Streken skal representere Norge i European Open!!!

Hurra!!! Jeg mener Streken….! I går kom vi hjem fra agilitytrening kl 21.15. Rett etter at vi kom inn døra tikket det inn én mail om at Streken også skal representere Norge i European Open. Det var veldig godt å få denne meldingen, som gav litt oppmuntring om at all tiden som nedlegges i agility – til alle døgnets tider – faktisk kommer til nytte snart. Nærmere bestemt i Nederland i juli. Vi pakker bobilen og kjører avgårde med hele familien. Pensjonistene våre, Bølla og Frøydis, får selvsagt være med som heiagjeng. Vi ønsker med dette alle en riktig god helg og fortsetter hardtreningen i agility! Vi legger også ned litt hardtrening for menneskedelen av teamet i kveld. Vi ses på Innlandets beste treningssenter: X-fit Innlandet i Moelv!

Foto: Frederic René Halvorsen
Skrevet i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Vi skal representere Norge i European Open i Nederland!

Denne uken fikk vi beskjed om at Hurra er tatt ut for å representere Norge i agilitykonkurransen European Open. Streken hadde ikke like mange poeng å rutte med, men står heldigvis på venteliste for å være med. European Open finner sted 25.-28. juli på «Olympic Training Centre Papendal » som ligger midt mellom Ede og Arnhem i Nederland. Det vil være dommere både fra Nederland, Danmark og Frankrike. Vi har startet for den ene Nederlandske dommeren tidligere, men de andre er ukjent. Vi gleder oss, og ber alle krysse tær og fingre for at Streken også får lov å være med 🙂

Foto: Annette C. Lund.
Skrevet i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Er du sur? Ut på tur!

Jeg liker og trene. Det har jeg egentlig alltid gjort. Selv om det ikke alltid har vært «for å trene». Jeg kan huske at jeg ofte løp hjem fra stallen – bare fordi det var kjedelig å gå, og fordi det tok lengre tid å gå enn å løpe. Jeg husker fra volleyballtimer at de andre klaget når vi måtte hoppe over balansebenker og tyne oss i intervaller, mens jeg, jeg syntes det var kjempegøy. Derfor har jeg alltid trent. Løping, sykling, rulleski, styrke, aerobic, svømming, langrenn, ridning…egentlig alt som kan kalles bevegelse syns jeg er gøy. Jeg er også hverdagsaktiv. Det kunne ikke falle meg inn å ta heisen eller bilen dersom det er mulig å komme seg til åstedet ved egen kraft. Siden jeg har en god grunnform melder jeg meg av og til på idrettskonkurranser der det skulle passe. Det overrasker meg stadig vekk at jeg havner såpass høyt på listene, til tross for at jeg bare trener det jeg har lyst til av pur glede. Jeg tror dette er nøkkelen midt i det hele. Du må trives med det du gjør. Du må ha det gøy. Sånn sett fungerer jeg ganske motsatt av veldig mange. De fleste melder seg på en konkurranse for å ha et mål. De må ha noe å trene mot, og en motivasjon for å komme seg ut. Jeg gjør ikke det. Jeg er ute fordi hundene mine må ut. Jeg trener bare fordi jeg elsker å være i bevegelse. Jeg elsker også å konkurrere, men det er ikke derfor jeg er ute. Jeg trener fordi det er gøy, og hvis jeg føler meg i god form melder jeg meg på. Hvis jeg skulle meldt meg på en konkurranse i lang tid i forveien, kunne det komme til å koste meg treningsgleden. Jeg ville blitt stresset av at jeg MÅTTE trene, og at jeg måtte trene akkurat DE  øktene for å kunne delta. Jeg fungerer ikke slik. Treningsglede og gleden ved å være ute i naturen – DET er noe for meg. Og nettopp dette er en ypperlig kombinasjon når man har hund. Man kommer seg ut og man blir glad. Prøv det!

Skrevet i Trening | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Det er verdt strevet!

Agility er en sport med små marginer. Det er snakk om hundredeler som skiller én plassering fra én annen, eller et napp fra tidsfeil. Dersom du har en litt for stor sving rundt et hinder eller går litt for sakte i slalomen, er det det som kan avgjøre om du klarer tidsfristen eller ikke. Sakker du av tempoet et halvt steg i det hunden passerer et hinder eller jubler litt for tidlig når hunden hopper over målhinderet, kan det føre til at hunden slipper ned beina og river, med 5 feilpoeng som følge. Vrir du overkroppen litt for mye, har tærne feil vei eller strekker ut armen noen centimeter for langt kan det være det som gjør at hunden hopper et hinder gal vei og du diskvalifiseres. Agility er en sport med små marginer, og det er det som gjør det så frustrerende – og samtidig så gøy når du lykkes!

Da jeg gikk mitt første kurs i agility hadde jeg aldri konkurranse i tankene. Jeg syntes bare det så artig ut og tenkte at det var en fin måte å være sosial på og samtidig stimulere hunden min hver uke. Jeg husker ikke hvorfor jeg meldte på min første konkurranse heller, men de andre i klubben skulle vel være med, så jeg ble vel rett og slett dratt med av dem. Whippeten min hadde løpetid og jeg hadde fått streng beskjed av de andre i klubben at man måtte vise hensyn, ha på truse osv. Så jeg gjorde jo som jeg fikk beskjed om. Ikke visste jeg at man IKKE skulle ha på truse i selve konkurransen, og løp et feilfritt løp med truse på! Heldigvis var dommeren veldig grei, og siden det var få andre (om noen) som hadde kommet gjennom banen ble jeg ikke disket. Jeg tror faktisk jeg vant. Jeg var ikke med på så mange konkurranser i begynnelsen, for det var aldri det som var intensjonen min ved å starte med agility. Jeg hadde aldri sett noen andre whippeter i sporten og følte heller ikke at jeg som fører hadde så mye å gjøre i en konkurranse. Mange år senere står jeg nå med en whippet i klasse 3 og har satt meg som mål å komme til VM. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men når man først har fått blod på tann klarer man nok ikke å stoppe.

Min første whippet ble avlivet i ung alder. Min andre whippet er nå pensjonist. Min tredje whippet måtte omplasseres og min fjerde whippet har lenge vært tur-og-fest-medlem i agilitykonkurransene. MEN, min femte whippet er faktisk med å kjempe i toppen! Det hadde jeg aldri forestilt meg. Ikke i mine villeste drømmer hadde jeg noen gang drømt at JEG med MIN whippet ville konkurrere i klasse 3. Nå er jeg der.

Whippet er ikke den enkleste rasen å drive agility med. De er også individer – som alle andre hunder av en eller annen rase. Jeg har hatt 5 veldig forskjellige individer og jeg har jobbet mye med dem alle sammen. Noen ganger har det vært veldig strevsomt. Du må gi av deg selv. Du må gi mye av deg selv. Du må motivere en hund som kanskje går lei av treningen etter et par minutter. Du må være 150 % på topp under trening, for whippeten din gjennomskuer deg. Hvordan skal man da få lært inn de små detaljene og terpe på alt så det sitter? Kan en whippet klare dette? Svaret er selvsagt ja. Man må bare være tålmodig og kreativ, og aldri gi opp håpet. For når det endelig klaffer og man har funnet nøkkelen til suksess; da ser man at det er verdt strevet. Det er så utrolig gøy når man lykkes og det er en følelse jeg unner alle å oppleve. Når du og hunden din klarer å gjøre deres beste sammen så er det fantastisk moro. Det spiller ingen rolle om det er på trening, i klasse 1 eller klasse 3. Når vi får til noe vi har øvd på og vi lykkes, så flyr man på rosa skyer i lang tid etterpå. Så gi ikke opp. Fortsett å jobbe. Det er absolutt verdt strevet!

Foto: M. André Lund
Skrevet i Agility, Whippet | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Våren er her!

Våren har kommet, og til og med i Nærosets omegn kan man nå løpe lengre avstander på bar asfalt. I dag var det tilsynelatende strålende sol da vi skulle ut på løpetur, men vi ble overrumplet av tjukk tåke på veien. Da var det veldig kjekt at Intersport Moelv hadde takket ja til å sponse Team Mjóhundr. De har bidratt med en fantastisk løpebekledning fra Swix. Den er behagelig å trene i og godt synlig både med tanke på farge og reflekser. Dette er svært viktig for meg, da jeg trener mye langs bilvei i vinterhalvåret. Skoene er selvsagt fra Hoka One One, og i dag benyttet jeg modellen Torrent for anledningen. Tusen takk til Løsnesløkken foto for bilder!

Foto: Løsnesløkken foto
Skrevet i Meg og mine, Trening | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Det jeg hater ved agility….

Agility er veldig gøy. Det er en sport med marginer, det er en sport der detaljene er viktig og det er en sport der du må være skjerpet for å prestere. Det er dessverre også en sport der man er INNENDØRS om vinteren. Jeg elskeren vinteren. Jeg elsker snøen. Jeg elsker å gå på ski. Jeg elsker det faktisk så mye at jeg tidligere har takket nei til en gratis tur til USA, bare fordi det var i februar – altså midt i beste skisesong! Jeg hater å konkurrere om vinteren. Hvor ulogisk er det vel ikke å tilbringe hele helgen inne i en dunkel hall, når man egentlig heller ville vært ute i sola på ski. Det er en tragedie, men det må til. Jeg velger å fokusere på alt agilityen gir meg og alt vi får øvd på når vi er inne i den mørke konkurransehallen. Jeg velger å unngå å tenke på den vakre vinteren jeg går glipp av på utsiden, og nyter heller de helgene vi tar oss agilityfri EKSTRA mye. God tur ut i snøen!

Foto: Annette C. Lund
Skrevet i Agility | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Hva har du i madrassen?

Hunder er individer. Hunder har sine personligheter, og det gjelder også i min husstand. Jeg har hatt mange forskjellige individer opp gjennom tidene,og akkurat nå har jeg fire hunder. Når sant skal sies er det kun én av dem som kategoriseres som hund; de resterende tre er whippets. Det går ikke en eneste dag uten at jeg ler meg skakk av et eller annet de har funnet på. Episoden jeg nå skal fortelle om er bare én av mange.

Her i huset blir man sluppet ut for å tisse. Alle som én blir nødet ut av verandadøren for å gjøre sitt fornødne. Ikke at det burde være en pinsel og få tilgang til 3 mål inngjerdet eiendom, med utsikt til både skogholtet og nabolaget. Det har seg nå en gang slik at det hender det regner og kanskje til og med gradestokken nærmer seg 2 plussgrader, eller enda verre: MINUSgrader. Da vil man jo helst holde seg – og holde seg kan man gjøre i evigheter; med slike værutsikter vel og merke. Det var en slik morgen som de fleste nok opplever fra tid til annen. Man hadde en jobb man skulle rekke, man hadde litt søvn å ta igjen, og man hadde litt for mange gjøremål som skulle unnagjøres på rekordtid før jobben startet. Barn ble kledd på og barn ble matet. Matpakker ble smurt og vesker pakket. Hunder ble sluppet ut, og hunder ble sluppet inn. Eller ble de egentlig det? Man reiser til jobb og plutselig tikker det inn en melding: «Jeg finner ikke Bølla». Drømmemannen hadde allerede avholdt en større leteaksjon, men Bølla var vekk. Ikke en lyd, ikke et spor. Hvor hadde bikkja gjort av seg? Jeg vurderte å slippe det jeg hadde i hendene, kjøre hjem igjen og finne den hunden. Pasientene fikk vente. Alle kriker og kroker ble saumfart, dører ble åpnet og dyner ble endevendt. Hunden var borte. Jeg husker ikke hvordan Drømmemannen fant på å sjekke UNDER OVERMADRASSEN i dobbeltsenga, men det var altså der hun dukket opp til slutt. Den hunden gir meg latterkrampe. Hun har tidligere lekt gjemsel under stretchlaken, inni dynetrekk og under dyner, men denne gangen tok hun jammen meg kaka! Så neste gang du mangler en whippet, vær sikker på at du har sjekket under alle overmadrasser. Noen har penger i madrassen, jeg har whippet.

Skrevet i Hverdagsøyeblikk, Whippet | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Huet under armen og armen i bind?

Du har terpet og terpet og alt «sitter perfekt» på trening. Du og hunden er supersamkjørt og dere syns agility er det morsomste i hele verden. Så kommer konkurransedagen og nervene tar overhånd. Hjertet banker høyere enn speakeren og banedemensen begynner å slå til. Hvilken side skulle man ta det hoppet fra igjen? Hvordan hadde jeg egentlig tenkt å unngå den tunnelfellen? Banen er lekende lett og du skulle SÅ gjerne hatt det nappet, det Certet eller den seieren. Alt blir likevel feil, og du vet at dere kan mye bedre enn dette. Det er veldig ergelig – og det sitter i hodet. Det er mange måter å trene mentalt på. For å kunne gjennomføre en bane på en god måte må hodet være på plass. For meg er det svært viktig å ha rett fokus og ikke la noe forstyrre meg i konkurransesettingen. Jeg må kunne klare å skru av og på, og fokusere når det gjelder, for mellom løpene mine er jeg tobarnsmamma. I 2018 har jeg jobbet mye med å flytte fokuset vekk fra prestasjonspresset og heller fokusere på elementer som har vært viktige for meg. Med Streken har jeg den siste tiden hatt to mål på banen: Gjøre vårt beste og ha det gøy. Når fokuset blir å få napp, cert eller bli plassert, fungerer vi ikke optimalt. Vi må tørre å ikke bry oss om resultater, vi må tørre å ikke bry oss om hva andre synes og vi må tørre å gjøre vår greie – noe som ofte er HELT annerledes enn andres greie. Jeg konkurrerer faktisk med en whippet. Med Hurra har jeg hatt helt andre mål. Der har hovedfokuset vært på å være rask, tydelig og gjøre jobben min skikkelig. Jeg har hatt en bratt læringskurve når det gjelder agility med Border Collie, og en ting jeg har lært er at jeg må kunne tenke fort og at jeg må være tidlig ute. Da jeg fikk Hurra var det flere som kommenterte at «jeg nå måtte begynne å LØPE på agilitybanen». De har tydeligvis aldri konkurrert med whippet. En whippet må følges hele veien, og selv om den ikke løper så fort på en agilitybane, må du selv løpe ganske raskt for å rekke å være der du skal. Med Hurra kan jeg jo stå i midten og sende henne dit jeg vil. Jeg må imidlertid tenke veldig raskt, og time kommandoene rett, for hunden er superrask. Det er jeg ikke vant med. Jeg har også lært at jeg ikke må ta hundens selvstendighet for gitt. Den trenger klare, gode beskjeder for å kunne gjøre et godt løp – selv om den er en Border Collie. Dersom hodet mitt ikke er på rett sted og jeg ikke gjør en skikkelig jobb, fungerer heller ikke samspillet. Det sitter i hodet.

Jeg fikk et veldig godt tips om Podcasten «Mentala Mästare» av en agilitymedsammensvoren. Denne har jeg hørt mye på og lært mye av. Den har fått meg til å tenke og bli en bedre utøver. Jeg jobber også mye mentalt når jeg er ute på treningstur; noen ganger mer vellykket enn andre. Det handler imidlertid om å gjøre seg sterk. Mentalt sterk. Det handler om å gjennomføre de antall intervaller man har planlagt, selv om man kanskje heller vil gå inn og se på TV. Det handler om å sykle til jobben i regnvær, selv om det er mer komfortabelt å kjøre bil. Det handler om å løpe en tur i skogsmørket om høsten, selv om man er sinnsykt mørkredd. Det handler om å stå opp kl 5.30 for å trene hundene før jobb, selv om man gjerne vil bli under dyna en time til. Det sitter i hodet. Man må tørre og stole på seg selv og egne vurderinger. Man må komme seg ut av komfortsonen og man må bli bevisst på egne hindringer. Ellers blir man ikke bedre.

Neste helg skal vi på agility- og mentaltreningskurs med
Eli Beate Sæther og Christoffer Remøy Endresen. Eli Beate er en av Norges beste agilityutøvere. I VM har hun tatt sølv i hopp 2016 og 2017, samt bronse sammenlagt i 2017. Christoffer har jobbet med alt fra den vanlige mannen i gaten til olympiske mestere. Det siste året har han spesialisert seg på agility som sport når det kommer til det mentale og det fysiske. Jeg gleder meg masse til både teori og praksis rundt hvordan jeg kan trene mer mentalt!

Foto: Annette C. Lund
Skrevet i Mental trening, Trening | Merket med , , | Legg igjen en kommentar