Tour de Nord 2020

Er man bortskjemt, eller er man bare bortskjemt? Tour de Nord 2020 startet fredag 28. august. Etter en halv dag på jobb fløy jeg opp til Evenes, der intet mindre enn 4 hunder, 1 monsterbobil og en gubbe ventet på å plukke meg opp. De hadde startet touren et par dager før meg for å rekke å komme opp i tide. Ungene skulle ha hjemme-alene-fest i en ukes tid og vi gledet oss til en uke i nord, der vi kunne gjøre akkurat som vi ville! Og hva vil man? Løpe agility selvfølgelig! For ikke å nevne sove, slappe av og se nye steder. Jeg har til og med lest en bok. Det tok meg nøyaktig tre dager og er ca 15 år siden sist! Og jeg burde tatt med flere….

Vi har lært en hel del om Nord-Norge denne uka. I Nord-Norge gjør man nemlig ting litt annerledes enn i Sør-Norge. Man har f.eks. bare 6 minutter briefing (og ikke 8 minutter som er vanlig i resten av verden), man har en egen meteravstandsregel mellom bobiler og skilting eller veibeskrivelse er faktisk totalt unødvendig. En nordnorsk meter er omtrent dobbelt så lang som en sørnorsk meter og håndsprit kommer på praktiske drikkeflasker. De har visstnok også svært kort sykkelsesong her, da det koster mindre for et sesongkort i Narviks fjellheis, enn et 4 dagers kort med nøyaktige samme heis….

Fredag kveld startet med et hoppløp (link til film) på sandunderlag i Rombakken. Streken skulle ha fri for å lade til sine viktige agilityløp, men Hurra skulle få lov til å blåse ut steamen etter å ha vært sammen med Gubben i et par dager. Det gikk som forventet med dobbel overtenning og alt for mye hund i hytt og gevær, men det var en morsom bane av Richard Solvang, som jeg gleder meg til å prøve igjen hjemme.

Lørdagen var det strålende sol og ypperlige hundetemperaturer. Agilitytouren hadde forflyttet seg til Jaklamyra idrettsanlegg med fantastisk kunstgress og stor fin bane. Det var kun agility-løp på programmet i dag, og Kurt Ove Steinseth hadde laget fine baner til oss. Hurra sitt første løp gikk tålelig greit. Det gikk vertfall bedre enn gårdsdagen, men fører gikk i veien så hun fikk et riv, og så disket vi da hun tok snarveien gjennom slalomen. Vi hadde også veldig vide svinger – som vanlig, men vi hadde ikke reist til Nord-Norge for å presse tider. I Hurra sitt andre løp hadde hun en stygg oppgang på bommen uten felt (ja førerens ansvar – klar over det….) og en vippefeil. Bortsett fra det fløt det ganske greit og hun havnet på 4. plass og fikk derfor en plass i Tour de nord-finalen som skulle gå av stabelen om en ukes tid. I det siste løpet blir det en disk, men vi tar med oss noen bra momenter likevel. Streken leverte som hun pleier og fikk med seg både en første plass, andre plass og en tredje plass i dag, og kom et skritt nærmere championatet sitt.

Søndagen var det litt regn, men det lysnet utover dagen. Streken klinte til med to andreplasser i dag også, men havnet dessverre på 6. plass i det første løpet. Jeg må uanett si meg fornøyd med 5 av 6 pallplasser hittil. Jeg og Hurra syklet oss varme på Galapagosstien, men det hjalp pent lite for resultatene uteble. Det var selvfølgelig ikke Hurra sin feil. Er det en ting jeg har lært fra den første dagen jeg startet med agility, er det at det er ALDRI hunden sin feil. For det første så ble det alt for mye whippet-handling av border collien. (Når skal jeg lære meg å slutte med det egentlig?) Jeg fikk heldigvis hjelp av en kjent agilitysøring til å stoppe å tenke litt underveis, og da gikk det litt bedre, men «sirka 1000» fra perfekt. I etterkant hadde jeg muligheten til å se gjennom alle løpene våre på film, og Andy De Grootes ord høres helt klart og tydelig inni hodet mitt (skulle nesten tro at han satt her i bobilen): «Please, work with your dog!». Jeg jobber jo ikke med hunden min i det hele tatt i dag. Jeg ser det klart og tydelig på film. Det ser ut som jeg antar at hunden har briefet banen på egenhånd og har lært seg å lese nummerskilt – hvilket tydelig vises at ingen av delene stemmer. Samtidig så ser jeg at det ikke er så mye som skal til før det faktisk kan bli et ganske greit agilityløp. Vi er ikke HELT på jordet, selv om det var det eneste jeg satt igjen med etter søndagens løp. Så jeg er veldig glad for at jeg hadde alt på film. Jeg plukket ut hva jeg måtte gjøre, tygget på dette i nordnorsk natur i to dager og satte det sammen onsdag kveld i Tromsø.

Etter en litt regntung tirsdag på Kvaløya, med nærgående tamrein, løpetur på fjellet, shopping på Jektasenteret og movienight med tilhørende overflod av snacks, kom onsdag. Vi hadde kjørt over til den andre øya (også kalt fastlandet) og overnattet på fantastiske Tromsø Lodge og Camping. Morgenen var solfylt og etter et par timers sykkeltur opp på en nærliggende fjelltopp i Tromsdalen skulle vi kjøre til agilityhallen. Her hadde vi fått en fantastisk veibeskrivelse: et bilde av et kart med en pil på! Vi kjører i vei, Gubben syns dog det var svært merkelig at han ikke kunne se noen hall på satelittkartet, men vi fikk nå bare kjøre sånn sirka til denne pilen da. Vi kjørte ned en smal vei, til vi møtte et skilt med ISPS TERMINAL, Adgang forbudt for uvedkommende, Restricted Area. Det var ikke akkurat noen plass å snu en monsterbobil på der vi stod, så sjåføren fortsatte videre han, inn på en stor plass, selv om skiltet var ganske tydelig. Den store plassen endte i en smal vei, med et nytt skilt: Eksplosivområde. Der gikk grensen også for sjåføren, så han snudde monsterbobilen og kjørte tilbake. Da møtte vi på noen med hund, som så ganske agilityaktig ut, så vi spurte om de visste hvor hallen var. Joda, vi måtte bare snu, kjøre tilbake, selvfølgelig overse alle skilt som måtte tilsi noe annet (det var altså en nedlagt militærbase – det var vel åpenbart for alle…?), kjøre forbi et pas russiske spioner, to stykk fiskere og gjennom en tunnel, så var vi fremme. Da skjønte vi også hvorfor Gubben ikke hadde sett noen hall på kartet, for det var jo ingen hall utenpå – den var inni fjellet! Her var det bare å ta frem sykkel og dunjakke, og tråkke i vei et godt stykke innover. Og vipps, så dukket det opp en agilityhall ut av intet.

I en mørk bunker MISSER Streken sitt agilitycert og å bli Norges første whippet med agility-championat på grunn av en liten detalj kalt «inn» etter at man var svært nøye med å jobbe mønefelt – og derfor var bittelitt mindre nøye på neste hinder. Hun får imidlertid med seg et knakende bra vinnerløp i hopp – og det var sykt gøy. Hurra har litt vansker med å samle seg mellom hinderne her, da det er litt trangt og glatt for en turbo-border uten grenser – MEN vi jobber sammen og rasker altså med oss en 1. plass i hopp og en 2. plass i agility.

Vi freste deretter avgårde til Senja og fikk en vakker varm og solfylt dag på Barden, i tillegg til bading og avslapping midt mellom Sørlivatnet og Finnfjorden – akkurat passelig nok ferskvann til at fraværet av krabber og tang var et faktum, og akkurat passlieg nok fjord til at det ble lavvann og vi kunne spasere tørrskodd over til nærmeste lille øy. På fredag ble det en liten tur oppover mot Løksetinden i ekte gummistøvelstil, før sightseeing i naturlekeparken og fergetur til Harstad. Der ventet to flotte agilitybaner av Jan egil eide oss, og vi koste oss gløgg ihjel.

På lørdag var det også flotte baner, men hvordan man kan klare å tulle til så mye på så fine baner er meg fortsatt et mysterium. Jeg velger å diske Streken i det første agilityløpet for å perfeksjonere nedgangen fra bommen, da vi allerede hadde 5 feil. I det andre agilityløpet var det virkelig ikke en bane der Streken hadde oddsen med seg, med tanke på feltene og handlingen før og etter, men vi gir alt og kommer tilsynelatende feilfri fra det! Dessverre var vi 53 hundredeler fra å blir tidenes første norske whippet med agilitychampionat, hvilket føltes veldig bittert. Men er man ikke god nok, så er man ikke god nok. Streken var nå sliten etter en uke med agility, banen var tung og beina var slitne. Neste sjanse kom på rappen og det føltes vanskelig å klare. Vi gav imidlerid alt på feltene, for å bomme på slaominngangen og dermed var løpet kjørt. En tredjeplass var kun en mager trøst – vi konkurrerer jo ikke mot alle andre, men kun oss selv for å klare å bli champions også i agiliyt. Og det er SÅ vanskelig og SÅ kort i fra….

Så kom søndagen. Den siste dagen i Tour de Nord. Kun hoppløp i dag. Beina var tunge, hodet var slitent og vi skulle i ilden kl 9. Våre løp bare veldig preg av dette, men Streken vinner feilfritt det ene hoppløpet. Så er det bare Tour de Nord-finalen igjen. Jeg samler de siste krefter i beina, de siste hjerneceller og går agility med border collie så godt som vi klarer. Ikke perfekt nei – men utrolig nok VINNER hun hele finalen! Dette føltes veldig stort for oss, når vi hadde strevd sånn hele uka.

Alt i alt har Streken gjort en fantastisk karriere i nord-Norge og har imponert mang en nordlending. Hurra og kjerringa har fått øve seg på mange forskjellige baner, hatt mange nedturer, noen oppturer, noen fine sykkelturer og toppturer! Vi takker for oss her i Nord – det var langt å reise, men vi har hatt det fint i det meste av vær. Vi fortsetter å øve selv om Streken må trappe ned og finne en balanse med mindre aktivitet. Hun pensjoneres dog ikke riktig enda. Vi SKAL bli champions først.

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet | Legg igjen en kommentar

En annerledes sommer

Det har vært en annerledes sommer. Sommeren er vanligvis fylt med agilitystevner og reising, mens denne sommeren har jeg kun fått vært med på ett eneste stevne. I slutten av ferien toppet det seg med at Hurra tråkket på et glasskår på badeplassen, og dermed ble satt ut for en god periode. Hadde dette skjedd med en av whippetene hadde det raskt gått seg til, men med border collien er det annerledes. Når Hurra må være i ro en lengre periode for at et sår på labben skal heles, bygger det seg opp mye overskuddsenergi. Denne energien må på et eller annet tidspunkt få utløp i en eller annen form. Selv om man aktiviserer på andre måter med enkel hodebry som nosework, rallylydighet, øvelse på å gå pent med halsbånd (som man jo selvsagt burde ha lært seg for lengst i en alder av fem år…) og korte turer i skogen med sokk på foten, blir dette langt fra det samme for en svært aktiv agilityhund med ADHD+. Når i tillegg både agilityvåren og agilitysommeren ble så godt som «avlyst» for vår del, føltes det nå som om vi hadde blitt satt tilbake så mange steg at det var vanskelig å vite hvor man skulle starte opp igjen, og hvor lista skulle legges. Vi kunne rett og slett ingenting!

Vi har i mange måneder sett frem til Tour de Nord som går av stabelen 28.august-6. september. Da vi endelig kunne begynne å trene igjen etter kuttet i poten, føltes det som om denne uken var langt utenfor vår rekkevidde og det føltes nesten meningsløst å skulle reise oppover uten å ha fått forberedt seg slik man hadde tenkt. Når man i tillegg får vite at whippeten – the safe dog, hunden som alltid gir mestringsfølelse – antagelig må pensjoneres snarest, i en alder av fem år, begynner verden og se mørk og uvennlig ut. Jeg valgte imidlertid å ta et lite oppgjør med meg selv. Jeg valgte å hente frem de 5 viktigste mentale ferdighetene; jeg valgte å bygge mental styrke.

Selvtillit. Hvordan kan man bygge opp selvtillit, når man føler at man har mislykkes på alle treninger de siste månedene og ikke gjort noen løp man har vært fornøyd med (selv om det resultatmessig ble pallplass)? Jeg valgte jeg å ta opp telefonen og finne frem noen agilityfilmer av meg selv der jeg har lykkes og vært fornøyd med egen innsats. Jeg gransket hvordan jeg og hunden samarbeidet for å få ting til å lykkes. Det er dette jeg ønsker å ha ferskt i minne når jeg går inn på vårt neste stevne. Jeg må ha tro på at jeg klarer det. Hvis jeg ikke tror selv at jeg klarer det, er det stor sannsynlighet for å mislykkes før jeg engang har forsøkt.

Fokus. Når jeg så på vellykkede agilitybaner på film, valgte jeg å notere meg hvilke momenter som er viktige for oss. «Bruk beina», ikke bare til å løpe, men også til føring. Planlegg å være i forkant av hunden, se på hunden, hjelp henne med satsningspunktet. Jeg valgte også å fokusere på at jeg i neste løp antagelig må følge litt ekstra godt opp, og ikke «ta noe for gitt», siden vi nå er litt rustne på agility.

Spenningsregulering. Dette er et punkt som man må jobbe en del med på stevner. For meg er det viktig å finne en god balanse mellom lek og alvor. Det skal være gøy å gå agility, men jeg har jo også lyst på resultater. Det er viktig å ikke være for seriøs, men å være litt nervøs før start kan være bra, for da er man litt ekstra skjerpet. Jeg tenker også at det er viktig å ha et mål om hva man ønsker å få ut av konkurransen. Målet vårt nå er å finne en god kommunikasjon, være på nett og gjennomføre banen på en god måte. Det er ikke viktig å være raskest eller presse hundredelene ned, og det er heller ikke viktig å vinne. Det som er viktig er å kjenne på gleden og mestringsfølelsen.

Motivasjon. Motivasjon er alltid viktig. Hvorfor holder man egentlig på med agility? Hvorfor har man meldt på dette stevnet? Jeg motiveres av at både jeg og hundene synes agility er gøy, samtidig er følelsen av å mestre veldig god. Motivasjonen kan derfor lett dabbe av hvis jeg ikke mestrer. Motivasjon finnes både som indre og ytre variant. Den indre motivasjonen må man jobbe med selv, men når denne er mindre sterk er det også viktig å ha en ytre motivasjon – et slags sikkerhetsnett. En ytre motivasjon kan være at noen heier på deg og støtter deg selv om det ikke alltid går like bra. For meg er det veldig verdifullt at folk heier, eller at noen forteller meg hva som faktisk gikk bra i et løp, når jeg selv føler at alt jeg gjorde ble feil. Jeg blir også veldig glad når noen har filmet meg på eget initiativ, slik at jeg kan se hva jeg faktisk gjorde i de 38 sekundene på banen, trekke frem det gode og lære av resten.

Viljestyrke. Viljestyrke henger klart sammen med motivasjon. Viljestyrke er evne til å gjøre det som gir mening på lang sikt, og det innebærer også å unngå det man har lyst til på kort sikt. Det høres jo kanskje litt rart ut, for hvis man holder på med agility fordi det er gøy, så trenger man vel ikke viljestyrke til å gjennomføre det? Men av og til er det sånn at man kanskje heller burde gå ut og trene på noen agilityferdigher som ikke sitter så godt, selv om det er surt, kaldt, mørkt, man er sliten og heller vil være inne og se på TV.

Den mentale styrken er viktig, men vi må heller ikke glemme det fysiske og mest grunnleggende: søvn og ernæring. Disse to enkle (men veldig vanskelige!) tingene må også være på plass for at det mentale skal fungere. Første steg er imidlertid å bli bevisst på hva som skal til for at man skal kunne lykkes i det man holder på med. Veien kan være lang, men det er bare å ta «en bit om gangen» (for å sitere Klovner i Kamp med sangen «Langt å gå»).

Så hvor er neste stevne? Det blir NKK Lillehammer for å ta av litt «edge» på border collien, og finne tilbake til hvordan vi kan samarbeide om et godt løp. Så da er det bare å bli bevisst på hvordan jeg best mulig kan forberede meg i forkant, gjøre det jeg har planlagt og vente å se hvordan det går i praksis!

Skrevet i Agility, Border Collie, Mental trening | Legg igjen en kommentar

Status COVID-19

Vi befinner oss i en absurd og uforståelig situasjon. En situasjon som ingen har opplevd maken til og som eskalerer for hver dag som går. Eller gjør den egentlig det? Norge har vært tidlig ute med preventive tiltak og forhåpentligvis gjør dette at vi unngår en eskalering. Likevel er dette en krevende situasjon for alle. Fremtiden er preget av usikkerhet og vi vet ikke hva som kommer til å skje. Livet er satt på pause – i uant bestemmelsestid. Bare dette er vanskelig i seg selv.

Jeg er nok av den typen som trenger et konkret agilitymål for å bli motivert for å trene. Nå som alt er usikkert blir da også motivasjonen mindre. Jeg velger heller å gjøre andre ting sammen med hundene mine – hvilket kan være både bra og dårlig. Vi fikk imidlertid en god kvalitetsøkt før alle koronatiltak ble strammet hardt inn, og det er jeg veldig glad for.

Det er også mye annet jeg er veldig glad for. Jeg er veldig glad i vinteren og skigåing, og det var med tungt hjerte jeg hadde valgt bort resten av vinteren til fordel for optimal agilityforberedelse hver eneste helg fra slutten av februar og fram til landslagsuttaket. Når plutselig alt av treninger og konkurranser ble avlyst fikk jeg dermed tilbake vinteren, og jeg har kost meg hvert minutt av denne. Skiløypene innen noen mils radius er fortsatt spektakulære, og skiløypene bak huset kan fortsatt benyttes dersom man ikke er så kresen. Det har imidlertid de seneste dager også blitt bart på veiene, hvilket åpner muligheten for sykling til jobb. Jeg elsker å sykle til jobb! Det gir en god start på dagen, det er effektiv bruk av tid, man sparer penger som ellers ville blitt brukt til drivstoff, man sparer miljøet, man er ferdig med egentreningen når man kommer hjem og det er fin måte å «sykle av seg» sykehusets koronahverdag på. For mitt vedkommende er det dessverre ikke mulig å kombinere barn i barnehage og sykling til jobb, så de siste årene har jeg med tungt hjerte også måttet velge vekk sykling. Derfor har pandemien stått meg bi også her, siden barnehagen nå er stengt. Det at alle aktiviteter er avlyst gjør også at jeg får mer kvalitetstid sammen med barna mine, noe som jeg nyter til det hele og fulle.

Vi kan også glede oss over at både vi og vår krets er friske og raske, at jeg har en jobb å gå til og at vi har flotte butikker med bra matvareutvalg – inkludert dopapir. Vi har flotte turmuligheter i umiddelbar nærhet og vi trenger ikke klage på hytteforbudet, da vi ikke har annen hytte enn bobilen, som vi kan reise på tur med uansett. Midt i det hele fikk vi også en hyggelig pakke fra Provit med produkter som vi kan bruke mens vi venter på hva tiden vil bringe.

Jeg håper også du kan klare å holde positivt fokus midt i det hele og ønsker alle våre følgere en riktig god påske!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine | Legg igjen en kommentar

Hundefestivalen 2020

Hundefestivalen 2020 startet ikke helt etter planen. Det var skissert at klasse 3 skulle ha tidligste briefing kl 13 på lørdag og vi bestemte oss derfor for å ha en rolig fredagskveld hjemme (les: 17 km på ski) før vi reiste lørdag morgen. Vi kjørte over Lygna i strålende solskinn. Det var snø på trærne, blå swix-temperatur og et vakkert vintereventyr i sikte. Jeg måtte gang på gang minne meg selv om at det er mitt helt eget valg å velge bort kilometervis med superpreppa løyper på dagtid, og heller løpe rundt på kunstgress inne i en mørk hall i helgene. Det er jo ren galskap å velge vekk vinteren – og jeg lurer stadig vekk fortsatt på hvorfor jeg har gjort det. Jeg skulle gjerne ha valgt begge, men den harde sannhet er at man må velge her i livet. Heller ikke jeg rekker alt jeg har lyst til.

Vi hadde beregnet god tid på kjøreturen nedover, men da bobilen havarerte like utenfor Hønefoss sprakk tidsskjemaet ganske så fort. Vi tok det likevel med knusende ro, og mens vi ventet på bergingsbilen ble det tid til både vasking av vinduer i bobilen og tørking av støv. Vi fikk også spist lunsj og gjort litt forefallende. Etter en time-halvannen ble vi plukket opp og fraktet til Pro Auto Service som heldigvis hadde mulighet til å ta imot oss på rappen. Kjerringa tok seg en spasertur med hundene imens og vipps så var bilen klar til å kjøre videre. Det var en lykke! Heldigvis for oss så hadde tidsskjemaet i Mjøndalshallen også sprukket, så vi var ikke så sent ute som vi kunne ha vært heller. Det skulle imidlertid holde hardt å rekke briefingen i det første løpet. Jeg fikk da en god idé om at jeg kunne briefe litt i bilen, dersom noen kunne sende meg en film av noen løp. Tonje gjorde en ypperlig innsats for å få til noen briefingfilmer til meg, men innen de var meg i hende hadde jeg allerede kommet frem til hallen, så det ble ingen utnyttelse av ventetiden i bilen. Da var det bare å pugge banen fra sidelinjen. Streken var først ut, og da farten var lavere enn forventet, var det om å gjøre å briefe for border collie samtidig som man førte whippet! Det gikk jo selvfølgelig dårlig (og var litt urettferdig overfor Streken) og endte dessverre i en disk til slutt (film her). Med Hurra endte det på en 13. Plass, men med tredje beste tid. Hun fikk dessverre en vegring i tillegg til at føreren løp i veien på et par hinder, hvilket gjorde at hun rev. Jeg er imidlertid fornøyd med at hun hadde et fint svingfelt ned fra bommen. En annen ting jeg er veldig fornøyd med er hennes fantastiske «bli-på-start» som var tilstede gjennom hele helga!! Vi har slitt litt med tjuvstarter og jeg har ikke hatt tiltro til henne på start. Jeg fikk imidlertid et kjempegodt tips fra André til hvordan jeg kunne løse dette problemet, og det har sannelig vist seg å fungere. Det er veldig deilig å kunne stole på at hun faktisk blir på start! I hoppløpet disket vi dessverre i slalomen. Den stod plassert inn mot publikum og var en typisk «sende-slalom» som hunden måtte fullføre alene. Jeg tenkte som så at «slalom kan hun jo på egenhånd», og glemte å ta høyde for at det kunne være tøft for en stakkars hund å fullføre alene rett inn i både publikum og hunder langs sidelinjen. Derfor ble vi stående her å «træle» en liten stund, før vi omsider gikk videre og løp i mål. Del 1 av løpet ses her, og del to her.

Så var det søndagen sin tur. Den startet med et hoppløp der jeg følte at hund og eier var «all over the place» med null kontroll. Når jeg ser på filmen så er det nok ikke riktig så ille som det opplevdes, men det var langt fra bra nok. Vi tar imidlertid med oss 5. plassen og gjør oss klare til agilityløpet. Her hadde dommeren laget 190 meter med diverse utfordringer og «runder på runder» der man måtte holde hodet kaldt. Streken som var først i ilden, tok et par klassiske «whippetfelt» der man sniker seg ned til feltet for deretter å sprette over som om feltet er lava! Bortsett fra det syns jeg hun gjør en super innsats med mye større fart enn i går. Hurra skal gå nesten aller sist, og de tyske glosene finjusteres før vi går inn i ringen. Vi starter med hopp, bom og deretter en «inn» på hinderet etterpå. Hurra vrengte laaangt inn og syntes det var litt i voldsomste laget med inn-kommando fra min side, så hun rekker å kjefte på meg før hun freser videre. Vel fortjent kjeft til meg. Etter dette syns jeg det flyter ganske bra, men jeg tør ikke håpe på at det er feilfritt når jeg kommer i mål, for det pleier ALLTID å være et eller annet rusk. Det var det jo for så vidt denne gangen også, med et par større uønskede svinger, men det var ikke noe mer alvorlig. Jeg måtte spørre flere langs ringen om det faktisk var feilfritt, før jeg turte å stole på at vi faktisk hadde gjennomført – men det var sant. Ikke nok med det, så var vi i tillegg raskest og vant! På toppen av det hele fikk vi vårt etterlengtede siste cert og kan nå titulere oss med «agilitychampion». Det var nok ingen som strålte mer enn meg den formiddagen!

Skrevet i Agility, Border Collie, Konkurranser, Whippet | Merket med | Legg igjen en kommentar

Miljøtrening er ikke oppskrytt!

Som mange av dere vet, hadde vi et kull i høst. Derfor holder vi nå på å oppdra en rekrutt ved navn «Lille Vy». Navnet er en parodi på Lille My, da dette er bitteliten frekk tispe. Hun er André sin nye hund, og er derfor fast med gjennom Andrés arbeidsdag på bussen. Siden André jobber for selskapet Vy, ble det til at hun fikk navnet «Lille Vy».

For å få en harmonisk valp, og på sikt voksen hund, som fungerer i hverdagen, er det flere ting som er viktig for meg. Noe av det første valpen lærer hos oss er «kontakt». Da skal valpen se meg inn i øynene når jeg lager en liten smattelyd. Det andre de lærer tidlig er å komme på innkalling, og følge husets normer og regler. Det er f.eks. ikke lov å gå på kjøkkenbordet, stjele menneskemat eller leke med barnas leker. Videre er det kjekt at valpen kan litt grunnleggende hverdagslydighet, som å gå pent i bånd, samt «sitt», «ligg», «bli» og «gå og legg deg». Den siste kommandoen kommer litt senere i forløpet, men den starter allerede når valpen er liten ved at den lærer seg å ligge på plassen sin og trives der. I vårt tilfelle er dette buret. Alle våre hunder elsker å ligge i bur, og vi har flere bur i huset stående med døra åpen. Vi har ikke ett til hver, da vi også har mange andre hundesoveplasser i huset vårt, men de voksne hundene syns absolutt det er gjevest å kapre buret! Da må den neste «stakkars» hunden ta til takke med en sakkosekk eller en sofastol…

Samtidig som man lærer hunden å fungere hjemme, så begynner miljøtreningen utenfor husets fire vegger. Jeg vil anbefale alle som har skaffet seg en valp, å melde seg på valpekurs. Enten man er nybegynner og har fått sin første hund, eller er en erfaren hundeeier, vil det være svært nyttig for både hund og fører. Det er nemlig ikke sånn at valpen automatisk kan «sitt», «ligg», «bli» og gå pent i bånd når den møter andre hunder eller forstyrrelser som ikke finnes hjemme. Da er det fint å kunne øve på dette i trygge rammer, og kanskje få noen tilbakemeldinger på hvordan man gir kommandoer til hunden, slik at man kan få et enda bedre samspill.

For meg er det veldig viktig at hunden er trygg i alle mulige situasjoner. Det er selvsagt ikke mulig å øve på absolutt alt, men du vil få mye igjen for å trene på det som er mulig og tenkelig av situasjoner som kan dukke opp. De aller fleste kjører for eksempel bil med hunden sin. Da er det kjekt å ha øvd på dette før man plutselig skal kjøre på en lengre ferietur eller lignende. Det er mange måter å lære inn dette på, og jeg kommer ikke til å gå inn på innlæringsmetoder i denne artikkelen. Målet er i stedet å oppmuntre alle som har valp (og hund generelt!) til å legge til rette for seg selv og hunden, slik at hverdagen fungerer knirkefritt. Man vil få mye tilbake for å miljøtrene hunden godt.

Når jeg er ute med hundene mine er det mange som kommenterer at de er «så lydige». Hundene mine er ikke spesielt lydige, og selv syns jeg de er langt fra lydig nok. De er imidlertid såpass oppdratt at det fungerer for meg å ha dem med rundt omkring i hverdagen min. Hvis hundene hadde mast, dratt i båndet, hylt i bur, løpt bort til alle hunder vi møtte og vært engstelige i mange situasjoner, så hadde det jo ikke vært noe hyggelig å ha hund. Det hadde blitt et styr. Hadde de ikke vært lydige, kunne jeg heller ikke hatt så mange. Tenk å ha 4-5 hunder som alle drar i hver sin retning, løper på spisebordet og hyler i buret når du skal sove. Det hadde ikke fungert. Jeg er veldig glad i å gå på ski, og jeg har gjerne med meg hundene mine på dette. For meg fungerer det svært dårlig å ha whippeten i bånd når jeg går på ski, og derfor har jeg lært dem opp til skikk og bruk i skiløypa. Jeg husker spesielt én episode for noen år tilbake der jeg var på min sedvanlige skirunde, med tre løse whippets trippende bak meg i skisporet. Litt foran meg observerte jeg en krangel mellom en hundeier som hadde hunden sin i bånd og en annen som hadde hunden sin løs, der den løse hunden hadde blitt angrepet av hunden i bånd. Der stod det da en liten klynge mennesker midt i skiløypa, med en og annen hund under mer eller mindre kontroll, og jeg var ikke så interessert i å blande meg opp i dette. Derfor fortsatte jeg bare rett frem i sporet, med mine tre trippende whippets bak meg i løypa. Det føltes som en liten seier inni meg når krangelen plutselig stilnet opp i ren forbauselse over at det plutselig passerte tre løse hunder som ikke brydde seg noe om oppstyret som foregikk.

Miljøtrening kan være så mangt. Det kan være vel så mye å lære seg å ikke gå bort å hilse på andre hunder, som å lære å omgås andre hunder når man er løs. Det kan være å gjøre hunden trygg når det er barn eller rullestolbrukere i nærheten, eller hva med andre husdyr? Hvordan reagerer hunden din på katt, hest, ku og sau? Det er ikke alltid man klarer å få hunden til å elske alle dyr, men dersom man har vært i situasjoner med andre dyr, så vet man vertfall hvordan hunden kommer til å reagere hvis det plutselig skulle oppstå en lignende situasjon – og da kan man faktisk ha kontroll likevel. En ting som har vært viktig for oss er å lære hunden å sitte i ryggsekk. Det kan jo høres litt merkelig ut, men for oss har det vært veldig praktisk. Det er selvsagt ikke relevant dersom man har en stor rase, men for mange mindre raser (inkludert whippet, som jo konkurrerer i LARGE i agility…) anbefaler jeg det. En av våre første hunder (Frøydis) ble gjerne sittende i sekken etter at sekken var kommet ned på bakkenivå, for hun syns det var så ålreit å være der. Dersom valpen lærer seg å sitte i ryggsekk er det mye enklere å ha den med seg på lange turer. En valp skal ikke gå alt for langt i begynnelsen, og da kan den få lov å sitte i sekken når den har gått langt nok. Whippeten hos oss har sittet mye i ryggsekk både ved sykling og skigåing, også i voksen alder. Det kan også være lurt at hunden er vant til å bli løftet på, for plutselig havner man i en situasjon der hunden blir skadet og må bæres hjem. Da blir ikke situasjonen noe enklere hvis hunden ikke er vant med å bli båret. Jeg var selv svært takknemlig for at whippeten min følte seg trygg i mine armer da hun fikk en skade i labben på skitur. Jeg hadde dessverre ingen ryggsekk med meg på den turen, men kunne løfte henne opp og (heldigvis) renne mange kilometer nedover, samt skøyte litt til vi kom til bilen. Det går ganske fort å renne nedover på ski, men hun leet ikke en labb, og nøt bare at vinden blafret i ørene. Det eneste problemet som oppstod, var at jeg ble litt sliten i armene…

Det siste jeg vil oppfordre til er å venne hunden til bybildet – spesielt dersom du bor på landet slik som oss. Vi har faktisk ene og alene reist inn til storbyen for å ta tog, buss, trikk, t-bane og øve på trafikk, mennesker og larm. I byen er det mye som kan virke stressende på hunden hvis det ikke har blitt opplevd før. Ta med godbiter og belønn hunden masse. Det gjelder jo for så vidt uansett hva du trener på eller er ute for. Jeg har alltid med meg godbiter, selv om jeg ikke har tenkt til å trene på noe spesielt. Jeg har godbiter i alle jakkelommer, sekker og lett tilgjengelig ved ytterdøra hjemme. Da vet jeg at jeg har mulighet til å forsterke belønningen til hunden når den gjør noe som er bra – og så er det jo dobbelt så kult å komme på innkalling.

Så min oppfordring er: Ta med deg hunden på det du driver med i hverdagen, venn den til det som den kan komme til å møte en dag i fremtiden – enten det er kanopadling, båtturer, svømming og vann, byturer, skogsturer, startbokser på en rettbane eller forskjellige hinder i en agilitybane. Jo mer du trygger hunden din i forskjellige situasjoner– jo tryggere vil den bli.

Lykke til!

Angan inspirerer alpakkaen.
Bølla på ridetur med mor og Tor
Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Meg og mine, Trening, Valper | Legg igjen en kommentar

Bildekavalkade med noen av valpene våre

I dag har vi vært ute og trent litt innkalling, godbitsøk og selvsagt kaninfille, med fire av valpene fra kullet vårt 🙂 Det er for tiden dobbelt så mange hunder her (altså åtte….) som det til vanlig pleier å være, men man merker jo ikke det. Et par til eller fra spiller ingen rolle! Under ser dere Eimi (helsvart hannhund), Eik (svart hannhund med hvitt), Chotty (brindel hannhund) og såvidt det er Lille Vy (svart tispe). God uke!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Nytt år, nye muligheter!

2020 er allerede godt i gang, og også konkurransesesongen har blitt sparket i gang etter en rolig høst. For oss ble det en slags sesongstart 4. dag jul med fire løp på rappen i Kongsvingerhallen – fire løp der jeg egentlig følte at alle ble stang ut. I agilityløp nummer én ble jeg kjempeoverrasket da Hurra faktisk løp forbi flere hinder og disket fordi hun derav fikk tre vegringer. Dette skjedde antagelig fordi vi er vant til å trene tettere inntil hverandre og at jeg tar det for gitt at hun skal ta hinderet som jeg tenker er i hennes logiske linje, i stedet for å støtte henne mer. Det rettet jeg opp i neste løp. Der fikk vi dessverre to riv fordi jeg forstyrrer henne når hun hopper, og strengt tatt hadde vi ikke vippe heller, selv om det ikke ble bedømt. Vi ender på en 8. plass – men med best tid. I neste hoppløp blir det en 5. plass med ett riv og i det siste løpet glemmer jeg faktisk banen. Jeg havner derfor på en 10. plass med én vegring og ikke akkurat rekordfart. Resultatmessig var det allikevel ikke så halvgalt, da det jo var rundt 30 startende. Løpsmessig derimot – helt krise.

Den 5. januar var det på nytt fire løp, denne gangen i den flotte Kanonhallen på Haslemoen. Om jeg følte det ble stang ut forrige helg, ble det vertfall stang ut da! Jeg hadde imidlertid som mål å være der for å øve meg på stor bane, og det syns jeg at jeg fikk gjort. I det første agilityløpet hadde jeg som mål å teste om Hurra klarte å ta tunnel, frem hopp og høyresving tilbake over bommen på egenhånd. Det klarte vi ikke på første forsøk, så da ble det en disk før vi klarte det på andre forsøk. Vi hadde også en alt for tynn vippe, som vi ble dømt på med rette, og hvorfor jeg på død og liv skulle følge henne helt inn i hinder 2, bare for å gå i veien – ja, det lurer jeg fortsatt på selv…. I dagens andre agilityløp var målet å ta vippa om igjen dersom vi ikke fikk denne riktig. Før vi kom så langt fikk vi store slalomvansker. Dette har jeg aldri opplevd før, og det kunne se ut som hun fikk så stor fart at hun faktisk sklir forbi noen av pinnene. Deretter så låser det seg helt og hun hopper over pinner gang på gang. Når man så har avbrutt banen både én og to ganger blir det rimelig kaotisk før vi kommer i mål. Det er det nok flere som kjenner seg igjen i. I hoppløp nummer 1 løper jeg rett inn i linja hennes så hun river ett hinder, men ellers har vi god flyt gjennom banen og ender på en 4. plass med beste tid. I dagen siste løp (Hoppløp nr 2) er jeg rimelig sliten av å ha vært oppe siden 05.30, men det er jeg ikke alene om denne dagen. Jeg må gå gjennom banen VELDIG mange ganger både ovenfra, fra sidelinjen og inne i hodet mitt for å være sikker på at jeg faktisk husker den. Jeg vil jo ikke ende opp med banedemens, slik som forrige helg. Vi kliner til, men jeg finner aldri riktig tidspunkt å informere henne om at det er en høyresving etter tunnelen…. – ergo ingen høyresving. Bortsett fra det kommer vi oss ganske ok gjennom. Hva har vi lært? En MASSE!

Jeg er så glad for alle mine agilitybekjentskaper på utsiden av ringen. Det er hyggelig å komme på stevne! Det er koselig å se igjen gamle og nye konkurrenter. Jeg ser i grunnen ikke på noen som konkurrenter heller. Vi er bare en gjeng splitter gærne hundemennesker som står opp kl 05.30 helg etter helg, kjører alt for mange mil i bil og møtes for å gjøre det vi synes er aller morsomst: holde på med agility! Jeg setter kjempestor pris på alle heiarop og tilbakemeldinger både under og etter løp – og ikke minst de som tar seg tid til å filme! Når jeg kommer ut av ringen etter et løp, så husker jeg nesten ikke hva som har foregått de siste 35 sekundene. Det demrer av og til etterhvert, men det er ikke alltid lett å lære av egne feil kun fra hukommelsen. Det er ikke alltid det man husker er helt riktig eller at det faktisk gikk like elendig som det føltes. For det føles som regel helt elendig når jeg kommer i mål med Hurra. Jeg føler vi har kommet ganske langt i samspillet vårt siden jeg fikk henne for 1,5 år siden, men det er fortsatt så sykt mye vi ikke får til – ting som vi faktisk burde ha fått til. Ekstra nedtur er det når jeg VET hva jeg gjør feil, men fortsatt ikke klarer å rette på feilen. For det er jeg som gjør feil – hver bidige gang. Jeg har den mest fantastiske hunden i hele verden. Hun gjør BARE det hun får beskjed om, så hvorfor kan jeg ikke snart gi henne gode beskjeder? Det er frustrerende mildt sagt. Da er det godt å kunne stille til start med Streken. Min lille gullwhippet som (nesten) alltid blir plassert. Min lille gullwhippet som faktisk har blitt hoppchampion. Min lille gullwhippet som jeg vet hvordan jeg skal handle, for at vi skal komme trygt i mål. Min «safehund». Derfor er det ekstra kjedelig når hun for gang nummer to skader seg og blir satt ut av spill i enda flere måneder. Streken kan ikke måle seg med de andre i klassen sin, hun er faktisk bare en whippet; men det gir likevel mestringsfølelse å komme gjennom banen med henne. Så når jeg nå reiser rundt alene med Hurra, må jeg derfor samle litt ekstra mental styrke. Derfor er det ekstra hyggelig når jeg får tilbakemeldinger om elementer som vi faktisk har fått til <3 For vi får til noe, selv om det er laaaangt frem. Jeg tar med meg det positive, som f.eks. at vi ikke har hatt en eneste tjuvstart på våre siste 8 løp, vi hadde ypperlige stigefelt på helgens løp (noe Hurra hadde da jeg fikk henne, og som jeg har prøvd å vedlikeholde), og vi har hatt mange supre slalominnganger og noe flyt – til tross for store svinger. Jeg ser frem til kommende stevner. Vårt neste blir på Kløfta 19. januar.

Keep smiling! #agilitysmilet

Skrevet i Agility | Legg igjen en kommentar

God jul!

Vi ønsker alle våre følgere en riktig god jul <3
For de av dere som har savnet julekalenderen vår fra 2015 – her kommer en liten kortversjon 🙂

4 lys er tent, og det er jul.
Det må vaskes til jul, mens man synger julesanger…
Det skal bakes….
….og smakes.
Og vi må for all del ikke glemme Lucia!
Og stjernegutten må være med!

God jul alle sammen!!!!

Skrevet i Hverdagsøyeblikk | Legg igjen en kommentar