke.
Vinteren er for mange en utfordring. Det kan være vanskelig å holde treningsmengden oppe både for dyr og mennesker med snø, kulde, begrensede turmuligheter og begrenset dagslys. Mange blir også litt demotiverte i denne perioden. Hvordan skal vi så klare å legge godt til rette agilitymessig gjennom vinteren?
Jeg har to hunder som er vidt forskjellige. Dette gjelder både rasemessig, agilitymessig og treningsmessig – spesielt om vinteren. Streken får ofte trent for lite på denne årstiden, mens Hurra fort kan få alt for mye trening.
Vi bor på et sted der det er veldig lang vinter. Dette gjør at treningsmulighetene for agility rett og slett er begrenset. Hundene mine trener derfor mindre agility på vinterstid. Jeg ser imidlertid at det er godt for både hunder og mennesker og ha en periode hvor vi trener litt mindre agility og heller fokuserer på andre ting. Det er dog viktig at både hunder og fører fortsetter å bevare sin kondisjon og muskelmasse for å kunne konkurrere på et adekvat nivå.
For Hurra er det ikke noe problem å holde seg i form. Hun elsker å være med på skitur, sparktur og joggetur selv om det er snø og kaldt. Hun går også i løssnø og bygger muskler med dette. Hurra kan faktisk fort bli overtrent om vinteren, og dette må jeg passe nøye på. Hun får ikke lengre være med på mine lengste skiturer, og dette er veldig kjedelig, men nødvendig for å ivareta både hund og førers helse. Streken derimot kan fort bli undertrent om vinteren. Hun er ikke like begeistret for å løpe i løssnø og tåler ikke å være med på mine treningsturer. Det er flere år siden jeg valgte å sette henne igjen hjemme når jeg skulle på ski. Hun holder heller ikke et høyt nok tempo etter mitt ønske på joggeturer langs veien der hun må være i bånd. Hvis hun skal være med må jeg velge ut hvilke turer som passer, og tilpasse slik at jeg løper litt saktere slik at hun kan delta på egne premisser. Dette gir utfordringer siden døgnet har begrenset med timer og jeg gjerne ønsker å trene selv, samtidig som at hundene krever to forskjellige slags turer. Streken er imidlertid en ypperlig trekkhjelp å ha med seg på familieturer på ski. Hun trekker gladelig ungene på ski i noen kilometer hvis jeg går foran. Noen vintre har hun også løpt rettbane på snø. Dette elsker hun naturligvis og det gir kjempegod trening, men det er ikke hver vinter dette lar seg praktisk gjennomføre.
Ronja Emilie (7) og Streken
Agilitymessig er det mye enklere å samkjøre hundene. På agilitytrening kan alle være med og nivået legges opp etter hver enkelt hund. Kvalitetsmessig blir er det imidlertid noe vanskeligere med agilitytrening om vinteren, siden tilgangen til en god treningshall er begrenset og ofte også kostbar å få trene i. Vi er så heldige å ha en hall rett i nærheten, men den er ganske liten. Det gjør det vanskelig å trene optimalt med gode avstander mellom hindrene og konkurranselike situasjoner. Dette gjelder spesielt for Hurra. Whippeten syns jeg at jeg får trent godt likevel, siden hun fotfølges gjennom alle typer baner og føres på en litt annen måte. Selv om vi kun har tilgang på en liten hall er det mye annet en konkurransebaner vi kan trene på. Det kan være felt, slalominnganger, hinderdiskrimering, tette hopp og unngåelse av riv. Vi bygger som regel en bane på 30 hinder til tross for begrenset med plass. Det å kunne huske en lang bane er viktig mentalt sett og gir også god trening for hundene. Dette er gjør også at vanskelighetsgraden blir litt høyere på trening enn konkurranse, noe jeg liker veldig godt.
Som hundefører i agility er det en fordel å ha raske bein og god kondisjon. På vinterstid får jeg trent lite på å løpe agilitybaner selv. I vår lille hall blir jeg stående mye passiv og sende hunden på hindrene, rett og slett fordi det ikke er plass til å løpe der. Hundene blir i god form, men det er verre med føreren. Det blir ikke bedre av at jeg er en utholdenhetsutøver som elsker langdistanse. Sprint er absolutt ikke min sterke side og jeg blir rett og slett treg på agilitybanen om vinteren. Da er det viktig å ikke glemme å trene hurtighet. Utendørs prøver jeg å løpe korte intervaller på 30-45 sekunder, med kun 15-30 sekunders pause. Jeg kan for eksempel løpe 30 sekunder 8 ganger, for deretter å ta en litt lengre pause. Så er det bare å løpe 8 drag til, ta en pause og løpe 8 drag til. Hvis jeg har tilgang til en tredemølle er favoritten pyramideintervaller med: 30 sek-45 sek-60 sek-45 sek-30 sek med 15 sekunders pause mellom hver intervall. Hele denne remsa løper jeg gjerne 3-4 ganger, avhengig av hvor lang pause jeg tar mellom hver remse. Det er heller ikke dumt å fokusere litt på styrketrening. Personlig er jeg veldig tilhenger av crossfit-trening. På en slik type trening får du trent hele kroppen, det innebærer både styrke og kondisjon, gjerne i intervallform og du får presset deg. Helt perfekt for den gjengse agilityfører – og alle andre om jeg skal være helt ærlig. Nivået på en crossfitøkt kan enkelt legges opp til både helt ferske nybegynnere på treningsfronten eller blodtrente idrettsfolk, og det er veldig sosialt. Så dersom du ikke har prøvd det enda har du gått glipp av noe.
Mange steder i landet er det nå endelig vår og man kan straks begynne på utesesongen. Hos oss er det fortsatt mye snø og is, men vi stresser ikke likevel. Vi fortsetter å trene på små momenter på agilitybanen innendørs, holder oss i form både med styrke og hurtighet og øver på å løpe på store baner på konkurranser i helgene. Nå til helga er det Moelv-stevnet på «hjemmebane» og det gleder vi oss masse til!
Har du meldt på Moelvstevnet kommende helg? Da bør du lese videre. Du er nemlig med i trekningen av ekstra premier fra Pets Moelv – helt automatisk 😊. Alle i klasse 1, 2 og 3 er med i trekningen av flotte premier fra Pets Moelv begge dager, og det beste av alt: Dette er helt uavhengig av hvor bra du gjør det i løpet ditt. Alle kan vinne! Trekningen vil foregå i forbindelse med premieutdelingen, så møt opp, hei på alle som kommer på pallen og følg med på den ekstra trekningen. Her er det mulighet for å vinne flotte agilityleker og halsbåndanheng med ekte Swarovski. Anhenget kan du gravere med din egen ønskede tekst på Pets Moelv sin stand i hallen. Skulle du være så uheldig å ikke få uttrekkspremie anbefales det uansett å ta en tur innom deres stand for ikke å gå glipp av de gode stevnetilbudene. De er der hele helga.
Pets Moelv kom til den lille byen vår i august 2020 og drives av noen driftige damer som ikke er redd for å ta i et tak. Selv om butikken ble nyoppstartet midt i en pandemi, overlevde den med glans og har nylig måttet utvide og flytte til større finere lokaler. Pets Moelv er ikke bare en vanlig dyrebutikk. Her tilbys kloklipp, bading, klipping og stell av din hund, i tillegg til fotografering av dine hunder(/kjæledyr) på høyt nivå. Hvis du ønsker bilder til facebookprofilen, julekortet, hjemmesiden, profilering av bilen eller noe helt annet er Pets i Moelv stedet å henvende seg til. Pets Moelv arrangerer også flere forskjellige kurs og felles lufteturer med hund fra butikken. Dette er et sted med hjerte for ditt kjæledyr, så følg med på deres facebookside for ikke å gå glipp av noe.
Enda et år er gått og vi takker alle for et fint agilityår.
Streken tok ANDRE PLASS i Norgesmesterskapet og er altså Norges 2. beste Large-hund. Det er en morsom meritt for en whippet. Ikke nok med det, så deltok hun i FINALEN i Europen Open i Belgia – hvilket må være historisk for en whippet (uten at jeg har bakgrunnssjekket det). Hurra kvalifiserte seg til Norgesmester-finale og har vært en del av det norske landslaget. Hun løp Nordisk mesterskap i Sverige og European Open i Belgia og ble det beste norske laget sammen med Streken og to andre norske deltagere.
Vi takker for alle trofaste heiarop og følgere både på banen og i sosiale medier. Ikke minst takk til familien som drasses med rundt i bobil og TUSEN TAKK til våre sponsorer som gjør det mulig for oss å holde på med denne galskapen 🙂
Sommeren har vært preget av to store agilitykonkurranser: Guld-agility i Sverige og European Open i Belgia. Det er nesten vanskelig hvor man skal begynne, men det får bli i kronologisk rekkefølge.
Guld-agility er Sveriges største agilitykonkurranse med 1500 deltagende hunder. Konkurransen går over 2+2 konkurransedager med en pausedag i mellom. Det er ikke til å stikke under en stol at denne konkurransen blir ekstra spennende når man kan vinne hele 10 000 kr i finalen. Finalen er en lagstafett og laget kvalifiserer seg til finalen med poeng som lagmedlemmene oppnår gjennom alle sine individuelle løp. Dette var et helt nytt system for oss, og vi følte sannelig på prestasjonspress for laget gjennom 3 hele dager med agility der det var om å gjøre å sanke poeng. Hurra var så heldig å få løpe på lag med selveste Jenny Damm og Mailiz, Tarjei med Posh og Robert med Søs, begge de sistnevnte fra Klypen agility. Det var mange som kjempet om én av de ti plassene i finalen – og laget vårt kvalifiserte seg! Vi var helt overveldet over å ha klart det og så utrolig motivert for å jobbe finalebanen. Og FOR en bane Stephanie Semkat og Seppo Savikko hadde laget (se bildet!) .
Jeg er SÅ stolt over mine lagkamerater som løp helt feilfritt gjennom de tre vanskelige banene. (Filmen ser du her). Hurra løp banen med de blanke nummerne – den var helt enkel og rett frem. Hun hadde god fart og felt på mønet har aldri vært et problem. Så skjer det katastrofale. Hun RIVER på hinderet før mønet. Hun RIVER på 50 cm. Hun RIVER. Det burde ikke være mulig, men det har faktisk vært et problem tidligere i sommer at hun ikke jobber lave hindere godt nok. 60 cm går mye bedre. Hurra RIVER altså et hinder og det avgjorde at vi kom på 2. plass i finalen i Guld-agility. Laget som vant hadde også 5 feil, men de slo oss dessverre på tid. Hadde Hurra bare løftet beina bittelittegrann hadde vi VUNNET! Det var som å bli slått med en knyttneve i fjeset. Jeg var overhodet ikke lei meg på egne vegne. Personlig hadde jeg vært kjempefornøyd med en 2. plass i finalen, men når det er din skyld at de andre på laget ikke fikk den etterlengtede førsteplassen – da er det tungt.
Det var deilig å legge agility på hylla og bare feriere i halvannen uke etter dette nederlaget. Jeg måtte jobbe hardt mentalt for å komme forbi det og gjøre meg klar for European Open i Belgia 10 dager etterpå; men jeg klarte det. Vi var klare da dagen kom! Konkurransen startet på fredag. Dette var lagdagen. Hurra og Streken gikk for samme lag, sammen med Søs til Robert Bratt Hveding-Gabrielsen og Shady til Trine Thorkildsen. Både Hurra (se løp her) og Streken (se løp her) fikk en litt brokete start, men begge gjennomførte med glans. Hurra fikk dessverre ett riv, og jeg er veldig usikker på hvorfor. Det kan være mange årsaker, men kanskje var det uvant med sand som underlag. Jeg var imidlertid fornøyd med at vi gjorde et så godt løp til tross for en uheldig start. I agilityløpet tar hun ikke vippa korrekt, men leverer et flott løp i resten av banen. Streken løper også en perfekt bane, selv om det går litt sakte. Vi nådde dessverre ikke til noen lagfinale, men ble beste norske lag og får være fornøyd med det.
På lørdag var det individuelle løp. Det startet også i dag med hoppløp. Det var litt senere i dag enn i går, så jeg bestemte meg for å gå en litt lengre oppvarmingstur med hundene. Det kunne endt katastrofalt. Vi bodde i bobil rett ved en fantastisk skog med flotte turstier og det var vakkert å gå der – men alle veiene så jo HELT like ut. Jeg gikk meg rett og slett bort og ante ikke hvor jeg var. Starttiden nærmet seg faretruende og jeg hadde selvfølgelig ikke telefon med. Jeg pleier ikke det. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom ut av skogen igjen, og vertfall ikke i tide, men til slutt kom jeg ut. Riktignok et helt annet sted enn planlagt, men jeg kom ut. Jeg rakk til og med start. Og for et løp. Jeg og Hurra jobber så vakkert! Korte svinger, ikke et eneste riv, et kjempegodt samarbeid – og så tar hun plutselig et hinder feil veg. Jeg sier ikke «in». Jeg glemte det vel rett og slett i farten, og hadde vel egentlig ikke tenkt at det var nødvendig heller da hinderet egentlig stod fint på linja. Men vi disker altså. Veldig kjedelig, men jeg er så fornøyd med løpet vårt og tar det positive med meg videre. Når det gjelder Streken var jeg helt overbevist om at vår strabasiøse, uplanlagte, alt for lange tur i varmen hadde gjort henne helt utslitt før start. Hun løper imidlertid et flott løp, men river nestsiste hinder. Streken river aldri, så det må være noe jeg gjorde. Kjipt var det uansett. Streken går som regel feilfrie løp og har derfor ofte en god sjanse på resultatlista selv om hun ikke er like rask som border colliene. Dersom hun derimot ikke er feilfri, havner hun straks lengre ned på lista enn det som er moro. Jeg forventet naturligvis ikke at hun skulle ha noen sjans til å måle seg med de beste hundene i verden, men hvis vi vertfall gjennomfører et feilfritt løp har vi gjort vårt beste.
Litt senere på ettermiddagen var det agilitybanen i den individuelle konkurransen. Den var helt vill. Det stod mange førere med spørsmålstegn på briefingen, og jeg lurte selv på hvordan i huleste det var mulig å gjennomføre denne banen. Det var ikke et sekund pause og du måtte jobbe i alle hjørner og kanter helt til du kom i mål – hvis du var så heldig å komme så langt. Dette gjorde at banen var fantastisk underholdende og spennende for publikum og gav meg stort pågangsmot for virkelig å jobbe – for jeg skulle klare det. Streken pådro seg dessverre en feltfeil ned fra bommen og jeg var temmelig gretten på meg selv for ikke å ha jobbet feltet godt nok. Er det EN ting jeg forventer av meg selv og Streken så er det feilfri hinderbane. Men hun disket vertfall ikke – for det var bedre enn hva jeg fikk til med Hurra. Vi gjør det altså igjen. Vi disker på hinder 3 på en helt enkel «in». Det er så typisk at når man har vanskelige baner å gjennomføre, så glemmer man å jobbe med de «lette» tingene. Jeg bannet høyt, men løp bare på videre. Denne banen skulle forseres. Jeg klarte den vanskelig nedgangen fra bommen, inngangen i slalom og tunnel under bom. Vippa tok jeg om igjen, men fortsatte videre. Det lå to tunneler rett ved siden av hverandre under bommen. Hunden skulle inn i tunnelen lengst til høyre. Etter tunnelen skulle hunden på baksiden av hinderet som stod foran. Det var fryktelig langt for føreren å løpe og særdeles vanskelig å rekke å pushe hunden rundt det hinderet. Jeg har ikke tall på hvor mange hunder som disket på akkurat dette NESTSISTE hinderet. Jeg hadde imidlertid bestemt meg – dette skulle jeg rekke. JEG skulle ta det hinderet rett vei. Det jeg dessverre ikke la merke til var at Hurra tok feil tunnel. Hun tok den nærmeste tunnelen. Jeg løp alt jeg hadde mot utgangen til tunnelen lengst vekk. Hurra kom som en kanon ut av feil tunnel – alt for tidlig i følge mine beregninger. Vi kræsjet så fører gikk nesegrus ned i ridebanen og trillet bortover til nærmeste hinder. Det gikk heldigvis bra med hunden – og det ble god underholdning resten av dagen! Jeg gikk og smålo hele lørdagen, for det var jo særdeles komisk. Det ble ikke mindre festlig av at Robert flere timer tidligere høytidelige hadde erklært at det flaueste man noen gang kunne gjøre i sin agility-karriere var å ramle i EO….
Individuell agility large European Open
Jeg var veldig fornøyd med lagløpene mine, men ikke fornøyd med de individuelle løpene. Hurra hadde disket og Streken kom ikke til å bli plassert godt nok til å delta i finalen på søndag. Vi hadde 17 timer ren kjøring hjemover, skulle rekke hjem til barnevakten og helst være på jobb om 1,5 døgn. Vi bestemte oss derfor for å starte på hjemreisen, selv om det var finaler dagen etterpå. Jeg liker i utgangspunktet godt å heie i finalen, men her måtte vi rett og slett prioritere. Jeg sa takk og farvel til laglederne som ønsket meg god tur hjem. Så slo det meg en liten stund etterpå. Streken var den eneste av de norske utøverne som ikke disket i agilitybanen. Hun hadde to gjennomføringer av dagens løp – betydde ikke det da at hun fikk delta i finalen på landskvote? Ingen visste, men det var mye mulig. Vi måtte vente helt til kvelden på resultatet. Og sannelig – Streken – én whippet blandt 295 border collies (og 29 individer fra andre store raser) skulle løpe finale med de beste agilityhundene i verden!
Det var veldig kult at en så lite rasetypisk hund for agilitysporten skulle stille i finalen i verdenstoppen. Jeg tviler på at det har skjedd veldig mange ganger tidligere i historien. Streken blir lagt merke til og det er så stas å få hyggelige tilbakemeldinger og facebookdelinger fra mennesker i mange forskjellige land som heier på nettopp whippeten. Jeg hadde virkelig gledet meg til å løpe feilfritt i finalen og vise frem rasen på en best mulig måte. Slik gikk det dessverre ikke. Streken fikk feltfeil ned fra bommen i finalen også. Jeg ble utrolig irritert på meg selv. Hvorfor jobbet jeg ikke feltet godt nok? Det var jo finale liksom! Jeg skulle jo vise frem rasen! Det ble ikke bedre senere i løpet heller. Det blir sjelden det når man gjør feil. På tredje siste hinder disker vi. Jeg slurver med føringen min og hun tar en tunnel i stedet for mønet. Robert hadde tidligere erklært at det flaueste man kan gjøre i sin agilitykarriere er å ramle i EO. Han tok feil. Veldig feil. Det flaueste man kan gjøre i sin agilitykarriere er å diske i finalen på EO med whippet.
Vi reiser likevel fra EO med følelsen av at whippeten har blitt sett, likt og heiet på. Jeg reiser hjem med kjempemotivasjon til å trene mer med Hurra. Jeg reiser hjem med motivasjon om å gjøre en enda bedre innsats under konkurranser. Jeg reiser hjem og vet at vi kan! Nå er det Nordisk Mesterskap 19.-21. august som står i fokus. Hurra er en del av landslaget og vi skal vise hva hun er god for – og Hurra er veldig god! <3
Endelig er vi på landslaget igjen. Det var hardt å bli slått ut av de små marginene i fjor, men jeg er veldig glad for at vi har klart å jobbe oss frem til å være der igjen. Vi har SÅ masse å glede oss til de kommende månedene, så her er det virkelig ikke tid til å ligge på latsiden! – Årdalsstevnet 24.-26. juni – Guldagility i Sverige 13.-17. juli der vi skal løpe lag med selveste Jenny Damm, Tarjei & Robert (Klypen agility) – European Open i Belgia 28.-31. juli – Nordisk mesterskap i Sverige 19.-21. august
Jeg var overhodet ikke fornøyd med prestasjonen vår gjennom landslagsuttakshelga. Jeg er sjelden fornøyd hvis det ikke er perfekt. Dette kan ha både fordeler og ulemper, men for det meste tror jeg det driver oss fremover til å bli en dyktigere agilityekvipasje. På uttaket gjennomførte vi 6 av 8 løp – det burde jo faktisk være grunn nok i seg selv til å være fornøyd. Ingen av løpene var perfekte, men det gav oss en del poeng likevel. Det var hard konkurranse og vi kom faktisk på 8. plass i landslagsuttaket og sikret oss en plass på Nordisk mesterskap i Sverige. Det skal jeg være stolt av.
Vi fortsetter å trene – og vi skal bli enda bedre!
Årets Norgesmesterskap i agility er over og vi har endelig landet. Det er så kult at Streken er Norges 2. beste Large-hund i agility. Det er vel fortjent og hun løp 4 feilfrie løp gjennom NM-helga. Hun er en fantastisk stabil hund som alltid gjør jobben sin, selv om hun ikke er den raskeste på banen. Den hunden som imidlertid ikke har fått den oppmerksomheten hun fortjener er Hurra. Hurra gjorde en fantastisk jobb under NM og jeg er kjempestolt av henne. Hun kvalifiserte seg faktisk til finalen og løp agility med perfekte felt. Vi har slitt lenge med vippa, men den var altså helt nydelig under NM. Hun hadde også «gåsehud-RC» ned fra bommen og løp perfekt rett inn i slalåmen. For ikke å snakke om beste tid i det første agilityløpet! Hunden min er helt rå. Hun fikk dessverre med seg noen feil. Vi hadde f.eks. et riv på et skrått hinder før mønet og river ene og alene fordi jeg ikke er grundig nok. Jeg er mer opptatt av å løpe fra henne for å rekke det neste jeg har planlagt i stedet for å vise henne landingspunktet og stresse ned. Det belønnes naturlig nok med riv. Hoppløpet hennes føltes helt katastrofe og jeg rakk overhodet ikke det jeg hadde planlagt. Hurra oppfører seg likevel eksemplarisk og gjør det jeg ber henne om – selv om det blir på en mindre elegant måte enn planlagt, med 1 feil og 1 vegring, og selvfølgelig ikke noen heldig tid. Men hun disker altså ikke. Hun jobber, jeg jobber, vi jobber – og vi klarer det. I hoppfinalen gjør jeg en feilvurdering av egen plassering og det gjør at vi får en vegring og taper veldig mye tid. Vi får også noen ruskeriv, men hun er så dyktig. Vi disket dessverre agilityfinalen. Hun skulle inn på et hinder før tunnel etter mønet, og tåa mi pekte dessverre rett mot tunnelen. Men det er kun min feil – hun er så flink! Når jeg bare gjør jobben min, så blir det vakkert.
Det er uttrykk som sier «Bak hver vellykket mann står det en kvinne». I mitt tilfelle er det altså motsatt. Bak denne vellykkede kvinnen står det ikke bare ÉN, men hele TO menn. Og nei, vi snakker ikke om André Lund (Gubben himself), selv om han mer eller mindre velvillig kjører bobil land og strand rundt på alle mulige agilitystevner og passer barna natt og dag for at kjerringa skal bli fornøyd. Det er selvfølgelig Tarjei & Robert på Klypen agility. De er noen fantastiske agilityutøvere selv og de har hjulpet meg så masse. De rydder alltid plass i kalenderen til meg og jeg reiser alltid derfra med masse motivasjon og inspirasjon til å fortsette å trene. Det kan virkelig anbefales å legge treningen til Klypen agility.
Nå er NM over for i år, men det er kun én uke til det braker løs med landslagsuttak på Kongsvinger. På NM lærte jeg hvilke slurvefeil jeg skal unngå neste helg og fikk bekreftelse på at Hurra og jeg er et godt team med god forståelse. Vi har ikke ligget på latsiden etter NM og trent iherdig på agilitybanen til Skredderhaugen racing. Vi gleder oss masse til å løpe sammen igjen neste helg!
Om 10 dager braker NM i agility løs. Det skal avholdes på Vind stadion på Gjøvik og vi har gledet oss sånn. Jeg jobber til daglig på Gjøvik og selv om vi ikke trener på Vind stadion til vanlig føles det jo som hjemmebane. Men NM blir dessverre ikke som planlagt…..
Jeg må jo si at jeg har vært bortskjemt. I fire år har jeg huset en toppidrettsutøver som ikke én eneste gang har vært ute med skade. Aldri har det blitt funnet noe stiv- eller stølhet når jeg har tatt henne med for sjekk og ikke har jeg merket noe på henne. Søndag 3. april begynte hun imidlertid å halte. Vi hadde vært ute på årets siste skitur og mot slutten av turen begynte Hurra å henge litt etter. Jeg kunne ikke se noe spesielt på henne da, og tenkte kanskje det var alderdommen som hadde innhentet henne. Vi hadde jo tross alt gått nesten 4 mil og jeg tør ikke si høyt hvor gammel hun har blitt (7,5). Det var imidlertid ikke alderdommen som var problemet. Jeg så tydelig at hun haltet etter at vi kom hjem og hun skulle ut av bilen. Jeg er alltid optimist og tenkte jeg skulle se det litt an før jeg vurderte neste tiltak. Dagen etter var hun mye bedre og noen dager senere så det ut til at problemet hadde løst seg selv. På seg selv kjenner man andre, og det går jo gjerne over. 10 dager etter dro vi derfor til Sverige og konkurrerte i fire dager på Gåsahoppet. Hurra var kanskje litt mer stiv enn vanlig når hun skulle ut av buret, men ellers merket jeg lite annet uvanlig. Hun ble som alltid varmet godt opp og trappet ned, og 4 konkurransedager på 60 cm høyde så ikke ut til å ha plaget henne. Helgen etter var vi på Klypen Agility. Her trente vi som vanlig så mange økter som vi rakk og orket, og katastrofalt nok var hun halt på søndag. Jeg trakk den konklusjonen at vi hadde overtrent, da både hund og fører ikke har hemninger på dette punktet. Vi kan holde på helt til blodsukkeret blir litt for lavt, beina blir alt for seige og hodet ikke henger med på noen av oss.
Jeg kontaktet med en gang en hundeterapeut, men fikk dessverre ingen akutt time som passet. Jeg holdt Hurra i ro en uke, men hun ble ikke bra. Vi måtte stå over Fredriksstadstevnet og fikk da muligheten til å få en sjekk hos Pointdal hundeterapi. Hun gikk over hele hunden, behandlet de stivhetene hun fant og anbefalte ro og ta tiden til hjelp. Enda en uke gikk og det var nesten usynlige urenheter i gangen hos Hurra, men det var litt rusk. Vi måtte derfor også stå over Voss-stevnet, som vi hadde gledet oss sånn til. To dager etter denne konkurransen fikk jeg time hos Fredrik, som er spesialist på halthetsutredning. Det var logistikk opp og ned og i mente for å få dette til, men det gikk med et nødskrik og hjemmekontor fra 06.30 for å rekke veterinæren i en utvidet lunsj. Fredrik har hjulpet oss mange ganger med våre akutte idrettsskader på whippetene og jeg har full tiltro til ham. På dette tidspunktet kunne jeg ikke se at Hurra haltet eller at hun hadde vondt noe sted, men jeg ville være helt sikker før jeg begynte å trene henne igjen. Fredrik fant en vond tå (2. ledd på 3 tå, venstre frambein), men det skulle mye til for å få frem at Hurra hadde vondt. Hun er ikke en hund som viser tegn på smerte eller svakhet. Hun ligner på sin eier, biter tennene sammen og går på videre – uansett.
På dette tidspunktet hadde jeg holdt Hurra helt i ro i 16 dager. Du kan bare prøve å forestille deg selv hvordan det har vært. Jeg kunne jo ikke se noe galt med henne selv før veterinærtimen og vi var begge rimelig klare for å få klarsignal til å komme i gang med trening igjen. Beskjeden var derfor svært tung da veterinæren anbefalte ro i 3 uker og betennelsedempende i 14 dager. Når jeg så telte dager frem i tid, havnet jeg på at hun kom til å blir friskmeldt onsdagen før NM-helgen. Det betydde at NM gikk i vasken da jeg var redd for at det med så kort opptrening ble for stor skaderisiko.
Hadde dette gått fortere over om jeg hadde gått til veterinær tidligere? Ikke nødvendigvis, i følge eksperten selv. Men som hundeeier får jeg veldig dårlig samvittighet. Har hun hatt vondt uten at jeg har merket det? Kunne jeg gjort noe annerledes for å hindre at dette skjedde? Burde jeg sjekket det grundigere tidligere? Noen mener sikkert ja, jeg vet ikke og det gjorde ikke veterinæren heller.
Om 10 dager braker NM løs og i morgen går fristen for å melde på ut. Hurra har nå vært i ro i 4 uker og vi begynner å klore opp tapetet begge to. Dette har vært i overkant av en tålmodighetsprøve for oss begge. Joda, vi har GÅTT tur, svømt og svømt og svømt, trent på medisinball og forsøkt oss på agility bakkearbeid (som jeg fort skjønte dessverre ble alt for voldsomt). Jeg har trent Streken og jeg har trent opp Lille Vy – men det blir ikke det samme som å trene agility med min elskede border collie. Nå har jeg klemt, vridd og dradd i tåa og forsøkt gradvis hardere tur. Hun er fortsatt frisk og fin. I dag har vi også trent agility for første gang og jeg finner virkelig ingenting. Hurra er friskmeldt og JEG HAR MELDT HENNE PÅ NM!
Fra å ha en detaljert oppkjøringsplan til NM over flere måneder, til å være sikker på at NM for vår del må avlyses, til nå å faktisk få lov til å starte i NM….men med SKIKKELIG dårlige forberedelser; jo det har vært en liten berg- og dalbane, men heldigvis uten loop. Jeg velger å fokusere positivt. Jeg får lov å løpe NM med min elskede hund, og vi har laget en GOD nødplan for å forberede oss som best vi kan i disse dagene før. Vi skal stå på startstreken, og skal (som alltid) gjøre vårt beste, selv om forutsetningene er litt annerledes enn tenkt <3
Når det er sagt så må vi jo ikke glemme at jeg har en fantastisk hund til: STREKEN! Jeg har lagt ned mye arbeid i henne, mens Hurra har vært sykmeldt. Vi har trent mye for å øke farten på agilitybanen og optimalisere handlingen. På Romerriksstevnet fikk jeg svar på at treningen vår har fungert, og jeg gleder meg til å endelig løpe NM med Streken. I fjor valgte jeg å ikke melde henne på, da landslagsuttaket og NM falt på samme konkurranse, året før var det pandemi og før det har vi vel rett og slett ikke deltatt. Men i år skal hun få lov.
NÅ gleder jeg meg endelig til NM igjen og jeg håper du heier på oss videre <3
